I september 1964 vedtok Oslo skolestyre, mot én stemme, å tillate at skolene i Oslo stilte opplysninger om skolenes gutter, som var født i 1953, til disposisjon for en nordisk forskergruppe. Opplysningene som skulle utleveres til forskerne, var elevens navn, alder, adresse, skole, foreldrenes navn og yrke, samt noen karakterer og IQ. Dette skulle danne et utgangsregister over guttene. Opplysningene skulle senere suppleres gjennom opplysninger fra andre registre og intervjuer med guttene, deres søsken og foresatte.

Forskere i de fire nordiske hovedstedene ville undersøke utviklingen av et årskull gutter over en lengre periode. De ønsket å samle inn data fra alle disse guttene fra prosjektstart og 20 år frem i tid. Bak undersøkelsen, som ble kalt prosjekt Metropolitt, sto sosiologene Erik Allart i Helsingfors, Carl-Gunnar Janson i Stockholm og Natalie Rogoff Ramsøy og Ørjar Øyen i Oslo. Prosjektet var ledet av den norske professoren Kaare Svalastoga, som også sto for prosjektets danske del i København.

Henvendelsen fra forskerne var gått til skolestyrene i Oslo og omegn (Nesodden, Lørenskog, Asker, Bærum og Nittedal). Tanken var å følge kullet fra tidlig ungdom til de var plassert i voksenlivet. Bare ved å følge guttene over så lang tid, kunne man finne sammenhengen mellom årsak og virkning, hvem falt utenfor og hvorfor. Til sammen ville 7–8000 gutter bli inkludert i studien.

Da skolestyrets vedtak ble offentlig kjent, utløste det stor debatt. Foreldrene og andre protesterte mot lovligheten av beslutningen, og hele prosjektet ble gjenstand for sterk kritikk. Ikke minst Aftenposten engasjerte seg sterkt og tok i flere lederartikler avstand fra prosjektet. Flere av de berørte foreldrene skrev til skolene og ba om at opplysninger om deres sønner ikke skulle utleveres til forskerne. Motstanderne av prosjektet hevdet at det krenket privatlivets fred og ville kunne virke diskriminerende på de aktuelle guttene som «forsøkskaniner». Hvilken garanti hadde man for at opplysningene ikke ville bli misbrukt i fremtiden? Kunne det i et demokratisk samfunn settes i gang offentlige undersøkelser av ungdom uten at de foresatte hadde gitt tillatelse på forhånd?

I november 1964, da debatten rundt prosjektet var på det heteste, gikk den norske forskeren universitetslektor Ørjar Øyen ut i mediene og gjorde rede for studiens formål og design. Han opplyste om at materialet ville bli behandlet strengt konfidensielt, og opplysninger om navn og adresse ville holdes atskilt fra de øvrige opplysningene samlet inn senere. De foreldrene som måtte ønske det, skulle også slippe den delen av undersøkelsen som innebar direkte kontakt med forskerne. Øyen påpekte at de fleste opplysninger likevel var offentlig tilgjengelige, og at prosjektet tvert i mot hørte hjemme i et demokrati da hensikten var å gi det enkelte individ best mulig oppvekstvilkår i det moderne samfunn.

I januar 1965 tok representanten Per Lønning fra Høyre prosjektet opp i Stortinget. Han mente at man burde ha faste retningslinjer for slike undersøkelser i skolen i tillegg til foreldrenes samtykke.

Debatten rundt prosjektet dreide seg ikke bare om foreldrenes rett til samtykke, men også om foreldrenes rett til å trekke seg fra studien. Forskerne fryktet at en slik rett ville føre til skjevhet i materialet, og at konklusjonene fra prosjektet dermed ville bi mer usikre.

I februar mottok de foreldrene som hadde protestert mot undersøkelsen, brev fra skoleinspektøren, hvor han meddelte dem at det ikke var innleverte opplysninger til forskerne vedrørende deres sønner.

Den svenske og danske delen av studien kom i gang. I Sverige hadde studien pågått drøyt 20 år, med en rekke større og mindre forskningspublikasjoner, før det ble debatt rundt prosjektet. Debatten ble en intens personverndebatt i mediene på samme måte som i Norge.

Siden 1964–65 har det skjedd mye med hensyn til personvern i Norge (for øvrig et ord som ikke eksisterte på den tiden), samtykke til deltakelse i forskning og regler for oppbevaring av personopplysninger og koblingsadgang mellom registre. Prinsippet om skriftlig, informert og frivillig samtykke til deltakelse i forskning står i dag meget sterkt. For sterkt, vil noen hevde.

Kilder:
Forskningsetikk i forskerhverdag – Vurderinger og praksis av Bente Gullveig Alver og Ørjar Øyen, Tano-Aschehoug forlag 1997
Aftenpostens Hvem, hva hvor for 1966: Årets debatter