Deltakerne, frivillige, normale og friske studenter, skulle være i settingen i 14 dager. Forsøkte måtte imidlertid avbrytes etter bare 6 dager. Allerede etter få dager viste «fangevokterne» sadistiske tendenser, og de «innsatte» fikk symptomer på depresjon og stress.

Eksperimentet under ledelse av Philip Zimbardo, søkte etter frivillige forsøkspersoner i lokalavisen i småbyen Palo Alto. Over 70 unge menn svarte, og etter en rekke intervjuer og psykologiske tester ble 24 plukket ut til å delta. Disse ble vurdert som normale og friske uten kriminelt rulleblad, rusproblemer eller mentale forstyrrelser. Gjennom tilfeldig utvalg skulle noen være innsatte og andre skulle være fangevoktere.

I kjelleren ved det psykologiske instituttet ble fengselet skapt. Laboratorier ble omgjort til celler, og korridoren i kjeller ble stengt av. Her skulle fangene bevege seg når de ikke var på cellen. Til og fra skulle de føres med bind for øynene. Det ble lagt opp intercomanlegg på cellene slik at forskerne kunne høre hva som ble sagt og gi beskjeder til de innsatte.

De som ble plukket ut til å være fangevoktere, fikk utlevert uniformer. Med beskjed om at de ikke skulle bruke vold, men opprettholde orden i fengselet. De som ble trukket ut til å være fanger, skulle bli ført til fengselet med bind for øynene.

Arrestasjon og fengsel

En søndag morgen ble så 9 menn arrestert i sine hjem for «vold og væpnet ran». Arrestasjonen ble foretatt av det lokale politiet, mens sjokkerte naboer så på. Arrestantene – med bind for øynene – ble ført til «fengselet» ved universitetet. Her ble alle fangene ransaket, avkledd og avluset. Som klær fikk de utleverte hvite kjortler med nummer. Alle fikk lenker på føttene og plastikksandaler til sko. På hodet fikk de en hette av nylonstrømper. Nylonstrømpen skulle illudere klipping av alt håret. Siktemålet var å gi fangen en følelse av ydmykelse.

Alle vokterne brukte mørke polaroidsolbriller for å skjule blikket sitt. Rundt halsen bar de en fløyte, og alle hadde politikøller og like kakidresser. Fangevokterne ble informert om at det var en vanskelig jobb de hadde påtatt seg ved å være voktere for potensielt sett svært farlige fanger.

Den første dagen i fengselet forløp uten at noe spesielt skjedde, men den andre dagen gjorde fangene opprør. De rev av seg nummerlappene og nylonsluene og barrikaderte celledørene. Opprøret ble møtt med brannslukningsapparat, og fangene fikk som straff klær og senger fjernet fra cellene.

Splitt og hersk


Alle vaktene kunne ikke være på jobb samtidig, og en strategi for å splitte fangene ble laget. En luksuscelle ble laget. Her fikk de fangene som hadde vært minst involvert i opprøret, bo. De fikk mat og klær og senger å sove i, mens de andre ikke fikk noen av delene. Etter kort tid ble kanskje en fange fra luksuscellen byttet til den andre, uten mat og klær og omvendt. Dette ble gjort for å forvirre fangene og for å bryte samholdet.

Forskerne, som fulgte eksperimentet, merket at det som startet som en lek, gradvis ble mer og mer alvorlig. Fangeopprøret førte til samhold blant vaktene. Det meste av det som skjedde i fengselet ble vilkårlig bestemt av vaktene. Dette gjaldt også for eksempel dobesøk. En av fangene fikk gråteanfall, mens en annen spilte gal. Vaktene antok at dette var et forsøk på å bli satt fri.

Tredje dagen fikk fangene besøk. Men også dette var velregissert. Fangene ble gitt mye mat, vasket og pyntet og cellene vasket. Vakker musikk og hyggelige personer møtte de besøkende, som bare fikk møte den innsatte to og to. Foreldre som var bekymret for sønnens ve og vel, ble forsikret av forskerne at dette var ufarlig. På denne måten ble også foreldrenes reaksjoner en del av eksperimentet.

Et rykte om at fangene ville flykte, oppsto og mye energi, både fra forskerne og vokternes side, ble brukt til å planlegge hvordan dette skulle forhindres. Flere av forskerne følte seg også mer og mer oppslukt av «leken».

Fangene ble stadig oftere trakassert av vokterne med forskjellig type avstraffelser som oppstillinger natt og dag, armhevinger, vasking av toaletter med bare hendene.

Dagene gikk og noen av vokterne falt lettere og lettere inn i rollen som tyranner, mens andre var mer humane. Gruppeidentiteten til fangene forsvant etter hvert, og fangevokterne fikk full kontroll over de innsatte. Trakasseringen av fangene ble trappet opp om natten, da vokterne trodde at ingen av forskerne fulgte med. Fangene viste flere og flere tegn til stress og depresjon.

Bare en eneste person satte spørsmålstegn ved etikken i prosjektet og mente at det burde avsluttes umiddelbart, Christina Maslach. Det ble det også. Forsøket hadde på rekordtid vist at vanlige mennesker kunne bli hensynsløse og sadistiske under gitte betingelser. Mens mennesker som ble satt i ydmykende situasjoner, undergitt andres vilkårlige vilje, ble motløse og deprimerte.

Da eksperimentet ble avsluttet bare etter 6 dager, var de fleste fangene lettet, mens vokterne på sin side var ganske skuffet.

Kilde: Eksperimentets hjemmeside: http://www.prisonexp.org