Masterstudenten er i ferd med å avslutte sin oppgave på NTNU i Trondheim. – Jeg har i flere år – også gjennom andre oppgaver jeg har gjort opp igjennom studietiden, interessert meg for barnets stilling i det norske samfunn. Kriminalomsorgen har ansvar for fangene, men hvem tenker på det «pårørende» barnet? Det er ikke sikkert barnet liker de tiltakene vi setter i gang, vi må derfor spørre barna for å finne ut hva som er best for dem.

Vanskelig

Du har ikke akkurat valgt et enkelt område for oppgaven din? – Nei, det var jeg klar over. Nettopp derfor valgte jeg en veileder som jeg visste hadde mye erfaring fra forskning med barn. Hun har vært en god støtte i hvordan jeg skulle gjennomføre intervjuene, og hvordan jeg skulle nærme meg barnet, forteller studenten.

– Det som ble det vanskeligste, var å få tak i respondenter. Dette området viste seg å være nesten upløyd mark. Flere av de fengslene jeg henvendte meg til, visste ikke en gang hvilke fanger som hadde barn. Det sier jo noe om at barnet til fangen er for lite synlig i det norske samfunnet.

– Fengslene visste heller ikke hvordan de skulle håndtere henvendelsen min. Noen sa nei – at de ikke hadde tid. Andre var absolutt interessert, men syntes det var vanskelig. De sendte meg til kriminalomsorgen sentralt. Heldigvis fikk jeg god hjelp fra Foreningen for fangers pårørende (FFP). De har direkte kontakt med mange av familiene som har noen i fengsel. Alt i alt har jeg fått 7 respondenter, 2 fikk jeg gjennom et fengsel, 2 gjennom FFP, og de tre andre har jeg skaffet selv. Mitt prosjekt er av en slik type at både NSD og Datatilsynet har måttet godkjenne prosjektet. Det gikk ganske raskt, så dette forsinket ikke arbeidet.

Hvordan gikk du fram?

– Jeg gjorde noen prøveintervju som veileder gikk gjennom sammen med meg. Da fikk jeg korrigert ting som kunne bli bedre. Slik følte jeg meg trygg nok i intervjusituasjonen. Jeg sørget for å gjøre selve samtalen med barnet i koselige omgivelser, hvor barna kunne føle seg trygge. Jeg tok også med godteri og brus for å omdefinere situasjonen fra «utspørring» til en hyggelig samtale, forteller Mette B. Schevik.

Møtte du noen etiske dilemma underveis som du ikke var forberedt på?

 – Ja, jeg var ikke forberedt på hvilke forventninger foreldrene hadde til at jeg skulle snakke med barna deres, fortsetter hun. – Noen trodde at jeg kanskje kunne få fram deres syn på for eksempel bruk av besøksleiligheter, at mitt resultat helt sikkert ville gjøre det bedre for barnet. Da skjønte jeg hvor viktig det er med informasjon, at den blir forstått. Jeg forklarte at jeg ikke kunne fronte noe spesielt syn, men at mitt bidrag er nøytralt i forhold til sak. Min oppgave var å intervjue barna for å få kunnskap som kanskje kan gjøre det bedre for barn fram i tid, som har en forelder i fengsel.

Tårer

– Jeg har lyst til å fortelle om en situasjon jeg opplevde, sier Mette B. Schevik. – Den illustrerer veldig hvor varsom man må være, og hvilket ansvar man har som forsker.

Jeg spurte en gutt: Er du redd for at faren din skal gjøre noe galt etter at han kommer ut? Da ble han blank på øynene. Det hadde han ikke tenkt på og ble lei seg. I et øyeblikk lurte jeg på om det var galt av meg å spørre. Men etterpå kom mer informasjon som bekreftet for meg at det var riktig å stille akkurat det spørsmålet. Barn tåler å bli spurt om saker som angår dem, at de er sårbare som gruppe, betyr ikke at vi ikke kan spørre. Men vi som forskere må være varsomme i måten vi går frem på.

Til sist vil jeg bare si at det blir et alvorlig studieproblem når det kan ta ni måneder å få sin første respondent, slik det hendte meg. At kriminalomsorgen nå vil rette mer fokus på barnet, blant annet gjennom de nye retningslinjene, kan gjøre det lettere for andre som kommer etter meg.

Til tross for motgang, visste jeg at jeg VILLE gjøre dette. Så har jeg måttet tåle å bli forsinket, da, forklarer hun med et smil. – Oppgaven leverer jeg i juni, ett halvt år etter planen.