Forskeren Katrine Fangen forsket for noen år siden innenfor høyre-ektremistene. Der – som i ethvert miljø som skal studeres – er tillit og lojalitet nødvendige betingelser for deltakende observasjon. Men disse idealene blir utfordret når det forskes på miljøer der det blir begått ulovligheter. Det fikk Fangen erfare. Vi bringer her et utdrag av artikkelen med fokus på etiske dilemma - et "fangens dilemma" (2).

Feltarbeidet foregikk i perioden 1993 –1994. Fangen brukte mye tid på å oppnå tillit i gruppen og opplevde fort at hennes rolle ble satt på prøve. Skulle hun være kun observatør eller skulle hun også innta rollen som rapportør? Det siste ville utvilsomt ha begrenset hennes muligheter til å få informasjon fra gruppen; hun ville raskt miste tillit i miljøet.

Som hun selv skrev …«Et slikt feltarbeid setter med andre ord ulike etiske dilemmaer på spissen. Dette skyldes ikke bare at jeg studerer et miljø som er i en pågående voldelig konflikt med et annet miljø, det skyldes også at dette miljøet er en varm potet i den politiske debatt, på grunn av at deltakerne gjennom symbolbruk og ytringer blir sett på som arvtakere etter nazistene under 2. verdenskrig.»

I perioden ble hun vitne til opptakt til voldshandlinger: Høyreekstremistene hadde hatt flere sammenstøt med blitzmiljøet den siste tiden. Denne spesielle kvelden ventet de sannsynligvis på et angrep igjen – spesielt pga. et radioprogram som skulle sendes. Angrepet kom ikke, istedenfor skjønte Fangen at de selv planla «noe»; hun merket at hun var mer uønsket i gruppen enn vanlig. Flere virket urolige, en hadde skutt i lufta med en hagle, en ravet rundt med en diger kjepp. Forskeren ble med da gruppen beveget seg mot Youngstorget, men der fikk hun klar beskjed: «nå er det vel best du drar hjem».

Dagen etter kunne hun lese i avisen at høyre-ektremistene hadde angrepet Blitz, kastet molotovcoctails mot huset og skutt med hagle.

Etter at rapporten var offentliggjort og Fangen også selv hadde fortalt om denne episoden på et møte arrangert av SOS-rasisme, kom et brev fra blitzmiljøet til Den nasjonale forskningsetiske komité for samfunn og humaniora (NESH). Blitz ønsket en vurdering av de etiske sidene ved den type forskning. De stilte blant annet spørmålet …«om hvorvidt det at Fangen ikke anmeldte opptakten til angrepet kan forsvares med hensyn til forskningsobjektene, og om det således kan være viktigere å bryte tillitsforholdet til disse enn å hindre at andre menneskers liv går tapt.»

NESH svarte på brevet at de gir anbefalinger og råd, men ikke har myndighet til å være en dømmende instans. Komitéen har utviklet retningslinjer (1)hvor det bl.a. står i § 18: …«Forskeren må unngå å bli medskyldig i ulovligheter»…«en rettslig plikt til å avverge særlig alvorlige fremtidige lovbrudd, for eksempel ved anmeldelse til politiet.» Det er altså ikke slik at forskeren, i like stor grad som prester eller psykologer, kan forholde seg taus til om ulovligheter hun får kunnskap om; det er nedfelt i staffeloven § 139 som er utenfor NESHs område. Retningslinjene fra NESH utrykker klart at en forsker ikke kan heve seg over samfunnets lover; altså mente de i første omgang at forsker burde anmeldt.

Men flere uklarheter belyser at dette ikke et svar uten forbehold. Hva ligger det i å være klar over at en forbrytelse skal bli begått? Eller hvordan kan man vite om fare for gjentakelse? Her er det klart rom for tolkninger: I et feltarbeid i et voldelig miljø vil man en rekke ganger være vitne til voldshandlinger, skal disse til enhver tid bli anmeldt? NESH stilte videre spørsmålet hvorvidt det er mulig å avverge en forbrytelse. Samtidig er komiteen opptatt av forskerens ve og vel – «hvilken risiko for hevn forskeren utsetter seg for ved å melde fra».

Komiteens konklusjon var at det finnes ikke noe fasitsvar på et slikt dilemma som Fangen kom opp i. Men de avsluttet med en anbefaling om at ikke bare en forsker alene stilles til ansvar for en slik situasjon. Institusjonene de er knyttet til, de som har vurdert prosjektet, og de som har bestilt oppdraget, må ta ansvar. I flg. retningslinjene er det også forskersamfunnets ansvar å forsvare forskeren mot usaklige angrep i media.

Katrine Fangen diskuterer situasjonen bredt fra ulike innfallsvinkler i artikkelen. Og konkluderer med …«Det finnes ingen akademisk konsensus om hvilken respons som er riktig.» Hun avslutter med ordene: …«mitt håp er at ved å diskutere etiske problematiske sider av egen forskning, kan vi få i stand en mer ærlig og relevant debatt om feltarbeid.»

(1)Retningslinjer fra NESH: www.etikkom.no

Les mer om saken: Nytt Norsk Tidsskrift 3/1998, Katrine Fangen – (brukt som kilde til artikkelen).

(2)Begrepet «Fangens dilemma»
Fangens dilemma er et begrep fra spillteoretiske analyser innen statsvitenskap. Begrepet tar utgangspunkt i en anekdote om to fanger som sitter i hver sin celle. Fangevokterne sier til hver av dem at hvis du sladrer på kameraten din, og han ikke sladrer på deg, vil du bli satt fri, og han får 10 års fengsel. Hvis dere begge sladrer, får begge 5 års fengsel. Hvis ingen sladrer, får begge ett års fengsel. Hvis kameraten din sladrer, men du ikke gjør det, blir han satt fri mens du får 10 års fengsel. Vi sier det samme til kameraten din.

Utfallet av dette «spillet» er at begge vil sladre i håp om at den andre ikke vil gjøre det og dermed selv gå fri. Begge får dermed 5 års fengsel. Hvis de begge hadde holdt tett, ville de begge kun ha fått ett år bak murene.

Fangens dilemma brukes til å analysere situasjoner hvor hver og en for seg har mål og strategier som fører til at alle taper, fordi det er rasjonelt å forfølge sine mål. Samarbeid er dermed vanskelig.