– Vi skal ikke bare høre barnas stemme, forklarer hun. – Vi skal prøve å forstå saken fra barnets perspektiv.

Vi sitter i samtale med forsker og klinisk pedagog, Marit Egge, nå ansatt på Politihøgskolen i Oslo. Hun har bak seg flere prosjekt som omhandler barn og unge, som i utgangspunktet er mer eller mindre usynlige i samfunnet. Fordi de er blitt lite hørt og sett. Forskningsetikk har ønsket å høre om hvilke erfaringer hun har gjort i forbindelse med forskningsprosjektet «De skjulte straffede».

– Dette arbeidet ble initiert av Redd Barna, forteller hun. – De ønsket å få fram kunnskap om hvordan det er å være barn når mor eller far sitter eller har sittet i fengsel.

Rapporten ble ferdig i 2004 leser vi på omslaget. Det er en fin, liten «bok» med enkel, forståelig prosatekst og gode, illustrerende bilder.

Formidling

– Vi kan jo begynne med avslutningen, sier Egge med et smil – hvorfor rapporten ble akkurat slik. Målet med undersøkelsen var å åpne opp øynene til dem som møter barna i sitt daglige arbeid. Da må formen tilpasses intensjonen, og kunnskapen gjøres lett tilgjengelig. Et viktig forskningsetisk prinsipp er åpenhet – i det ligger blant annet at man skal offentliggjøre de resultater man kommer fram til.

– Når det gjelder forskning hvor barn er inne bildet, bør man tenke igjennom i hvilken grad det er mulig å presentere resultatene i en form barna kan forstå. En vitenskapelig artikkel er annerledes. Sånn sett bør man tenke dobbelt når det gjelder formidling av den type arbeid.

Skjevt utvalg

Som navnet sier, de skjulte barna er ikke lett å få tak i. I denne sammenhengen her – barn av innsatte – måtte Marit Egge streve for å få nok respondenter. Hun fikk god hjelp fra Forening for fangers pårørende (FFP). Det er en forening som har kontakt med og er til for pårørende av innsatte. – Å bruke en forening som rekrutteringsgrunnlag, vil alltid gi et skjevt utvalg. De som er med der, vil sannsynligvis være dem som er mest engasjert, har mest ressurser, eller kan være dem med størst problemer. Altså følger en metodesvakhet av dette faktum. En slik opplysning er det viktig å fortelle om i rapporten – åpenhet gir kvalitet, understreker Egge.

– Videre har jeg i overveiende grad snakket med barn som har levd sammen med, eller regelmessig med, mor eller far som er innsatt. Ikke med de barna som ikke har hatt kontakt med den som sitter inne. Det er et viktig premiss, som jeg også opplyser om.

Barnet som informant

– Så kan man spørre seg – hvorfor skal man bruke barn som informanter? reflekterer Marit Egge. Det har hun klare synspunkter på. – Bruk av barn som informanter kan bare forsvares når vi er ute etter informasjon som bare barnet selv kan gi.

Barn brukes ofte for å «krydre» en eller annen historie, det være seg TV, radio eller avis. Vår intensjon med å ta kontakt med barnet er absolutt ikke «krydder», men et oppriktig ønske om å gjøre det bedre for barn i en spesiell livssituasjon. Da holder det ikke alltid å høre hva en voksen mener.

Hvordan er det for barnet å besøke i fengslet? Kanskje barnet helst vil slippe all kontakt eller vil ha mye mer kontakt? Barnet kan føle dyp sorg, sinne og angst. Slike følelser gjelder det å få tak i.

Frivillighet og samtykke

I og med at barnet er subjektet for forskningen, møter vi raskt forskningsetiske dilemma. For hva med samtykke, hva med informasjonsskriv. Lover og regler har vi, men praksis er noe helt annet.

– Når det gjelder informasjonen jeg gir til barnet, er det flere viktige punkt. Den skal gis både skriftlig og muntlig. Blant annet må jeg som ansvarlig forsker klargjøre hvilke forventninger barnet har til å være med. Jeg må være tydelig på at de når som helst kan trekke seg, at opplegget hele tiden er basert på frivillighet. Og at de kan trekke sine kommentarer tilbake når som helst.

Når det gjelder utforming av informasjonsskriv som barnet skal kunne forstå, kan dette komme i konflikt med formelle krav, har Egge erfart.

– Jeg minner meg selv og barnet på hva samtykket innebærer flere ganger underveis. Forskeren i meg har et stort ansvar ved å la barnet velge å la være svare – selv om jeg tror det handler om viktig informasjon for meg.

– I forbindelse med offentliggjøring av rapporten, dukket det opp et annet problem. Hvordan skal barnet forstå at sitt bidrag er anonymt? Barnet «Per» kjenner igjen sine egne ord. Men å forklare «Per» at bare han og ingen andre skjønner det, er ikke lett. Men desto mer viktig, forklarer Egge.

Klargjøre arena

– En annen viktig ting å gjøre i forhold til barnet, er å klargjøre hvilken arena vi er på. Jeg er ingen offentlig person, jeg er ingen hjelper – verken for saken eller for barnet selv. Dette er jeg tydelig på, sier Marit Egge. – Men det jeg sier til barna, er at hvis de ønsker kontakt med noen eller ønsker hjelp i en eller annen form, så kan jeg hjelpe til å formidle kontakt. Men der stopper min medvirkning.

– Selve intervjuet gjennomføres et sted som barnet selv velger. Det kan være hjemme, på barnerommet, på kafé eller på pizzarestaurant. Og barnet kan ha noen med, hvis de ønsker det. Selv om jeg har tema jeg ønsker berøre under samtalen, lar jeg barnet fortelle fritt.

Jeg bruker opptak, slik at jeg mest mulig kan gi barnet oppmerksomhet. Samtidig har dette en oppdragende effekt på meg selv. Jeg kan gå tilbake og lytte; om jeg gjør ting riktig eller kunne gjort det bedre. Selv om jeg har holdt på med dette i mange år, lærer jeg hele tiden. Og ved å bruke mikrofon, får jeg tak i de gode sitatene – akkurat slik de blir sagt.

– Bør man ha spesiell erfaring med barn for å gå inn i slike prosjekt? – Jeg synes kravet til kompetanse må ligge i de formelle godkjenningsrutinene. De aller fleste prosjekt av denne typen må innom Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste (NSD), Datatilsynet og flere går også til regional forskningsetisk komité for medisin (REK). Kompetansekravet blir et metodekrav etter min mening.

Sårbar gruppe?

– Det snakkes så mye om barnet som en sårbar gruppe. Men hva er nå egentlig det? Mange av disse barna har en ekstra styrke, fordi de har vært utsatt for så mye. De har ofte i større grad enn andre barn vært i usymmetriske maktsituasjoner. Dermed er jeg spesielt opptatt av at de ikke opplever et intervju som et maktovergrep. Derfor er frivilligheten så viktig.


 

Mål

– Jeg har i alt snakket med 15 barn og unge i dette prosjektet. Alderen har vært fra 10–22 år. Redd Barna er opptatt av endringsprosesser. Og at det beste skjer gjennom å bevege både hjertet og hjernen. Det er en av grunnene til at rapporten ble slik den ble. Redd Barna jobber konkret med barns rettigheter. Foruten den informasjonsverdien som ligger i rapporten, brukes rapporten i deres påvirkningsarbeid.

– Målet har vært å gjøre det bedre for barn som har mor eller far i fengsel, avslutter Marit Egge. – Så vidt meg bekjent er denne rapporten det eneste arbeidet som er gjort på emnet – med barn som informanter – her i landet. Og det er bare en beskjeden begynnelse innenfor et område der barns opplevelser har forskningsrelevans