Meitner flyktet fra sin stilling i Berlin for å redde livet i 1938, men dette kostet henne sannsynligvis Nobelprisen. Hun knekket den teoretiske nøtten, men fikk ingen anerkjennelse for sin innsats innen forskning om atomspalting, da prisen ble delt ut.

I denne spalten i forrige nummer av Forskningsetikk, tok vi opp temaet; hvilket ansvar har forskerne for anvendelsen av forskningens resultater? Dette ble eksemplifisert med historien om utviklingen av atombomben i Manhattan-prosjektet. Når vi først er inne i fysikkens verden og oppdagelsene av kjernespalting, kan vi trekke frem en annen historie; historien om Lise Meitner. Hennes arbeid la grunnlaget for det som senere ble til Manhattan-prosjektet, sammen med en rekke andre oppdagelser, men som ble forbigått, da heder og ære ble delt ut av den svenske Nobelkomiteen.

Lise Meitner ble født i Wien i 1878 i en jødisk familie. 29 år gammel, med doktorgrad i fysikk i bagasjen, dro hun til Berlin for å arbeide videre under Max Planck. I Berlin ble hun kjent med blant andre Albert Einstein og ikke minst den jevngamle kjemikeren Otto Hahn, som hun samarbeidet med i flere tiår. I 1917 var både Hahn og Meitner blitt ledere for hver sin avdeling ved det prestisje-tunge Keiser Wilhelm Institutt. De studerte begge radioaktive substanser; Hahn den kjemiske siden og Meitner den fysiske. Sammen opp-daget de grunnstoffet protactinium.

Til tross for den enorme kjønnsdiskriminer-ing-en på denne tiden og mye motstand i -akademiske kretser vant Meitner anerkjennelse. Hun ble den første kvinnelige professor i fysikk i Tyskland. Med nazistene ved makten ble det i Tyskland umulig for ikke-ariere å inneha ledende akademiske stillinger ved offentlige institu-sjoner. Meitner mistet professoratet hun hadde ved Universitetet i Berlin, men greide å holde stand ved Keiser Wilhelm Instituttet, da dette var industrifinansiert og uklart om det falt inn under loven som forbød ikke-ariere i offentlige undervisningsstillinger. På instituttet greide erklærte nazister og Meitner lenge å beholde et godt miljø med forskningen i fokus. Hahn var anti-nazist og Meitners nære venn og forskerkollega. De knyttet til seg Fritz Strass-mann som assistent.

I 1934 begynte forskergruppen et prosjekt om utforskning av stoffer i tilknytning til uran. Denne forskningen skulle senere kulminere med oppdagelsen av fisjonsteknologien, eller kjernespalting av atomer. De bombarderte uran med nøytroner. Det som skjedde med stoffet, var uforklarlig. Hahn og Strassmann utførte de praktiske eksperimentene, og Meitner forsøkte å forklare dem teoretisk.


Med den tyske annekteringen av Østerrike i 1938 ble Lise Meitner ansett som tysk jøde. Hun skjønte at hennes liv var i fare ved å bli i Tyskland. Etter en dramatisk flukt endte hun i Sverige som underordnet assistent for nobelprisvinneren Manne Siegbahn.

Hun fortsatte samarbeidet med Hahn pr. brev og gjennombruddet i forskningen deres kom bare noen måneder etter hun hadde forlatt landet. Meitner og Hahn møttes i all hemmelighet høsten 1938 i København, hvor de diskuterte Hahn og Strassmanns videre arbeid i prosjektet. Årsskiftet 1938-39 hadde Meitner forklaringen. Det som skjedde var at atomene ble splittet! Hun skrev til sin gode venn i Berlin sporenstreks. Da artikkelen med de oppsiktsvekkende funnene ble publisert i Natürwissenschaft, inneholdt den ikke Lise Meitners navn eller henvisning til henne, kun Otto Hahn, noe hun beklaget bittert i brev til sin venn.

Det er ikke vanskelig å forstå at det var nærmest umulig å henvise til en jødisk kvinnes forskningsinnsats i Det tredje riket, men Hahn gjorde lite for å rette opp inntrykket i ettertid. Tvert i mot la han vekt på at gjennombruddet kom etter at Meitner hadde forlatt landet. Det var Strassmann som gjorde oppmerksom på Meitners store bidrag i prosessen og utropte henne til den intellektuelle lederen i forskergruppen.

I 1944 ble Otto Hahn tildelt Nobelprisen i kjemi for sitt arbeid. (Utdelt etter krigen, det var forbudt for tyskere å motta Nobelpriser undre krigen). I 1943 fikk Meitner tilbud om å komme til USA og jobbe med utvikling av atombomben, men avslo bestemt. Meitners innsats innen fysikkforskning ble i løpet av krigen anerkjent. I 1992 ble stoff nr. 109 oppkalt etter henne; Meitnerium (Mt).

Vil du lese mer om Lise Meitners liv og vitenskap?

Prøv biografien «Lise Meitner – a life in physics», skrevet av Ruth Lewi Sime, Berkeley, University of California Press, 1996 som denne artikkelen bygger på.