Bakgrunn

«Torkildsens operasjon» (standarduttrykk i nevrokirurgiske oppslagsverk) var antakelig den første vellykkete behandlingen av økt trykk i hjernens ventrikler. Før Torkildsen arbeid på dette feltet var operasjonsmetodene forbundet med betydelig større risiko.

Torkildsen var i en periode (1930–1934) elev av den kjente nevrokirurg Wilder Penfield ved Montreal Neurological Institute. Her ble han én av fire «first fellows» og skrev arbeider om hjerneventriklenes anatomi, hjernesvulster og kraniocerebrale skader. Flere av disse ble publisert i internasjonale tidsskrifter. I 1940 ble Torkildsen leder av en egen nevrokirurgisk seksjon ved Neurologisks avdeling ved Rikshospitalet. For sitt pionerarbeid ble han ved Universitetet i København i 1950 tildelt en doktorgrad. Han ble senere professor i nevrokirurgi i Kairo.

Dette er historien


Torkildsen leverte inn sitt arbeid: Ventriculocisternostomi. En palliativ metode til behandling av forskjellige typer av obstruksjons-hydrocephalus i 1947 til Universitetet i Oslo. Hva skjedde så med doktoravhandlingen? Hvorfor ble den underkjent?

Bedømmelseskomiteen fant avhandlingen verdig til å forsvares for den medisinske doktorgrad, og disputasen ble fastsatt til 4. februar. Den 29. januar kom det imidlertid beskyldninger fra en kontordame ved nevrokirurgisk avdeling, Rikshospitalet, om at Torkildsen hadde utelatt viktige funn; journaler fra seks pasienter som døde. Som motiv for sin handling brukte hun ordene: «...det er uhyggelig å se anvendt en operasjonsmetode med så stor mortalitet, kfr. Resultatene fra 1/7 1945». Kontordamen var også bekymret for vitenskapen: «Jeg ville forhindre at dr. Torkildsen fikk sin doktorgard på et grunnlag som ikke gir fulle opplysninger og ikke tilfredsstiller de krav jeg mener man må stille til en vitenskaplig avhandling».

Gunnar Rørvig, en kollega fra samme avdeling, gjennomgikk avdelingens operasjonsprotokoller og fant noen tilfeller – alle døde pasienter – som ikke var tatt med i avhandlingen. Denne opplysningen ga han videre, ikke til Torkildsen selv, men til fungernde dekanus. Slik fikk Rørvig mistanken mot seg, for å ha satt saken i sving, i og med at han var den eneste som profitterte på Torkildsens angivelige misère.

Etter at bedømmelseskomiteen fikk seg forelagt opplysningene, ga de en ny og felles uttalelse hvor det het at utelatelsene vitnet om en mangel på nøyaktighet i innsamlingen, og at dette forringet avhandlingens verdi. Til tross for dette var de overbevist om at forfatteren ikke hadde utelatt opplysningene med viten og vilje.

Torkildsen disputerte dermed og ble innstilt til den medisinske doktorgrad.

Den 10. februar kom det imidlertid fram opplysninger om at det var funnet ytterligere 8 opererte pasienter som ikke var tatt med i avhandlingen. Bedømmelseskomiteen anbefalte likevel avhandlingen godkjent. Men rektor på universitetet, professor Otto Lous Mohr, beskyldte Torkildsen for uakseptabel tilfeldig innsamling av materiale. Dermed avslo fakultetet å kreere Arne Torkildsen til doctor medicinae. Doktorgraden ble til sist underkjent.

Rot i Torkildsens datamateriale?


I ettertid er det lett å se mange av hovedsvakhetene. Torkildsen hadde ikke ført regelmessig bok over hvilke pasienter han hadde operert. I stedet for selv å gå gjennom journalene, overlot han til andre å samle dem inn. Det var et utpreget enmannsarbeid, og noen form for vitenskapelige samarbeid ved avdelingen eksisterte ikke. Men likevel mener mange at dette ikke var tilstrekkelig til å underkjenne arbeidet hans.

Johan A. Aarli antyder i sin artikkel i Tidsskriftet for Den norske Lægeforening at det var folk i Torkildsens nærmiljø som hadde interesse av at han ikke fikk den anerkjennelse som han fortjente. En slik tolkning kan tenkes riktig ved at det internasjonale sakkyndige fagmiljøet i motsetning til miljøet her hjemme, hadde helt klare oppfatninger av verdien av Torkildsens arbeid og kvalifikasjoner. Universitetet kan ha gjort en feil som de senere ikke har innrømmet.

Kilde: Tidskriftet for Den norske lægeforening 2000;120, Tidskriftet for Den norske lægeforening 2003;123