Det tok 55 etterkrigsår før instituttet var villig til å innrømme offisielt at det hadde hatt nære forbindelser til eutanasiprogrammet. Gjennom denne forbindelsen bygget instituttet opp nettverk som gjorde det mulig å samle inn 700 hjerner, som ble gjort til gjenstand for forskning ved instituttet (Schmuhl 2000).
kilde: Forskningsetikk, utgitt på Gyldendal Akademisk 2003

Det meste av dette var allerede kjent fra 1980-tallet, men ble fortiet, og forskere som arbeidet med dette ble ofte mistenkeliggjort, bl.a. for å være venstreradikale m.m. (f.eks. Aly 1987, Müller-Hill 1988, Arbeitsgruppe 1989).

Fra friske til syke hjerner

Tilgangen til nye hjerner endret instituttets forskningsfokus fra friske til syke hjerner. Det utviklet seg stor interesse for patogenesen ved sykdommer og funksjonshemninger, ikke minst i lys av eugeniske tenkemåter. Gjennom disse nye forskningsinteressene ble det opparbeidet et bredt nettverk til psykiatriske institusjoner, som gjorde at instituttet «tidlig» kom i kontakt med eutanasiprogrammet.

Det nye materiale gjorde at instituttet, som tidligere hadde hatt en nokså beskjeden posisjon, ble tillagt stor forskningsmessig og politisk verdi. Slik fikk de tilgang til betydelige økonomiske midler, også fra militære kilder. Det ble bl.a. inngått avtaler mellom instituttet og den såkalte anstaltpsykiatri og avtaler på grunnlag av oppdragsforskning fra militæret.

Eugenisk paradigme

Gjennomgangen av forskningsresultatene viser at forskerne var gjennomsyret av hva Schmuhl kaller det eugeniske paradigmet. Hjerner ble bl.a. kvalifisert som «fullverdig» og «uverdig», og resultatene ble presentert tilpasset mulige tiltak for å forbedre folkehelsen, i form av f.eks. en «vitenskapelig veiledet politikk» eller «fremskrittsoptimistiske oppdragelsesanstalter». Ledelsen ved instituttet hadde heller ingen problemer med å stille seg til disposisjon for å utvikle de nødvendige diagnostiske hjelpemidler for å identifisere så mange «uverdige» som mulig; med tanke på sterilisering – og mord.

Det er det fordekte samarbeidet med eutanasiprogrammet som avdekkes og innrømmes i rapporten. Det ble bygget opp tette bånd og nettverk mellom psykiatere og nevrologer – som på sin side samarbeidet med T4-sentralen (som organiserte eutanasiprogrammet). Disse fagfolkene var midlertidige gjesteforskere ved instituttet, og instituttet fikk gjennom dette nettverket tilgang til hjerner (som ble tatt fra ofrene for eutanasi-programmet). Det var aldri behov for å skaffe hjerner fra andre steder.

Rapporten konkluderer med at «nettverksanalysen viser en tett symbiose mellom hjerneforskning og drap av syke» (Schmuhl 2000: 56).

Kilder:
Aly G (1987). Forschen an Opfern. Das Kaiser-Wilhelm-Institut für Hirnforschung und die «T4» I: Aktion T4, 1939-1945. Die Eutanasie-Zentrale in der Tiergartenstrasse 4. Berlin.

Arbeitsgruppe zur Erforschung der Geschicte der Karl-Bonhoeffer-Nervenklinik (1989). Totgeschwiegen 1933-1945. Zur Geschichte der Wittenauer Heilstätten, seit 1957 Karl-Bonhoeffer-Nervenklinik. 2. utg. Berlin

Müller-Hill B (1984). Tödliche Wissenschaft: die Aussonderung von Juden, Zigeunern und Geisteskranken, 1933-1945. Reinbek: Rowohlt

Schmuhl H-W (2000). Hirnforschung und Krankenmord. Das Kaiser-Wilhelm-Institut für Hirnforschung 1937-1945. Berlin: Präsidentkommission der Max-Planck Gesellschaft zur Förderung der Wissenschaften e.V.