Disse episodene viser paradokset ved å bli verdenskjent på grunn av sin oppdagelse og så bli rettslig dømt til å fratre sin stilling. Stykket handler også om etiske dilemmaer og tabuer innenfor medisinen. Noen av rollefigurene er oppdiktet, noen har rot i virkeligheten – som Peder Olsen Feide, Kari Nielsdatter og presten Johan Ernst Welhaven.

 - Jeg ble så grepet av deres historie at jeg bevisst lot dem leve samtidig i stykket. Jeg har tillatt meg en del friheter hva handlingen i stykket angår, nettopp for å forsterke de følelser og tanker som Armauer Hansen selv og hans pasienter kunne hatt, da de levde side om side med døden.
Gard Frostad Knudstad, forfatter og regissør

Scenebilde: Oppdagelsen

Armauer er en ung mann, dynamisk, sterk i blikket, kledd i dress og hvit skjorte, viser at legene var en opphøyet gruppe. Han tar på seg frakken og bøyer seg over mikroskopet: ”Der, der ser eg deg, du slipper ikkje unna”. Armauer har funnet noe, han har funnet en bakterie og ser seg selv på den store vitenskapelige drømmehimmelen: - Pasteur, Darwin og nå Armauer Hansen, et mesterverk! utbryter han.

Scenebilde: Motgang og fremgang

Overlege Danielsen – en leder med pondus og autoritet, har sin teori om sykdommen. Den finne spesielt mye hos fiskere og bønder; de som fryser og har det kaldt. Altså er den arvelig, men behøver ikke være det. Og den finnes som to former, den glatte og den knudrete formen.

Men Armauer har sin teori og bevis, sykdommen er ikke arvelig, men smittsom. - Vitenskapen vil begeistres når de får vite hva jeg har funnet, sier han til seg selv, før han taler overlegen midt imot. Dermed blir utvist fra sykehuset.
Men han har gått bak ryggen på overlegen og publisert oppdagelsen i en artikkel i et utenlands tidsskrift. En dag kommer en tysk journalist til St. Jørgen og vil intervjue den berømte Armauer Hansen. Da blir overlegen så beæret og snur om – han tar Armauer Hansen inn i varmen igjen, gir ham nytt laboratorium, penger og bøker.

Scenebilde: Sykehuset – et fengsel

St. Jørgens hospital – et strengt, religiøst sted – er det nærmest guds straffedom at de er blitt syke? Det er inspeksjon flere ganger om dagen, rapporter leses og skrives. Pasientene framtrer som fanger ; de er stuvet sammen, det er kaldt – stemningen understrekes ved musikken. Den skaper et lydbilde : drypp, drypp – du hører tonene falle som dråper – det virker kaldt og hult - et slags uendelig rom.
De syke føler som de har begått en forbrytelse, synden har gjort dem syke. Almuen spytter på dem, familiene har forlatt dem.
Amputasjon av syke lemmer er eneste måte å stoppe sykdommen på, mange dør av blodtap.

Scenebilde: Pasient i dødens forgård

Den glatte typen: må vente lengst på døden, følenerver lammes, armer og ben må amputeres. Den knudrete, brune flekker på huden, pasienten får løveansikt.

En av pasientene har vært på sykehuset i 17 år. Han lider seg gjennom år etter år, men føler trøst i at han gir en gave til vitenskapen når Armauer forsker på ham.

Scenebilde: Kjærlighet

Kjærlighet er en viktig dimensjon i livet, så også i stykket. Vi møter den på flere måter.
Nestekjærligheten kommer til syne gjennom søster Grethe. Hun er hos pasientene dag og natt, sliter seg nesten ut. Hun viser varme og omsorg. Pasient Olav blir glad i henne. Da han nærmer seg døden, har han ett ønske. Han vil se en henne naken, få et kyss av henne før han dør. Søster Grethe tviler, skal hun gjøre dette, oppfylle ønsket til Olav? Hun kler av seg og Olav utbryter: ”Noe så vakkert. Nå kan jeg reise opp til Gud.” Gjorde hun det av kjærlighet? Eller var det fordi hun syntes synd på ham?

Akkurat i dette øyeblikket kommer Armauer Hansen inn. Han ser hendelsen. – Dette er forbudt. Du kan miste jobben din hvis jeg forteller dette. Jeg skal la være å si noe, hvis du vil gjøre meg en tjeneste. Få Kari Nielsdatter hit så jeg kan sette en leprabakterie i øyet hennes. Søster Grethe nekter, men må gjøre det for ikke å miste stillingen sin.

 

Scenebilde : Jeg stolte på deg

Armauer, jeg stolte på deg. Men du stakk en sprøyte inn i øyet mitt. Jeg skrek av smerte, men dere tvang meg. Øyet gjør så vondt så vondt. Hjelp, hjelp – kan ingen hjelpe meg? Kari Nielsdatter kaster seg rundt på scenen i fortvilelse og smerte. Kari føler seg misbrukt av sin lege, Armauer Hansen, som hun forgudet og så opp til, nærmest som en Gud.

Scenebilde: Avslutning

Var det sånn det skulle være? Var det sånn det var? Jeg forrådes av mine egne kvaler.
Jeg er jo bare et enkelt menneske som har ofret alt, også kjærligheten. Jeg angrer ikke, det er mitt kall. Sterke hender som skal redde andre. Jeg vil gjerne gi noe til menneskeheten, men blir dømt. Jeg har funnet svaret, tilgi meg Gud.
Nå går jeg rundt med ”Visne hender”. Det er min dom, det er mitt livs sykdom som er verre å kurere enn lepra, sier Armauer Hansen til seg selv frustret og fortvilet.

Scenebilde: Dommen

Armauer Hansen opplever alt i sin karriere. Først taler han strømmen midt imot, blir frosset ut av kollegaer. Han fortsetter å forske på det han tror på allikevel. Så blir han tatt inn i varmen igjen, får de midler han trenger. Men da han går så langt at han ”bruker” Kari Nielsdatter mot hennes vilje, tar hun ut anmeldelse mot ham. Han blir dømt for legemsbeskadeligelse.

Stykket markerer denne slutten svært godt. Vi ser Armauer Hansen gå ut av kirkerommet gjennom døren, rett ut i gaten i Bergen. Det er helt stille, lyset er dempet blått og han hever hånden til hilsen. Han er ingen knekket mann, han går ut til nye oppgaver, videre forskning i Amerika.