– Forskning i kriminalomsorgen er ikke nytt, men ingen prosjekt initiert av oss, har så langt vært rettet direkte mot barn eller unge, forteller Berit Johnsen, forsker på Kriminalomsorgens utdanningssenter (KRUS). I den senere tid er det kommet forespørsler fra forskere og studenter som ønsker å forske på barn og unge av innsatte. Det er tydelig ett behov for å få satt tematikken på dagsorden, mener Johnsen, som også deltar i arbeidsgruppen som skal revidere retningslinjene for forskning.

– I dette arbeidet er det et klart behov for å inkludere punkter om hvordan man skal håndtere barn og forskning. Vi vet for lite om hvordan det er å være barn av innsatt. Emnet trenger vi forskningsprosjekter på, sier Johnsen. – Ny kunnskap kan gi oss innsikt som kan bedre livssituasjonen til disse barna.

Beskyttelse

– Forskningsprosjekter på innsattes barn stiller oss imidlertid overfor noen helt spesielle etiske grenseoppganger i forhold til samtykke og beskyttelse. Slik vi ser det, skal ikke kriminalomsorgen kunne godkjenne søknader om forskning på innsattes barn som sådan. Det må gjøres av Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste (NSD) og Datatilsynet slik som lovverket er. I tillegg har vi forskningsetiske retningslinjer for samfunnsvitenskap og humaniora og Helsinkideklarasjonen, som til en viss grad regulerer forskning på barn. Vår viktigste oppgave må være å tilrettelegge for dem som vil forske, så som å påvirke til at forskere kan rekruttere respondenter gjennom fengslene.

Oppfølging

Deltakelse i forskningsprosjekter kan både for voksne og barn sette i gang prosesser som respondenten har behov for å bearbeide. Johnsen forteller at det er ett av flere vanskelige spørsmål som har vært diskutert. Likeså om man i retningslinjene kan stille krav til forskeren om at det opprettes en oppfølgingstjeneste for respondentene. Barna bør ha et sted å henvende seg ved behov.

Forventninger

– Slik vi ser det, er det viktig at barnet, før et eventuelt forskningsintervju, får vite hva det har å forvente etter å ha deltatt i et forskningsopplegg. Forsker har et stort ansvar i så måte, mener Johnsen. – Informasjonen må være så god at barnet kan sitte igjen med denne forståelsen: «Det jeg forteller gjør det nødvendigvis ikke bedre for meg eller pappa i fengsel, men det jeg forteller, kan gjøre det bedre for andre barn som får enten mor eller far fengslet.»

– Vi trenger ny kunnskap. Barnets stemme skal høres, sier Berit Johnsen. – Til nå har fokuset mest vært på pappa (95 % av fangene er menn); hvordan han skal få møte barna sine på en god måte ut i fra barnas behov. Barnet til pappa har ikke vært synlig rent forskningsmessig. Med de nye retningslinjene mener vi i kriminalomsorgen å bidra til å legge til rette for forskningen. Forslaget skal sendes ut på høring nå før sommeren.