Det sier to av representantene for Foreningen for Fangers Pårørende (FFP), kriminolog Anne Berit Sandvik og barnevernspedagog Nina Morseth Lauritzen. De forteller om den viktige endringen som kom i 2002; i forbindelse med den nye straffegjennomføringsloven. Barn hadde vært nevnt i tidligere lovverk, men da at de bare kunne komme på besøk dersom det lå til rette for barnebesøk i fengslene.

Nå med den nye loven fikk barna for første gang egne rettigheter. Fengslene er i følge loven forpliktet til å legge til rette for at besøk av barn kan gjennomføres på en skånsom måte, og barns rett til samvær med sine foreldre særlig skal vektlegges.

Gryende interesse

– Vi har ikke merket noen økning i interesse for forskning, men mer en stigende interesse fra andre organisasjoner, i hjelpeapparatet og i kriminalomsorgen, sier barnevernspedagogen. Det tror vi henger sammen både med den nye loven, men også at vi på samme tid laget nytt informasjonsmateriell, som vi sendte rundt til alle landets fengsler.

Det var ett informasjonshefte om fangers barn rettet mot voksne, både foreldre og fagpersoner, men også et eget hefte beregnet på barn. Det heter «Lisa besøker pappa i fengsel». I perioden etterpå fikk vi mange henvendelser fra journalister. Spesielt ville de at vi skulle hjelpe dem med å få tak i barn som kunne bidra med sin erfaring.

– Men der er vi ytterst forsiktige, forklarer Sandvik. – Vi formidler sjelden slik kontakt. Noe annet er det hvis en forsker henvender seg til oss. Da vil vi gjerne bidra til så godt vi kan. Dessverre skjer det altfor sjelden. Vi kjenner bare til den ene rapporten «De skjulte straffede». Det er positivt at Kriminalomsorgen nå arbeider med nye retningslinjer for forskningn – hvor de også inkluderer punkter om barn. FFP har bidratt på møter i departementet i denne forbindelse og er høringsinstans.

Sjekkliste

Både Sandvik og Morseth Lauritzen er enige om at man må unngå stigmatisering og fordommer i forhold til barna som har mor eller far i fengsel. – Derfor er ny kunnskap og åpenhet om temaet viktig.

– Jeg tror ikke en forsker nødvendigvis må ha spesiell utdannelse i å forske på barn, sier Morseth Lauritzen. – Men FFP skulle ønske at de som jobber med retningslinjer, kunne utarbeide en form for sjekkliste som inneholder viktige punkter til bruk i en slik situasjon. Blant annet ønsker vi et punkt om at når et barn bidrar i forskning med intervju, skal barnet få en oppfølgingstelefon en uke etterpå, legger Morseth Lauritzen til. – For å sikre at barnet blir beskyttet hvis det skulle komme etter-reaksjoner. – Vi vet at forskeren ikke skal være terapeut, men da kan i hvert fall forsker bringe barnet videre til noen som kan hjelpe. Det ansvaret synes vi en forsker skal ha. Nina Morseth Lauritzen forteller at det ikke bare er i Norge det er gjort lite forskning på barn av innsatte. Hun har nettopp vært på en europeisk konferanse om emnet, og land som for eksempel England, roper etter slik kunnskap.

FFP vil gjøre hva de kan for å bidra hvis forskere henvender seg. – Kanskje er tiden inne til at vi selv kan initiere et slikt prosjekt?

I første omgang skal vi trykke opp nye brosjyrer av «Lisa besøker pappa i fengsel». At vi ikke har flere igjen, kan jo tyde på at barnet blir sett mer nå enn før? avslutter de og ser spørrende på hverandre. – La oss håpe det!