Auschwitz, videnskap og kirkens forræderi


På 1980-tallet ble det grundig dokumentert at tysk medisin hadde vært dypt involvert i nazi-regimets ugjerninger. Josef Mengeles (1911–79) eksperimenter i Auschwitz var for eksempel styrt av behovet for empiriske data meldt inn fra Kaiser-Wilhelm-Instituttet i Berlin, som ble ledet av Otmar Freiherr von Verschuer (1896–1969). Verschuer kunne etter krigen nærmest uanfektet fortsette en strålende karriere som internasjonalt ledende genetiker.

I dag er det få som tror at forskningsmiljøet i Berlin var uvitende om Mengeles måte å skaffe data på. Men det var først i 2001 de tette båndene mellom det medisinske establishment og «nazilegene» ble offisielt erkjent. Hubert Markl, presidenten for Tysklands ledende forskningsinstitusjon, Max-Planck-Gesellschaft, ba da offentlig ofrene om unnskyldning.

Denne påfallende tregheten både til å utforske og til å erkjenne fagets fortid, skyldes blant annet at kompromitterende bevismateriale ble ødelagt eller holdt skjult. Men noe av forklaringen kan også være at det rett og slett er vanskelig å forstå at respekterte forskere for eksempel var villige mottakere av hundrevis av organer fra pasienter de visste var blitt myrdet, fordi man trengte preparater til forskning. Da er det lettere å tenke at de ansvarlige var avvikende, sadistiske, kanskje faglig mislykkede leger, men at ugjerningene ikke på annen måte kunne knyttes til den medisinsk-vitenskapelige kulturen.

Øyvind Foss’ bok handler bare delvis om overgrepene og drapene i den medisinske forskningens navn. Men ved å skissere trekk ved tysk kultur og samfunnsliv før og under krigen, gir boka indirekte hint om hva som kunne motivere fremragende forskere til de mest avskyelige handlinger.

Foss retter søkelyset mot dem man skulle vente nettopp ville stå opp mot Hitler-regimet: kirkens ledende menn. Bildet Foss’ grundige presentasjon av til dels nytt kildemateriale gir, er imidlertid at kirkelige organer og institusjoner sjokkerende bramfritt støttet opp om nazismen. Dette gjelder spesielt den evangelisk-lutherske kirkens diakoni. Indremisjonen i særdeleshet drev en svært aktiv nazifiseringspolitikk. Som én uttrykte det: Det gjaldt å «rense Guds åker for ugress». Unntak fantes selvsagt. Men den som har trodd at kirken i det store og hele ytet motstand mot Hitler, vil komme på andre tanker etter å ha lest denne boken.

Før nevnte Otmar Freiherr von Verschuer var en sentral indremisjonsmann og satt i bevegelsens fagutvalg for arvehygiene. Etter nazistenes maktovertakelse i 1933 ble de arvehygieniske lovbestemmelsene radikalisert, og tvangssterilisering ble gjennomført i stor skala. Skrittet fra tvangssterilisering til avlivning skulle vise seg å bli kort. Kirken ikke bare aksepterte det som skjedde; enkelte argumenterte sågar aktivt for at drap på «livsuverdige» var sosialetisk påkrevet.

I tillegg til beskrivelsene av kirkens svik fra tidlig på trettitallet, omtaler Foss det såkalte eutanasiprogrammet, det vil si de systematiske myrderiene fra og med 1939, der minst 300 000 psykiatriske pasienter og andre «mindreverdige» måtte bøte med livet. Da man begynte å sende de mest ressurssvake og omsorgstrengende i gasskamrene, ytet ikke kirken reell motstand. Heller ikke juristene opponerte i særlig grad. Det store flertallet av de lovkyndige så ikke ut til å ha problemer med at tusenvis av landets egne innbyggere ble tatt av dage.

«Kampen mot de mindreverdige» gjennomsyret store deler av det tyske samfunnet. De medisinske overgrepene trenger neppe noen spesialforklaring. Når heller ikke menneskeverdets presumptivt fremste forsvarere protesterte, blir det mindre gåtefullt at en som har avlagt den hippokratiske ed, kommer til å oppleve at forpliktelsen overfor Folket er sterkere enn plikten til å hjelpe enkeltmennesket.

En liten innvending til slutt: Foss’ bok er detaljorientert og kunne hatt en tydeligere struktur. Følelsen av å ikke riktig forstå hvor forfatteren vil, melder seg noen ganger. På den annen side får vi fakta og argumenter inn med teskje, og boka blir slik en viktig påminnelse om at det som utspant seg i Tyskland under Hitler, var verre enn vi nok ønsker å forestille oss.