Og reaksjonene lot ikke vente på seg. Alle landets aviser hadde kommentarer til saken. De aller fleste var positive, men noen var negative – det handler også om livssyn.

Samtidig kunne vi lese at det norske folks holdninger til bioteknologi de siste årene har endret seg fra å være negative til å bli mer positive. Det viser tall fra målinger gjort i regi av EU. De siste ti–årene har Norge endret seg til å bli mer lik de andre landene i Europa. – Vi er ikke lenger «annerledes» – landet, sier professor Torben Hviid Nielsen til forskning.no. Han er en av dem som står bak undersøkelsene.

Denne registreringen stemmer da godt med at den nye bioteknologiloven stort sett er positivt mottatt. Hvis lovforslaget går igjennom i Stortinget, vil det bli lov til å forske på overtallige befruktede egg etter prøverørsbehandling. Dette er spesielt viktig for den embryonale stamcelleforskningen, som kan gi ny og viktig kunnskap om alvorlige sykdommer som for eksempel Parkinson, diabetes og Alzheimer.

Samtidig åpnes det opp for testing av befruktede egg når det gjelder spesielt alvorlige arvelige sykdommer, men etter helt spesielle etiske vurderinger av en spesialnemd. I de tilfellene det også er snakk om å produsere donorsøsken for å redde en eventuell syk bror eller søster, kreves vevsforlikelighet. Dette er et enda vanskeligere etisk dilemma. Lovforslaget åpner opp for at dette kan tillates, men undersøkelsene skal ikke gjøres i Norge. Til dette skal vi bruke utlandet som allerede har slik kunnskap tilgjengelig.

Sverige er i så måte et land som kan være aktuelt på sikt. I det svenske «Dagens medisin» sto det å lese 15. februar at en svensk professor, Jacek Winiarski, nå for første gang vil prøve loven.

Han vil hjelpe to barn som begge lider av samme sykdom som Mehmet, thalassemia major. Barna er ikke i slekt. Hvert foreldrepar ønsker seg et nytt friskt barn som har benmarg som senere kan hjelpe de allerede syke barna.

Professoren søker om å vevstype embryoer fra hvert foreldrepar; både i forhold til arv av genetisk sykdom og i forhold til vevstypelikhet med de allerede fødte søsken.

Sverige fikk sin lov vedtatt i 2006, men det er første gang noen har søkt om godkjenning. Det gjenstår å se om professoren får tillatelse. Det er akkurat denne muligheten som motstanderne av loven mener er å «designe» et barn. Som igjen bringer oss nærmere sorteringssamfunnet.

En viss sortering har alltid forgått – av naturen selv og gjennom sosial aksept eller ikke aksept. Dette har skjedd uavhengig av teknologi. Jeg er litt enig i de betraktningene som jeg leste i en kommentar i Nationen: «Vi blir ikke automatisk slaver av vår egen teknologi. Vi har fortsatt evne til selvstendig tenkning og menneskelig innlevelse». Men det igjen gjør at foreldre som kommer i situasjonen der de har mulighet til å få en slik undersøkelse gjennomført, også tvinges til å ta et valg. Derved handler det om hvilket liv man vil gi sine barn. Og om verdien av ulike liv og livsløp. Slike valg må foreldre gjøre, ikke alene, men med god rådgivning fra en spesialnemd.

Norge har brukt lang tid på å komme fram til en såpass liberalisering av loven. Fra å være et av de mest restriktive landene på området er vi nå på linje med de fleste andre europeiske land.

Da er det litt underlig at det skal handles så raskt i forhold til den nye lovforslaget om xenotransplantasjon (bruk av dyreorganer i mennesker). Inntil nå har Norge forbudt slik forskning, spesielt med tanke på smitteoverføring mellom dyr og menneske og derved store samfunnsmessige konsekvenser. Lovforslaget er sendt på høring med en ganske kort høringsfrist. Flere av de innkomne høringssvar er kritiske.

La oss håpe at loven ikke vil bli et hastverksarbeid – i så fall vil det bli en lov om en metode eller behandling som enda har langt igjen før den kan settes ut livet. Land som USA og Storbritannia har latt en ny lov om saken ligge på vent. Ønsker Norge denne gangen å være så tidlig ute at loven er på plass før teknologien er klar? Det blir interessant å se.