Vi sitter en regntung januardag på kontoret til Grete Dyb og snakker om et alvorlig tema; forskning på barn og unge som på grunn av vonde opplevelser har fått problemer i livene sine. – Været ute speiler på en måte en stemning som vi kan finne hos barn som lider av post-traumatiske stressreaksjoner, sier psykiateren, som er spesialist i barne- og undomspsykiatri.

– I tillegg til de klassiske stressymptomene som for eksempel påtrengende tanker og bilder av det de har opplevd, kan de være triste, føle håpløshet, ha lav selvfølelse, være engstelige eller føle seg utilstrekkelige. Når barnet har det slik, sier vi at symptomene er internaliserte.

Men hvordan får vi best tak i en beskrivelse av dette som skjer inne i barnet? Jo, det er mest nærliggende å tenke at barnet selv vil være den beste fortelleren. Før tenkte man mer at barnet må skånes for enhver pris; det er foreldrene som skal fortelle hvordan barnet har det. Men er det å ta barnet på alvor? spør Dyb.

Snakk med barnet

– Barn og unge er en sårbar gruppe. Vi må være varsomme når vi skal arbeide med dem, fortsetter Dyb. – Det gjelder uansett hva type forskning vi snakker om. Helsinkideklarasjonen har egne paragrafer som omhandler etiske retningslinjer for forskning på barn.

Når det gjelder barn og fysisk sykdom, er det som oftest konkrete størrelser vi kan måle, og vi har tilgang til mye faktainformasjon. Om et barn har atferdsvansker, er dette noe vi kan observere. Men de nevnte internaliserte symptomene, er vanskeligere å finne ut av uten å snakke med barna. Altså må de kunne uttrykke seg verbalt for at vi som forskere skal kunne komme i dialog.

– Men kan dere ikke snakke med foreldrene, det må da være enklere?

– Vi snakker også oftest med foreldrene, men de kan ikke gi oss samme informasjon. Det sier seg selv at ingen er nærmere enn barnet selv til å si noe om hvordan det har det inni seg. Når vi skal planlegge forskningsprosjekt, vurderer vi nøye i hvor stor grad kan vi tillate oss å nærme oss barnet selv – som subjekt. Og i hvor stor grad kan vi tillate oss å gå utenom barnet for å få informasjon på en annen måte. Det er et etisk valg.

Grete Dyb gjorde for noen år siden et forskningsprosjekt i Trondheim etter en alvorlig trafikkulykke som hadde involvert flere barn. Hun var opptatt av å finne ut noe om hvordan barna hadde det etter ulykken. Umiddelbart etter opplevelsen kunne barna beskrive flere stressreaksjoner og problemer enn det de voksne greide å fange opp.

Etter 6 måneder gjentok Dyb undersøkelsen. Barna beskrev da at de var blitt kvitt de fleste stressreaksjoner, mens foreldrene ikke hadde observert noen endring. Dette er et eksempel på at foreldre ikke nødvendigvis er de beste formidlere av hvordan barn har det, og at det ligger informasjon inne i barnet som man ikke får tak i bare ved observasjon, mener psykiateren.

Forskning i utvikling

– Barne- og ungdomspsykiatri er et felt som har utviklet seg mye de senere årene, også i forhold til kunnskap om posttraumatiske stress-reaksjoner. Fagmiljøene er blitt mer oppmerksomme på diagnosen når barn blir henvist etter en traumatisk hendelse.

Et barn kan ha sett sin mor bli voldtatt, kan ha sett far drepe mor, kan ha sett vold i hjemmet, kan selv ha blitt mishandlet, kan ha opplevd å selv være med på en ulykke eller ha mistet en nærstående person på en brutal måte – det er nok av vonde situasjoner som kan føre til at barnet får psykiske problemer. For å kunne hjelpe best mulig trenger vi stadig ny kunnskap. Derfor må vi forske, selv om det er vanskelig. Det er rett og slett uetisk å la være, mener Grete Dyb.

FN og vold mot barn

– I den sammenheng har jeg lyst til å nevne et initiativ fra FN. Organisasjonen ønsket kunnskap om hvordan barnekonvensjonen ble fulgt opp rundt om i verden, spesielt med fokus på vold mot barn. En gruppe ledet av professor Paulo Sérgio Pinheiro startet prosjektet i 2001. Og som du skjønner, Norge var selvfølgelig ett av landene som ble spurt.

I rapporten som ble presentert i november 2006,"The United Nations Secretary General’s Study on Violence Against Children", kom det fram at Norge hadde lite å bidra med når det gjaldt forskning på området. Det synes jeg er verdt å merke seg, sier Dyb bestemt. – De studiene vi hadde gjort var mest retrospektive; dvs. at voksne var brukt som informanter i forhold til hva de hadde opplevd i barndommen.

Forresten kan jeg fortelle at Pinheiro inviterte barn inn i fokusgrupper for å snakke med dem om et tema eller en hendelse. Det vil si at han har gjennomført prosjekt hvor han setter barnet i fokus for å høre deres stemme. Og med svært godt resultat. Denne erfaringen er overførbar til forskning. Heldigvis finner vi mange områder i samfunnet hvor barnet blir mer sett og hørt enn før.

Etisk komité for streng

Grete Dyb har lang erfaring i å arbeide med barn og unge. Hun tok doktorgraden sin på en studie som skulle belyse posttraumatisk stress hos barn og unge, bl.a. med en studie av barn og foreldre som var berørte i Bjugnsaken.

Det var en sak som rystet hele det lille samfunnet og landet med. Det var en omfattende politietterforskning som ble satt i gang etter mistanke om overgrep mot mange barn i barnehagen i bygda. Saken endte med en mye omtalt rettssak, og eneste tiltalte i saken ble frifunnet i lagmannsretten. Barna og foreldrene levde med mistanken om overgrep mot barna sine i flere år, de hadde vært gjennom politietterforskning, utredninger og hjelpetiltak.

Media hadde daglig fokusert på saken i svært lang tid, og lokalsamfunnet var svært preget av motsetninger. Familiene fikk aldri noen endelig «oppklaring» av hva barna hadde opplevd, og avmaktsfølelsen var stor hos mange. – Og jeg tenkte, kan vi tillate oss å gå videre uten å vite noe om hvordan det går med barna og foreldrene deres etter disse opplevelsene? Dette var starten på prosjektet mitt.

– Da fikk jeg min første erfaring med regional forskningsetisk komité for medisin (REK). Det var ikke noe enkelt møte. Jeg hadde laget en design for prosjektet der jeg ønsket å snakke med barna selv – ut ifra de argumentene vi allerede har snakket om. Men komiteen satte foten ned, det fikk jeg ikke lov til. De var så redde for at barna skulle bli re-traumatiserte. Jeg fikk bare lov til å snakke med foreldrene.

– Jeg mener bestemt at tema «seksuelle overgrep» skremmer mange, også i etisk komité. Det er mange flere etiske betenkeligheter med en gang temaet har noe med seksualitet å gjøre. Slik jeg ser det, praktiserer REK så strenge krav at tilgangen til informantene blir nesten umulig. Da mener jeg de overbeskytter mer enn beskytter forsøkspersonen, altså barnet. Jeg fikk gjennomført prosjektet, men barneperspektivet ble svakere enn jeg ønsket – barnets egen stemme ble ikke hørt.

Liberalisering ønskes

Innenfor forskerverdenen sies det «at skal du gjøre karriere innen forskning, hold deg unna temaer som handler om seksuelle overgrep». Prosjektene går ikke igjennom, forteller Dyb. Hun mener REK må bli mer liberale og tenke på den forandringen som har skjedd i samfunnet. Dagens ungdom ser helt forskjellig på seksualitet enn hva som var tilfellet på 60–tallet. Det bør også gjenspeiles i forskningen.

– Jeg mener at forskningen mister sin slagkraft og mulighet for å bli brukt som beslutningsgrunnlag overfor myndigheter, når den blir for «forsiktig», fortsetter hun. – Studiene må speile tiden vi lever i, vi kan ikke bruke gårsdagens kunnskap til å løse dagens problemer.

Tsunamiens barn

– Det store prosjektet vi holder på med nå, er et prosjekt som retter seg mot barn og unge som opplevde tsunamien i 2004. Rekrutteringen til dette prosjektet ble gjort gjennom en henvendelse til foreldrene. Av i alt 317 barn som var kartlagt gjennom spørreskjema til foreldrene, var det 90 familier med 150 barn som sa ja til å delta i intervjustudien. Selvfølgelig har både foreldre og barn samtykket. Dette prosjektet gikk igjennom REK uten problem.

Jeg vil understreke at et slikt prosjekt krever nøye gjennomtenkning. Her er det mange etiske snubletråder. Ett spesielt punkt vil jeg trekke fram; god informasjon til foreldrene er viktig slik at de kan forbedre barna sine til intervjuet. I tillegg må intervjueren gi god informasjon til barnet før de starter opp, og barnet skal oppleve å ha kontroll over situasjonen, uansett alder. Det vil si at barnet skal ha en reell opplevelse av å kunne avbryte, ta pauser eller ikke svare på spørsmål. De som intervjuer barn i slike spesielt vanskelige situasjoner, bør opplæres for oppgaven og ha klinisk erfaring.

– Men hvordan håndterer barnet å bli spurt om traumatiske hendelser?

– Opplevelsene vi spør om tas frem fra hukommelsen. Dette kan være svært vonde hendelser. Barna kan ha hatt sterke vitneopplevelser som å se lik, de kan ha holdt på å drukne, de kan ha løpt fra bølgene, og de kan ha mistet en av sine nærmeste. Slike opplevelser er dyptgripende og angstfylte og selvfølgelig forbundet med sterke emosjoner.

Når vi snakker med barna, vil disse emosjonene kunne komme fram igjen. Men det er én stor forskjell. Emosjonene er nå knyttet til et minne, ikke til selve hendelsen som var et helt annet sted. Intervjuet foregår i trygge omgivelser, i hjemmet, kanskje på eget rom hvor alt er nært og kjært. Faren er over, de skal ikke oppleve å bli redde. Da er det heller ingen fare for «re-traumatisering».

Vår viktigste oppgave er å synliggjøre denne forskjellen. Vi vil erstatte utrygghet med trygghet, usikkerhet med sikkerhet. Barnet skal oppleve at situasjonen for dem er kontrollerbar. De styrer selv hvor lenge de vil være med, hvor mye de orker.

I løpet av et intervju med en familie, kan det komme frem udekkede hjelpebehov. Da er det er viktig å kunne henvise til et godt hjelpeapparat. I vår studie av familier som var berørt av tsunamien, var dette sjelden nødvendig.

Vårt inntrykk er at familiene opplevde det som positivt å kunne bidra med sine erfaringer i en studie, og alle 150 som var med i første runde, vil også være med i oppfølgingsstudien.

REK må få kjennskap

Den erfaringen vi gjør med prosjektene våre, er det viktig at REK får kjennskap til. Komiteene kan alt om lover og regler og etiske diskusjoner, vi har erfaringen om hvordan de ulike grepene virker i praksis. Derfor er en god dialog mellom forsker og komité nødvendig for å få gjennomført de beste prosjektene som kan gi oss mye av den kunnskapen vi mangler i dag. Vi må ta barnet på alvor, så deres stemme kan bli hørt også inn i forskning. Det er en etisk handling, avslutter Dyb bestemt.