Året 1996 fikk redaktøren av det humanistiske tidsskriftet Social Text, utgitt ved Universi-tetet i Duke, en artikkel kalt Transgressing the Boundaries: Towards a Transformative Hermeneutics of Quantum Gravity på bordet. På norsk betyr det: Overskridelse av grenser – mot en transformerende hermeneutikk for kvantegravitasjon.

For de som verken har hørt om hermeneutikk eller kvanter, er tittelen ganske uforståelig, men den var tilsynelatende et forsøk på å analysere tradisjonell naturvitenskap som en sosial og språklig konstruksjon. Det finnes ingen objektivitet i vitenskapen, hevdet artikkelforfatteren og plasserte seg midt i tidsskriftets sosialkonstruktivistiske profil. Redaktøren syntes antakeligvis at artikkelen var et ærlig forsøk på en filosofisk tilnærming til fysikk og trykket den. Uheldigvis for tidsskriftet; nettopp i et spesialnummer viet ulike kulturer innen vitenskapen.

Sokals antakelse var at han ville få publisert en artikkel full av tøv og tull hvis den for det første hørtes bra ut, og for det andre plasserte seg midt i redaktørens ideologiske sentrum. Sokal tok utgangspunkt i sitt eget fagområde fysikk. Så plukket han ord, vendinger og tenkemåter fra sosialkonstruktivismen. Til slutt pakket han det hele inn som en grundig vitenskapelig artikkel om filosofi og fysikk med en imponerende litteraturliste, utfyllende noter og alle de ytre kjennetegn på en vitenskapelig utlegning.

Samtidig som utgaven av Social Text med hans artikkel kom ut, rykket Sokal ut både i media og i tidsskriftet Lingua Franca og proklamerte at artikkelen var en bløff. Han ønsket bare å vise at mange forfattere innen humanistiske fag brukte naturvitenskapelig terminologi uten å ha den ringeste formening om hva det betyr. Han la derfor også feil inn i sin egen tekst i det som omhandlet fysikk, for å vise at humanistene ikke forsto noe som helst.

Spøken fikk oppmerksomhet i USA, og nyheten bredte seg også til Europa. Hendelsen blåste nytt liv i en stor vitenskapsteoretisk debatt om hva som faktisk kan kalles vitenskap. Sokals artikkel ble et mye debattert tilfelle innen det som er blitt hetende vitenskapskrig-en. På den ene siden naturviterne med sine tall, grafer og eksperimenter. På den andre siden er kulturviterene med forståelse, tolkninger og kontekst. (Denne «krigen» er på ingen måte ny, for eksempel den britiske forfatteren og fysikeren C.P. Snows bøker og foredrag om de to kulturer innen vitenskapen fra slutten av 50-tallet og utover.)

Vitenskapskrigen kommer fra tid til annen opp til medieoverflaten i Norge, for eksempel i fjor da Holbergprisen for fremragende vitenskapelig arbeid i 2004 ble tildelt språkforskeren Julia Kristeva. (Et nettsøk i Bergens Tidende på «Julia Kristeva» vil gi et lite innblikk).

Det er lett å le av denne historien og tenke «så dumme de er», men redaktøren av Social Text er ikke den eneste redaktør i verden som har trykket dårlige artikler eller falske forsk-ningsresultater. Prestisjetunge forskningstidsskrifter som Science og Nature må fra tid til annen trekke tilbake artikler fordi forsknings-resultatene ikke holder mål, eller til og med bygger på fusk. Dette til tross for at disse artik-lene har vært gjenstand for såkalt peer review, dvs. at de har vært vurdert anonymt av en gruppe fagfeller som skal sikre kvaliteten.

Om man oppfatter Sokal som helt eller skurk, vil nok være avhengig av hvor man selv plasserer seg i «vitenskapskrigen». Men man kan spørre seg om det er akseptabelt å forsøke å lure folk bevisst for å henge dem ut. Når det gjelder bruk av forsøkspersoner, er dette noe man vanligvis ikke aksepterer. Og hva forteller egentlig et enkelt tilfelle som dette? Sokal har selv sagt i intervjuer etterpå at ett tilfelle ikke beviser noe, artikkelen kunne likeså godt ha blitt refusert.

Mer om tema:
«The Social Construction of What?» av Ian Hacking, Harvard University Press, 1999
Alan Sokals artikkel finnes på hans hjemmesider