Dermed ble det teater av historien om legen Armauer Hansen som fant leprabasillen, men som ble dømt for uetisk handling på sin vei mot målet.

Lang vei

Bergen i mai er festspillenes tid, men også et annet lite teater har gått for fulle hus siste uke av april. Jeg snakker om stykket ”Visne hender”, dramatisert av skuespiller Gard Frodstad Knudstad.

I går var jeg tilskuer til dramaet som utspilte seg rundt Armauer Hansen, da han sent på 1800-tallet forsket på sykdommen som førte til så mye lidelse og død. I dag sitter jeg sammen med ham som har laget stykket, for å samtale om bakgrunnen for at Korskirken i Bergen har vært fylt kveld etter kveld (se forrige side).

- Hvordan startet det hele, hva fikk deg til å interessere deg for historien om Armauer Hansen?

Gard Frodstad Knudstad smiler. – Det begynte faktisk med at jeg leste bladet Vi Menn hos en kamerat av meg i 1999. Der sto det en historie om legen Armauer Hansen, hvordan han hadde forsket på leprabasillen. Han beviste at spedalskhet var smittsomt, men han brukte noen metoder som førte til at han ble fratatt sin rett som lege til å behandle pasienter. Jeg ble så grepet av historien at jeg måtte gjøre noe med det. Jeg satte i gang å studere alt jeg kom over om ham, og tiden han levde i. Jeg gikk på Lepramuseet her i Bergen som er det gamle St. Jørgens hospitalet hvor alt foregikk. Jeg fant gamle bøker og nye bøker. Du kan si at jeg ble ”hekta”.

Skuespilleren forteller at veien har vært lang før det kunne bli teater. Det ene er økonomien – man skal søke penger, finne seg samarbeidspartnere. Til daglig er han en av drivkreftene bak organsiasjonen ProScenia, en scenegruppe av frilansere. Stykket ”Visne hender” er blitt til i et samarbeid med Vestlandske teatersenter i Bergen.

- Vi ville gjerne sette opp stykket på Lepramuseet, i kirken der. Det hadde vært helt fantastisk. Der ligger jo historien i veggene. Men ledelsen ønsket ikke det samme som oss. De mente jeg hadde diktet for fritt rundt historien. Så da ble det Korskirken istedenfor. Heldigvis passer den scenen også veldig godt til handlingen.

Historiske fakta og diktning

Jeg ønsker å vite mer om hvordan Knudstad kom videre fra kunnskap om Armauer Hansen til det stykket jeg så på scenen i går.

- Hvordan ble dramaet ”Visne hender” skapt?

- For å få til dramatikken i stykket, gjorde jeg noen grep. Jeg brukte historiske fakta og brakte inn noen personer som ikke hadde med sykehuset å gjøre, men som hadde levd litt før, litt etter - sånn som pasient Peder, pasient Olav og presten. De interesserte meg som mennesker, og jeg kunne dikte rundt dem. Og det mest spennende, jeg prøvde å sette meg inn i hvordan det hadde vært å være Armauer. Hva tenkte han, hva følte han?

Skuespilleren forteller meg at han så for seg to ”bobler”. - I den ene boblen så jeg for meg ”alt” som foregikk inne i Armauers hode. I den andre boblen skapte jeg det som foregikk inne i sykehuset, i den isolerte verdenen der. Det ble to forskjellige drama som møtte hverandre, forklarer han og fortsetter:

Et drømmespill

- Stykket skulle være en god blanding av etikk, illusjon, desillusjon og fiksjon. Scenen skulle ha en naken, ren form; lys og musikk skulle bidra til følelsen av et drømmespill. Flere enkeltscener skulle belyse forskjellige tema, men allikevel være bundet sammen med en ”rød tråd.” Kort sagt, en historie om fortid, fremtid og nåtid.

Du sier at du ble grepet av ”oppdagelsen” – som fenomen?

- Jeg ble fascinert av drivkraften, av tankene, av det Armauer tross alt gjorde for å få bevis. Han forsket på seg selv, han forsket på den prostituerte kvinnen som også fødte hans barn. Ja, vet du forresten at det barnet lever i dag? sier han til meg i en bisetning.
- Om han også betalte henne for å få lov til å forske på henne, ja – det lar jeg ligge i luften.  Men det verste Armauer gjorde, var å stikke nålen i øyet på Kari Nielsdatter. Han misbrukte hennes tillitt og påførte henne lidelse under tvang.

Og det er alvorlig. Sterke etiske overtramp, verken forskningsmessig eller menneskelig, må ikke skje, sier Gard Frodstad Knudstad.

 – Oppi det hele tror jeg han mente at han hadde rett til å gjøre det han gjorde, for å finne nøkkelen til å stoppe den grufulle sykdommen. Han sto imot motstanden han møtte underveis, både fra legehold og misunnelse fra andre. Jeg tror han var idealist og ville finne bevis, koste hva det koste ville. Han våget å gå nye veier, tross motstand.

- I stykket bruker du mye” hender” som metafor, hvorfor?

- Jeg synes hender har et sterkt språk. I hender ligger skaperkraft, hendene kan være helbredende, hender kan vise nærhet og nestekjærlighet, hender kan utøve vold, hender foldes når du ber, og når du ligger død i kisten. Derfor kalte jeg stykket ”Visne hender” og lar Armauer uttale etter dommen: Jeg har funnet svaret, tilgi meg Gud. Nå går jeg rundt med ”Visne hender”. Det er min dom. Det er mitt livs sykdom, som er verre å kurere enn lepra.

Vitenskap eller Gud

Gard Frodstad Knudstad har også ønsket å synliggjøre forholdet mellom vitenskap og tro. Det blir tydelig på flere av scenene i stykket. Pasientene som kommer til St. Jørgen må avlegge ed for presten; at de forlater sine synder. Det viser seg at pasientene selv tror de er blitt syke fordi de har syndet. Samtidig har de stor tillitt til legene, både dr. Løvenskjold og dr. Hansen. Det blir som det uttales i stykket etter en fuktig fest: ”Vi legene får heder og ære fra samfunnet, vi oppleves nærmest som ”guder”, vi er forpliktet til å komme videre. Skål for forskningen!”

- Jeg har prøvd å vise at både vitenskapen og troen etterlater et håp, forklarer Knudstad. – Men samtidig et dilemma, hva skal pasientene tro på?

Det er et annet vanskelig tema du bringer på banen. Pasient Peder dør under litt merkelige omstendigheter. Er det barmehjertighetsdrap?

- Å ha rett til å dø når lidelsen er stor og døden ikke til å unngå, er en svært aktuell problemstilling. Jeg har brakt inn en situasjon i stykket med den fiktive personen dr. Løvenskjold. Doktoren har tatt kveldsvakten – nærmest tvunget søster Grethe til å ta fri. Hvorfor? Hun vil egentlig ikke gå fra ansvaret sitt. Neste morgen er Peder død. Ingen skjønner noe, har han blitt drept? Dr. Løvenskjold sier han ikke forstår. Men har han kvalt pasienten – av barmhjertighet? Her utfordres tilskueren, for ingen får svar på hva som egentlig hendte.

Kunst som formidling

- Etter å ha laget dette stykket – har du selv fått et annet syn på medisinsk forskning?

- Jeg vil si det slik at jeg stopper opp på en annen måte når aviser og TV tar opp helsepolitiske spørsmål, da også selvfølgelig temaer rundt forskning. Du skjønner – jeg har faktisk ganske mye aggresjon mot helsevesenet. Jeg har opplevd en del selv og har hørt om venners erfaring. Så dette med prioriteringer innenfor helsevesenet og dødshjelp er høyst aktuelle temaer i dag, som jeg ønsket å bringe inn stykket gjennom datidens eksempler.

- Forskningsetiske dilemma er vanskelig å formidle utenfor forskerverdenen. I stykket ”Visne hender” synes jeg du har fått fram mange dilemma – gjennom å bruke drama som virkemiddel. Du oppnår noe et foredrag ikke kan.

- Jeg tror på å lage teater eller kunst i en eller annen form, som får folk til å reflektere, tenke egne tanker. For min egen del ønsker jeg å speile samfunnet vi lever i – på scenen. Vi må kjenne oss igjen. Scenen er lupen som gjør at du kan se ”forstørrelsen” – alt det store i livet.

Mye i vår tid både interesserer og skremmer meg, mye gjør meg opprørt og fortvilet. For meg er kunsten en vei å gå for å påvirke, si noe. Jeg har tro på det. I hvert fall gir det meg mye mening, avslutter han – nesten ferdig med en hard forestillingsuke. Og så skal jeg ha noen dager fri før nye oppgaver venter, smiler regissøren og løper til kveldens forberedelser.