På slutten av 30-tallet oppdaget forskere kjernefisjonen, dvs. spalting av atomer som frigjorde enorme mengder av energi. Det ble klart at noen radioaktive materialer kunne brukes til å lage bomber med en sprengkraft av utrolige dimensjoner. Det nazistiske, ekspanderende Tyskland arbeidet med å utvikle atomvåpen. Etter hvert som flere og flere land ble involvert i krigen, begynte også kappløpet om å være de første til å utvikle den farlige teknologien, da man regnet med at dette kunne avgjøre krigen.

Manhattan-prosjektet ble kodenavnet på det amerikanske forskningsprogrammet. De allierte trengte å utvikle atombomben før Tyskland eller Japan gjorde det. Oppdraget fra den amerikanske president Franklin D. Roosevelt gikk til general Leslie R. Groves som ledet den amerikanske hærens ingeniørkorps. I august 1942 ble «Manhattan Engineer District» opprettet av regjeringen. Arbeidet med å utforske atomspalting ble utført en rekke steder i USA, men byggingen av selve bomben ble gjort i Los Almos, New Mexico, under ledelse av fysikeren J. Robert Oppenheimer.

I 1943 ble det britiske kjerneforskningsprogrammet slått sammen med det amerikanske. Britiske forskere dro over til Los Almos og begynte å arbeide for Oppenheimer. En av disse var fysikeren Joseph Rotblat. Han trakk seg imidlertid ut etter kort tid, da han begynte å innse at Tyskland hadde gitt opp å utvikle atombomben. ( Joseph Rotblat var senere med på å grunnlegge Pugwash-bevegelsen. Rotblat og bevegelsen fikk i 1995 Nobels fredspris for sitt arbeid i kampen mot atomvåpen.)

Manhattan-prosjektet utgjorde etter hvert en internasjonal forskergruppe. Enorme summer ble pumpet inn i forskningen. Vi vet hvem som vant kappløpet. I 1945 ble den første bomben «Little Boy» sprengt over Hiroshima 6. august og drepte over 70 000 sivile. Det er anslått at det var brukt omtrent to milliarder dollar i prosjektet i løpet av krigen. En astronomisk sum etter datidens målestokk. Tre dager senere, 9. august 1945, ble den neste bomben «Fat Man» sluppet over Nagasaki og 35 000 mennesker mistet livet. Bombingen av Japan førte til hurtig overgivelse.

Atombombene som mer eller mindre utslettet de japanske byene, skaper store etiske dilemma med hensyn til krigføring; for det første rammet bombene sivile. På den annen side er det mulig at krigen hadde vart enda lenger med enda flere sivile liv tapt, hvis bombene ikke hadde blitt sluppet. I tillegg hadde verden en ny farlig teknologi.

Et annet spørsmål som ble mye diskutert etter Manhattan-prosjektet, var forskerens ansvar for egne resultater. Kan en forsker si at han eller hun bare produserer kunnskap, men ikke selv ta ansvar for anvendelsen? Eller må forskeren samtidig vurdere konsekvensene ved bruk av den teknologien vedkommende er med på å utforme? Har den enkelte et ansvar for å informere allmennheten i hva som foregår? Er forskning i en krigssituasjon annerledes enn i en fredssituasjon?

Manhattan-prosjektet innebar ikke bare forskning innen fysikk. Medisinsk forskning på radioaktivitet fulgte med. I forbindelse med granskningskommisjonen om forsøk med radioaktiv stråling nedsatt av president Bill Clinton i 1994 ble det også avdekket uetisk bruk av forsøkspersoner. Kommisjonen gransket påstander som var kommet fram i media at amerikanske borgere var brukt i strålingseksperimenter.

«The Advisory Committee on Human Radiation Experiments» gransket nesten 4000 prosjekter utført i perioden 1944-1974. Rapporten fra granskningen konkluderte med at fra april 1944 til juli 1947 fikk til sammen 18 pasienter sprøytet inn radioaktiv plutonium i årene som ledd i Manhattan-prosjektet. Dette skjedde etter alt å dømme uten at de visste hva som skjedde eller at de sa seg enige i å delta i forskningen.

Forskere innen naturvitenskap, teknologi, medisin, samfunnsvitenskap, jus og teologi var i 1981 samlet i Uppsala for å diskutere etiske spørsmål innen forskning. Møtene ledet i 1984 til den såkalte Uppsala-kodeksen som understreker den enkelte forskers ansvar, spesielt i forbindelse med økologisk eller militær ødeleggelse. Kodeksen understreker at hver enkelt forsker har et selvstendig ansvar for å vurdere konsekvensene av sin forskning, informere allmennheten og å stanse forskning som forskeren anser som uetisk.

Forslag til videre lesning:
Uppsala-kodeksen