Nanoteknologi handler om å fremstille og bruke materialer på atom– og molekylnivå og finnes i alt fra industrielle produkter til forbrukerprodukter. Stoffer på nanonivå kan ha helt andre egenskaper enn i større strukturer. Dette kan gjelde kjemiske, fysiske, optiske og elektriske egenskaper. Nanopartikler har en relativt stor overflate i forhold til volum, og dette medfører at de har økt evne til å reagere med andre stoffer. Alle disse egenskapene kan forbedre eksisterende eller skreddersy nye produkter.

– De kan også være farlige og medføre helserisiko, så vel som samfunnsmessige og etiske utfordringer, forteller sekretariatsleder Matthias Kaiser i Den nasjonale forskningsetiske komité for naturvitenskap og teknologi (NENT).

Helse og miljø

Gjennom produksjon og bruk kan nanopartiklene frigjøres til omgivelsene og forurense jordsmonn, luft og vann. Variasjonen i partiklenes individuelle egenskaper er stor og må vurderes enkeltvis for hvert av materialene.

– På grunn av størrelsen kan nanopartikler trekkes dypt inn i lungene eller tas opp gjennom huden. Det er funnet spor av nanopartikler i lunger, lever, blod og hjerne etter inhalasjon eller injeksjon i forsøksdyr. Men generelt vet vi lite om eventuelle skadevirkninger. For eksempel er partiklenes vandringer i næringskjeder og deres biologiske nedbrytbarhet i svært liten grad dokumentert, sier sekretariatsleder Tore Tennøe i Teknologirådet.

– Det er ingen grunn til panikk, men myndighetene og forskersamfunnet må finne frem til måter å håndtere usikkerheten rundt nanoteknologi.

Usikkerhet om usikkerhet

I følge Norges nasjonale strategi for nanovitenskap og teknologi (nanoVT) er det essentielt at det gjennomføres og dokumenteres systematiske risikovurderinger for å sikre kunnskap og kontroll med helse– og miljøfarer.

– Oppgaven er både nødvendig og umulig. Ingen kan beregne risiko av en teknologi som bygger på kunnskap som ennå ikke finnes. I tillegg til direkte nytte og direkte skade må man regne med et mangfold av indirekte konsekvenser, sier professor Roger Strand ved Senter for vitenskapsteori ved Universitetet i Bergen (UiB). Det finnes ikke absolutte bevis verken for at nanomaterialer er ufarlige eller at de er helsefarlige.

– Føre-var-prinsippet må også gjelde for forskersamfunnet. Det innebærer at forskere må identifisere usikkerhet og fareelementer, initiere forskning på utilsiktede konsekvenser og lære seg å kommunisere usikkerhet til andre forskere og beslutningsmyndigheter, sier Strand.

Tennøe er enig. – Forskning for å forstå og unngå risiko vil ofte ha lav prioritet når finansiering, teknologiutvikling og patenter står på spill.

Personvern og etikk

Matthias Kaiser minner oss om at den etiske debatten omkring nanoVT ikke bare handler om helse og miljø.

– Kombinasjonen av nanoteknologi og andre teknologier skaper blant annet nye muligheter for overvåking gjennom biosensorer, «usynlige» kameraer og elektronisk sporing. Det vil gi de som arbeider med personvern, store utfordringer. Et annet viktig moment er den stadig økende kløften mellom fattige og rike i verden. Kan vi sikre en rettferdig fordeling av tilgang til og utnyttelse av nanoteknologien? spør han.

Den teknologiske utviklingen har lært oss at den følges av kulturelle og politiske endringer. Roger Strand er opptatt av at forskning på etiske, rettslige og samfunnsmessige aspekter (ELSA– studier) skal gi en forståelse av hvordan teknologien kan gagne folk flest. Det dreier seg om postnormal vitenskap hvor man forsker på usikkerhet og kompleksitet i sammenhenger mellom vitenskap, teknologi og samfunn.

– Vi kan stå overfor en historisk epoke med store samfunnsendringer initiert av nanovitenskap og nanoteknologi. Det eneste faglig forsvarlige perspektiv vil være å fordre tett samhandling mellom samfunn og forskning for å søke å oppnå en ønsket samfunnsutvikling, sier Strand.

Han forteller at etiske aspekter omkring nanoteknologi bør være basert på rammeverket og metodene til de som vet hvordan man studerer mennesker og samfunn. Dette krever at forskere har humanistisk og samfunnsvitenskapelig kunnskap i tillegg til nanovitenskap. Strand er prosjektleder for et tverrfaglig nanoetikkprosjekt som finansieres av forskningsrådets program NANOMAT og UiB.

Ingen kontroll

Tidligere erfaringer med nye teknologier som bioteknologi, genteknologi og kjernekraft viser at gode intensjoner kan ha uønskede konsekvenser, som skaper en etisk debatt. Kjernekraft ble utviklet med tanke på å skape fred og produsere billig energi. Forskningen var drevet av myndighetene gjennom statlige prosjekter hvor man hadde en viss kontroll.

– Mye av forskningen og utviklingen innen nanoteknologi foregår i privat regi. Forskningen foregår i lukkede rom og styres av et forskningsjag i høyt tempo. Det er mye hemmelighold, mye penger er involvert, og det er liten plass til overordnede problemstillinger som helse og miljø. Det er i dag ingen lover eller andre reguleringer som kontrollerer denne utviklingen direkte, sier Kaiser bekymret.

Regelverk

I flere land diskuterer man om dagens lover og regelverk er egnet til å møte de utfordringer nanoteknologi kan gi, særlig innen miljø og helse.

– Det er i første rekke nanomaterialer som nanorør og nanopartikler som vekker bekymring og kan sette dagens regelverk på prøve. Dagens norske lovverk, som omfatter legemidler, mat, arbeidsmiljø, produktkontroll og forurensing, har sine begrensninger når det gjelder nanoteknologi. Særlig kan gjeldende krav og metoder for risikovurdering og – kontroll være uegnet, sier Tennøe.

– Eksempelvis gjelder EUs nye kjemikaliedirektiv, REACH, kun for stoffer som produseres i volum utover 1 tonn. En slik grenseverdi vil opplagt være uegnet for nanomaterialer, forteller Tennøe i Teknologirådet.

Fakta om nanoteknologi

Forskning
• St. meld. Nr 20 (2004–2005) «Vilje til forskning» trekker frem nanoteknologi som et av tre norske satsingsområder innenfor teknologi • Nasjonal strategi for nanovitenskap og nanoteknologi foreslår et budsjett på 250 mill. kr i 2011, en økning fra 31 mill. kr innen tilsvarende område i 2006 • USA satset over 1 mrd. dollar på nanoteknologi i 2006 •EU antyder en bevilgning på ca 3.5 mrd. euro i programperioden 2007–2013

Kilde: Teknologirådet