I motsetning til Darwin påsto Kammerer at ervervede egenskaper kan føres videre til neste generasjon. Det skulle vise seg at han tok feil. Historien endte med at han skjøt seg selv i vanære da han ble avslørt for fusk i forskningen.

Lamarckisme

Lamarckismen var spesielt populær i Sovjet. Noe av grunnen til det var at teorien ga håp til blant annet arbeiderklassen. Lamarcks teori gikk nemlig ut på at ervervede egenskaper kunne føres videre til neste generasjon. I dette ligger en tro på at egenskaper du tilegner deg i løpet av ditt liv, vil føres videre til dine barn, være seg kroppsfasong, ferdigheter eller vaner. På denne måten kan vi bedre våre barns overlevelsesmuligheter. Lamarck mente videre at slektslinjer av arter eksisterer uendelig.

Det som driver utviklingen, og det som får artene til å endre seg, er i tillegg til arvelige ervervede egenskaper også en slags indre streben. Dette gjør at individer får avkom som er litt annerledes enn dem selv. Når disse forandringene har samlet seg opp over flere generasjoner, står man tilslutt med det som man kan definere som en ny art.[1]

I stedet for slektstrær slik mange av oss kjenner dem, blir et lamarckistisk slektstre mer som parallelle linjer som aldri berører hverandre.[2] Mange vil derfor hevde at lamarckismen forfektet et mer humant syn enn det Darwin og hans tilhengere gjorde.

I motsetning til Lamarck mente Darwin at ervervede egenskaper ikke kan føres videre til neste generasjon. Darwin pekte på at forandringer oppstår spontant, såkalte mutasjoner, og det naturlige utvalg plukker ut dem som er best egnet til å overleve.[3] Slik vil livet utvikle seg videre.

Kammerer og paddene

Paul Kammerer ble født flere år etter Lamarcks død, men var altså en sterk forsvarer og tilhenger av hans teorier. Han nektet å akseptere Darwins evolusjonsteori basert på tilfeldige mutasjoner og variasjoner.[4]

Kammerer selv er kanskje mest kjent for sine eksperimenter med padder – spesielt var han interessert i fødselshjelperpadden. Det som er spesielt med disse paddene, er at de parrer seg på land og ikke i vann, som andre padder. Hannene mangler brunstvortene som de trenger for å holde seg fast på hunnens rygg. Kammerers påstand var at gjennom å tvinge fødselshjelperpadden til å parre seg i vann gjennom flere generasjoner, ville de tilslutt utvikle brunstvorter som et resultat av en ervervet, arvelig egenskap.[5]

Etter flere forsøk fikk han tilslutt oppsiktsvekkende resultater. Paddene utviklet faktisk brunstvorter, og Kammerer høstet stor anerkjennelse for sine eksperimenter. Neo-Darwinistene var selvsagt skeptiske og ikke fullt så overbegeistret. Mange forsøkte å sverte arbeidet og resultatene Kammerer kom frem til.

Fra suksess til fiasko

Kammerers lykke ble kortvarig. Skandalen som sjokkerte den vitenskapelige verden og ødela Kammerers rykte, lyste fra spaltene i magasinet Nature 7. august 1926. Magasinet publiserte en artikkel av Dr. G. K Noble, en ekspert på reptiler ved det amerikanske naturhistoriske museet (the American Museum of Natural History). Han hevdet at resultatene Kammerer hadde kommet frem til var falske.[6] Han hadde lenge vært skeptisk til Kammerer, og kunne nå altså påvise at brunstvortene ikke var ekte. Det var rett og slett blekk som var sprøytet inn under huden på paddene.

Kammerer nektet selvsagt hardnakket for at det var han som sto bak forfalskningen, og han fikk støtte fra mange hold. Flere teorier om hvem som kunne stå bak svindelen, er blant annet fremsatt i boken til Koestler. Forfatteren selv forsøker å så tvil om Kammerers skyld, og gir ham berømmelse for arbeidet han gjorde.

Om det var Kammerer selv, en utro assistent eller en motstander som sprøytet inn blekket, vites ikke. Det hele endte tragisk med at han tok sitt eget liv i vanære. Dette tiltross for at han en stund før han døde, hadde fått invitasjon fra den russiske fysiologen I. P Pavlov om å videreutvikle sitt arbeid der. Kammerer kunne ikke leve med at livsverket hans ble ødelagt.

 

[1] Forskning.no 19. sept 2002
[2] Forskning.no 2. mai 2002 og Arthur Koestler «The Case of the Midwife Toad», 1971
[3] Forskning.no 19. sept 2002
[4] Arhur Koestler «The case of the Midwife Toad» 1971 s. 2
[5] Arthur Koestler «The Case of the Midwife Toad» 1971, s. 34
[6] Arthur Koestler «The Case of the Midwife Toad» 1971, s. 94