- Så også når man skal mene noe om embryonal stamcelleforskning og bruk av overtallige befruktede egg, sier filosofen Dagfinn Føllesdal.

Ett av medlemmene i prosjektet har også vært professor emeritus i filosofi, Dagfinn Føllesdal.

Han vil advare sterkt mot å la oss styre av følelsene når vi diskuterer noe så følsomt som verdien av et befruktet egg. – Jeg skal gi deg noen eksempler, så kan du forstå hvorfor jeg sier dette, forklarer han.

– La oss begynne med det befruktede egget i svært tidlig fase, som blastocyst eller embryo. Det er en celleklump som moren enda ikke har begynt å føle noe for, annet enn gleden over å være gravid. Men i det øyeblikk man tar en ultralyd av fosteret, og man kan se øyne og fingre, ja – da vokser følelsene; «det er et barn der inne som jeg vil beskytte». Men livet har jo vært der allerede fra første stund. Allikevel er det helt klart at følelsene blir sterkere etter hvert som fosteret vokser og utvikler seg.

Følelser og etikk

Dagfinn Føllesdal er opptatt av å sette følelsene inn i en sammenheng i forhold til etikkdiskusjoner. Han har lest mye om tematikken og har gjort seg flere refleksjoner.

– Jeg trekker gjerne fram filosofen David Hume som i sin Avhandling om den menneskelige natur (1739–1740) tar opp følelsenes rolle i etikken. Styrken av følelsene er ikke noe riktig mål på hva som er riktig og galt, mente han. Det kan jeg prøve å forklare ved å trekke fram noen eksempler fra vår egen tid, sier Føllesdal.

– Jeg kan lese en notis i en avis at 100 barn i Afrika er sultet i hjel. Det kan gjøre meg trist der og da, men jeg blar fort videre til sportssidene eller noe annet som interesserer meg. Hvis avisen har et bilde fra sultkatastrofen, blir følelsene mine sterkere, enda sterkere hvis jeg ser film fra stedet på TV. Hvis jeg er tilstede hos barna, kan jeg ikke holde følelsene tilbake, og hvis noen av dem er mine egne barn, blir følelsene overmektige. Dette viser det samme som Hume var opptatt av; at følelsene mine påvirkes av relasjonene som er til stede i forskjellige situasjoner. Altså kan ikke følelsene alene si oss hva som er riktig og galt, det er en uholdbar hypotese.

Et annet eksempel som Føllesdal gjerne vil fortelle om, er historien om Elefantmannen. Mannen, som så ut som elefant, var en vanskapt person som døde i 1890 av en sykdom som gjorde at huden vokste seg altfor stor. Den la seg i store hudfolder rundt mannen; han ble bortimot kvalt av egen hud. Omgivelsene så ikke på ham som menneske. Han var så stygg – som et monster – at ingen hadde følelser for ham. – Dette beskriver noe av det jeg prøver å forklare, sier Føllesdal.

I reagensglasset

Stort sett kan vi si at der våre følelser er sterke og klare, gir de oss sånn nogenlunde hjelp til å skille mellom rett og galt. Men der hvor følelsene er mer uklare og svake, er de mindre til å stole på. Følelsene våre er utviklet gjennom kultur, oppdragelse, vår tendens til egoisme og flere andre sett av faktorer – derfor er de ikke pålitelige som etiske veiledere alene.

– Tilbake til dette befruktede egget i reagensglasset, det er ikke de store følelsene som velter opp i oss. Vår etiske intuisjon svikter når vi skal bedømme hva som er rett og galt. Skal vi kunne bruke det befruktede egget i forskning? Eller skal vi heller ødelegge det? Hva så hvis en av våre nærmeste har en sykdom som kan bli helbredet med embryonale stamceller? Er det da lettere å svare et ja selv om vi kanskje mener et nei? Her stiller filosofen seg selv mange spørsmål og fortsetter:

– Den befruktede eggcellen er starten på et menneske, på et liv, og det finnes gode argumenter for at blastocysten har krav på vern. Selv er jeg mest opptatt av «potensialitetsargumentet». Dette argumentet tar sikte på å vise at embryoet har krav på vern: det er etisk galt å avbryte embryoets liv. Embryoet er ikke en person, men har et potensiale til å bli en person.

Potensialitet

Potensialitetsargumentet kan ikke aksepteres uten videre. Det må forsvares mot to alvorlige innvendinger. For det første er det hevdet at «potensialitet» er en uklar overlevning av middelalderfilosofi. Den australske filosofen Michael Tooley forkaster det fullstendig. Han hevder at det som gjør det galt å ta et menneskes liv, er at mennesket har evne til selvrefleksjon. Denne evnen oppstår først når man er ca. to år, hevder Tooley, og før den tid kan det være i orden å avslutte et barns liv, for eksempel hvis det lider av et alvorlig handicap.

De færreste av oss aksepterer dette. Men som regel gir man ikke noe argument for at det er galt å ta spebarns liv, man viser bare til at det strider mot ens følelser. Vi trenger et argument, og potensialitetsargumentet er en mulighet. Vi trenger også begrepet potensialitet for andre formål. For eksempel er grunnen til at vi er så opptatt av stamceller nettopp deres potensialitet, de har en potensialitet til å utvikle seg til en mengde forskjellige celletyper.

– Men blastocysten og embryoet kan ikke utvikle seg til et menneske uten hjelp. Hvordan forholder du deg til det?

– Argumentet sier ikke at det å ha potensialitet for en egenskap er tilstrekkelig for å ha egenskapen. I tillegg til potensialiteten trengs flere faktorer for å utvikle evnen. For eksempel har et nyfødt barn potensialitet til å bli et voksent menneske, men det kan ikke bli det uten assistanse fra foreldre og andre.

– Blastocysten har i seg et program for videre utvikling, men den greier ikke det uten assistanse fra omgivelsene. Allikevel er ikke det grunn nok til å ta fra den dens spesielle status. Og det at cellen trenger flere faktorer for å vokse, er heller ikke nok til at det frigjør dem som har frembrakt blastocysten fra å gi den den nødvendige omsorg. Samfunnets ansvar er å se til at denne omsorgen blir gitt.

– Men har en blastocyst eller et embryo noen rettigheter utover det å bli tatt vare på?

– Der kommer du inn på den andre innvendingen som har vært rettet mot potensialitetsargumentet. De fleste rettigheter trer i kraft gjennom sosial praksis bare når visse betingelser er tilfredsstilt. Så som stemmerettsalder for eksempel. Noen rettigheter avhenger av biologisk utvikling. For eksempel gir et fosters rett til ikke å føle smerte liten mening før fosteret har utviklet et nervesystem som kan registrere smerte. Men retten til ikke å ikke bli utsatt for skade, kan gå mye lenger bakover i utviklingsrekken. Å utøve en skadelig handling er ikke avhengig av at noen «føler» noe.

– Spørsmålet blir da: Er den rett til omsorg og beskyttelse som mennesker har krav på, en rettighet som oppstår bare på et visst stadium i utviklingen? Vi kan jo for eksempel se på de ulike grensene for abort i forskjellige land. De varierende aldersgrenser for abort reflekterer det syn at styrken i våre følelser er et mål for embryoets og fosterets moralske status. Men som jeg sa innledningsvis, er ikke dette godt nok som etisk rettesnor.

For og imot

– Ut fra din argumentasjon tolker jeg deg dit at du har et litt ambivalent forhold til bruk av overtallige befruktede egg til stamcelleforskning?


– Disse eggene har en potentsialitet til å bli mennesker. Men de som har frembrakt dem, fraskriver seg ansvaret for deres videre utvikling. Det jeg ser som et hovedproblem ved bruk av overtallige egg til forskning, er at dette kan brukes som en unnskyldning for å produsere flere av dem. Jeg mener at den tekniske utviklingen må bevege seg dit at det ikke produseres flere egg enn dem som skal brukes; altså at vi slipper å kaste. Jeg synes det er problematisk å drepe cellene, sier Føllesdal.

– Allikevel er jeg for forskning på tidlige stamceller, det man nå kaller embryonale stamceller, fordi man inntil nylig bare har fått dem fra embryoer. Jeg følger med stor interesse den forskning som tar sikte på å utvikle andre metoder å få tak i disse cellene på enn fra befruktede egg. Eller at man utvikler metoder som gir bedre resultat av forskning på adulte stamceller enn det som har vært mulig hittil.

Grunnforskningen på stamceller har gitt oss ny innsikt i å forstå livsprosessen, hva som skjer i mennesket fra den første cellen er skapt. Det synes jeg forskere og myndigheter snakker alt for lite om. De har mest fokus på å helbrede sykdommer som Parkinson og Alzheimer. Slik går det gjerne når man skal søke om penger til forskning, man taler mye om anvendelsene. Disse er viktige, men den viktigste grunn til å drive stamcelleforskning er den grunnleggende innsikt som denne forskningen gir.

Til sist vil jeg gjerne si at den etiske debatten og den restriktive holdningen til å bruke det befruktede egget, har hatt positiv effekt. Det har stimulert til alternativ forskning, og det viktigste: debattene har bidratt til å styrke folks holdninger til alle livets stadier. Slike debatter trenger vi, konkluderer filosofen.