Det som ble avdekket av grusomheter utført under det tyske regimet under 2. verdenskrig, førte til at mange undret seg over at så mange kunne delta i utryddelse av mennesker. Sosialpsykologen Salmon Asch viste gjennom sine studier av gruppepress at mennesker hadde en tilbøyelighet til å la seg påvirke av andres feilaktige mening, når de selv var den eneste som hevdet det motsatte.

Stanley Milgram studerte under Salmon Asch og ble hans undervisningsassistent ved Harvard Universitetet og senere vitenskapelige assistent ved Princeton. I 1960 avla Milgram psykologisk doktorgrad på krysskulturelle konformitetsstudier. Avhandlingen Conformity in Norway and France bygget på feltarbeid i de respektive land i perioden 1957-59. Han brukte teknikken utviklet av Asch til å undersøke om det var forskjeller mellom nordmenn og franskmenn med hensyn til konformitet.

I forlengelsen av studiene av gruppepress ønsket han å undersøke i hvilken grad mennesker utførte ordre etter instruks fra en autoritetsperson. Milgram annonserte i avisen etter frivillige som kunne delta i et psykologisk forskningseksperiment. Deltakerne fikk opplyst at de skulle delta i et forskningsprosjekt om læring og straff. Én etter én ble de plassert i et rom sammen med en som skulle forestille prosjektlederen for eksperimentet. Her ble vedkommende forklart at man skulle prøve ut om en annen forsøksperson i naborommet husket bedre når vedkommende fikk elektriske støt. Den første forsøkspersonen, som var studiens egentlige objekt, skulle gi vedkommende elektriske støt på en skala fra 15 til 450 volt hvis vedkommende i det andre rommet svarte galt. [I norske stikkontakter er det vanligvis 220 volt.]

Deltakerne fikk selv prøve et støt på 15 volt slik at de fikk føle hvordan det var. Personen i naborommet var egentlig skuespiller som skulle late som vedkommende fikk støt og utstøte ytringer i samsvar med styrken på støtene forsøkspersonen i naborommet ga vedkommende. Personen som skulle lære var bundet fast til en stol koblet til et apparat som ga dem tilsynelatende støt. Forsøkspersonen som var ansvarlig for læringen, skulle gi vedkommende stadig sterkere støt hvis vedkommende svarte galt. Hvor sterkt støt den andre fikk, kunne leses av på en skala.

Hensikten med eksperimentet var å se hvor langt personene var villige til å gå med hensyn til støt – opptil dødelig- før de nektet å fortsette. I rommet ved siden av, hørte de skuespilleren i stadig økende grad gi uttrykk for smerte med hyl og skrik, og at vedkommende ville bort fra det hele. Den som ledet prosjektet, forsøkte å presse folk til å fortsette med mer eller mindre bydende uttalelser.

Etter hvert som personen skrek stadig høyere i smerte, og prosjektlederen forsøkte å påvirke til å fortsette, kom deltakerne i en fryktelig stressende situasjon. Skulle de gjøre som de fikk beskjed om, eller skulle de sette seg opp mot en autoritetsperson. De svettet, stammet, skalv og bet negler og viste tydelige tegn på stress og nervøsitet. Noen fikk hysteriske latteranfall. Det oppsiktsvekkende var, at 65 % av alle deltakerne var villige til å gi 450 volt – en dødelig dose. Av de 40 deltakerne i det første eksperimentet var hele 26 villige til å gi maksimum straff. Da skulle skuespilleren i naborommet ikke lenger skrike, men være helt stille. Resultatet var oppsiktsvekkende og skapte avisoverskifter.

Milgrams eksperiment er gjentatt både av ham selv og av andre etter 1963. Funnene fra den første studien har vist seg å være reproduserbare, men med nasjonale ulikheter.

Milgrams eksperimenter førte til debatt. Ikke bare på grunn av resultatet, men kanskje mest på grunn av hva forsøkspersonene ble brukt til. Det ene var den utrolig stressende situasjonen de befant seg i under forsøket, men kanskje enda verre da det gikk opp for dem da de ble fortalt om studiens egentlige formål, og hva de faktisk hadde vært i stand til å utføre.

Kilder:
Saugstad, Per, Psykologiens historie, Gyldendal Norsk Forlag, 4. opplag 2003

Blass, Thomas, «The man who shocked the world» i Psychology Today, Mar/Apr 2002

Ruyter, Knut, «Milgrams lydighetseksperiment», i Ruyter, Knut (red.) Forskningsetikk, Gyldendal Norsk Forlag, 2003