Da forsøksdyr var sjelløse maskiner

Bruk geiter og griser fremfor aper hvis du skal gjøre forsøk på hjernen i levende dyr –så slipper du å se det ubehagelige uttrykket til apen når den blir dissekert. Slik lød anbefalingen i oldtiden.

To menn står foran en kolbe. På bordet foran dem er også fire marsvin. Bildet er i sort-hvitt.
Den tyske bakteriologen Emil von Behring ble tildelt Nobelprisen i 1901 for sitt arbeid med serumterapi, spesielt mot sykdommen difteri. Marsvin var en viktig del av hans eksperimenter. Foto: Scherl / Süddeutsche Zeitung
Omslag av magasinet med bilde av Oddmund Hoel som går bortover slottsbakken.
2024:1 Magasinet Forskningsetikk Magasinet Forskningsetikk er et uavhengig fagblad om forskningsetikk som utgis av De nasjonale forskningsetiske komiteene (FEK). ISSN digital utgave: 2387–3094

For mer enn 2500 år siden kuttet Alkmaion fra Kroton synsnerven på en levende hund og kunne slå fast at hunden deretter ikke så noe som helst. Eller kanskje var det ikke Alkmaion som kuttet synsnerven, og kanskje var det ikke en hund. Men det er ikke poenget, de første kjente dyreforsøkene ligger så langt tilbake i tid at vi ikke vet akkurat hva som skjedde.

Det som er sikkert, er at noen kuttet synsnerven på et dyr, og at dette dannet grunnlaget for Alkmaions kunnskap om sanseapparatet. Han kunne dermed beskrive hvordan sanseorganene våre har forbindelser til hjernen, og anta at nettopp hjernen er sentralen for hvordan vi oppfatter verden.

Så lenge mennesker har studert medisin og anatomi, har forsøksdyrene gitt oss verdifull kunnskap – og etter hvert store etiske utfordringer. Vår kunnskap om anatomi er i stor grad bygget på viviseksjon, altså disseksjon av levende forsøksdyr. I tillegg kommer selvfølgelig disseksjon av døde dyr og mennesker.

Et par hundre år før vår tidsregning studerte grekerne Erasistratos fra Kea og Herofilos blodsystemet hos levende dyr. De kunne da ved selvsyn se at hjertet støtvis presset blod ut i blodårene og altså var en pumpe. De to ble også beskyldt for å ha dissekert levende kriminelle mennesker.

Vi vet ikke om dette er riktig, men det som er sikkert, er at det den gang ikke fantes noen bedøvelse, hverken for dyr eller mennesker. Det var situasjonen helt frem til midten av 1800-tallet.

Ingen dyreetikk

Den rådende oppfatningen i oldtiden var at dyr ikke hadde noen personlighet og derfor ingen rettigheter. Legen og filosofen Galenos fra 130–210 anbefalte likevel å bruke geiter og griser fremfor aper ved forsøk på hjernen. Så slapp man det ubehagelige ansiktsuttrykket til apen når den ble dissekert. Å skjære i levende dyr uten bedøvelse ble altså mer sett på som et estetisk problem enn et etisk.

I middelalderen var oppfatningen at det var så stor forskjell på mennesker og dyr at dyreforsøk ikke hadde noen verdi. Først med renessansen hentet man frem de gamle antikke tekstene og begynte igjen å studere dyr for å lære om mennesket.

I middelalderen var oppfatningen at det var så stor forskjell på mennesker og dyr at dyreforsøk ikke hadde noen verdi.

William Harvey (1587–1657) undersøkte mer enn 80 forskjellige dyrearter, og flere vitenskapsmenn fulgte i hans fotspor. Noe av antikkens oppfatning om anatomi hos dyr og mennesker ble bekreftet, andre ting motbevist. Kunnskapen om blant annet respirasjon, blodsirkulasjon, blodtrykk og fordøyelsessystem ble kraftig utvidet, i stor grad gjennom viviseksjon.

Å skjære i levende mennesker i vitenskapens navn, kriminelle eller ikke, ble oppfattet som helt uakseptabelt. Men forskerne hadde ingen betenkeligheter med å dissekere levende dyr.

Den franske filosofen René Descartes (1596 – 1650) mente dyr var maskiner uten sjel. Han forsvarte nytten av viviseksjonen ved å hevde at dyr var maskiner som rent mekanisk lignet på mennesker. Samtidig forsvarte han det etiske aspektet ved å hevde at de ikke var noe mer enn maskiner.

Dyr var riktig nok skapt av Gud, og dermed mye mer avanserte enn menneskeskapte maskiner, men de var sjelløse. Descartes utførte selv viviseksjon av dyr og mente skriket han hørte, kunne sammenlignes med knirkingen i et urverk.

Motstand og bedøvelse

Den franske fysiologen Claude Bernard (1813–1878) gjorde flere viktige oppdagelser om stoffskiftet, blant annet gjennom viviseksjon. Mot midten av 1800-tallet var det likevel økende mot-stand mot å skjære i levende dyr.

Bernard argumenterte med at viviseksjon kunne redde mange menneskeliv ved at relativt få dyr døde. Men konflikten gikk helt inn i hans egen familie. Etter at Bernard ble skilt fra sin kone Marie Francoise, engasjerte hun seg sterkt i kampen mot dyreforsøk.

I 1846 ble bedøvelsen oppdaget. Bernard var blant dem som da begynte å bedøve forsøksdyrene, og mye av kritikken mot både ham og andre forstummet.

I 1876 kom også den første loven som beskyttet forsøksdyr, i Storbritannia. Bak initiativet stod Charles Darwin. Han drev ikke selv med viviseksjon, men tok til orde for et regelverk for smertefulle eksperimenter på dyr. Han mente slike eksperimenter skulle være lovlige, men bare dersom hensikten var vitenskapelig. Smerte kunne bare påføres dyret når bedøvelse ville ødelegge eksperimentet, og lidelsen skulle være så liten som mulig.

Før århundret var over, begynte resultatene å tikke inn: Louis Pasteur utviklet vaksine mot rabies etter å ha studert hund og hare – og deretter et middel mot difteri etter å ha brukt marsvin og rotter som forsøksdyr. Ingen kunne lenger trekke nytten av dyreforsøk i tvil. Tusener av menneskeliv ble reddet.

Har forsket på alle arter

Det er ikke mange arter som har styrt klar av menneskers nysgjerrighet og forskningslyst. Vi kjenner alle historien om Pavlovs hund, som begynte å produsere spytt når den hørte en bjelle. Den hadde lært at når det ble ringt med bjellen, kom det mat. Pavlov kalte det betinget refleks og fikk Nobelprisen for sin kartlegging av fordøyelsesprosesser.

De fleste har hørt om russiske Laika. Hunden ble den første levende organismen som gikk i bane rundt jorda.

Det var aldri meningen at kapselen skulle vende tilbake, og Laika døde i verdensrommet. Senere har nær sagt alt som kan krype og gå, fått seg en tur i verdensrommet: katter, aper, mus, rotter, tusenbein, frosk og vaktler, for å nevne noen.

Særlig er mus og rotter blitt brukt som forskningsdyr. Fordelene er åpenbare. De er små og har rask reproduksjonstid. Marsvin var så mye brukt at det engelske ordet på dem, guinea pig, er blitt synonymt med forskningsdyr. I Skandinavia og Tyskland kaller vi det forsøkskanin, selv om det ikke ser ut til at kaniner har vært mer brukt i forskningen enn andre dyr.

Erstatte, redusere, forbedre

Først etter 1960 ble det ny fart i motstanden mot dyreforsøk. Flere land vedtok nye lover for å beskytte forsøksdyrene. De fleste tok utgangspunkt i de tre R-ene som William Russell og Rex Burch hadde fremsatt i 1959: replacement, reduction og refinement.

De to britene mente at alle som jobbet med forsøksdyr, måtte bestrebe seg på å erstatte forsøksdyr med andre metoder dersom det var mulig, og redusere bruken så mye som mulig. Og der forsøksdyr måtte brukes, forbedre bruken sånn at forsøket ikke behøvde å gjentas. Erstatte, redusere, forbedre. Disse prinsippene er i dag i bruk over hele verden og er innarbeidet i den norske forskriften om bruk av dyr i forsøk.

«Konsentrasjonsleir for hunder»

4. februar 1966 publiserte amerikanske Life en fotoreportasje som skulle ryste USA og sette behandling av forsøksdyr på dagsorden over hele den vestlige verden. Under tittelen «Concentration Camps for Dogs» trykket magasinet en rekke groteske bilder av avmagrede og vanskjøttede hunder plassert i trange bur i bakgårder fulle av skrot. De fant også en ihjelfrosset hund blant de over hundre vanskjøttede dyrene.

Da det kom frem at hundene var vanlige familiehunder som var stjålet fra eierne sine og skulle selges til medisinske forsøk, var skandalen komplett. Det viste seg at amerikanske forskere ikke var så nøye på hvem de kjøpte forsøksdyrene sine av – eller hvordan selgerne hadde fått tak i dem. Reaksjonene i USA var voldsomme, og the Laboratory Animal Welfare Act kom på plass allerede samme år.

Denne ukritiske handelen med forsøksdyr kan sees som en grotesk parallell til handelen med døde menneskekropper i Edinburgh tidlig på 1800-tallet (se artikkelen «Da drapsofre var god butikk» i Magasinet Forskningsetikk nr. 1 2023).

Teknologi erstatter forsøksdyr

Ny teknologi tas stadig i bruk for å redusere bruken av smertefulle dyreforsøk. Blant disse er ultralyd og CT for å se inn i dyrene uten å skjære i dem, dyrking av menneskeceller i reagensrør og datamodeller for å teste virkningen av for eksempel kjemikalier.

Blåskjell kan inneholde farlige giftalger. Derfor har Mattilsynet en rekke testpunkter langs kysten. Flere tusen mus har hvert år blitt brukt i testingen, og mange av dem har lidd en smertefull død. Nå gjennomføres det aller meste av denne testingen med kjemikalier.

I dag legges det stor vekt på dyrevelferd. Ingen vil lenger kalle dyr for sjelløse maskiner, og EU har en nullvisjon for forskning på dyr. Likevel er det få som vil hevde at vi skal slutte å bruke forsøksdyr i morgen. Til det er de for viktige for vår egen helse.

Samtidig knytter det seg store kommersielle interesser til dyreforsøk. Over 90 prosent av alle forsøksdyr i Norge i dag er fisk. Så kanskje er det også på tide med en språklig oppdatering og å la forsøksfisk avløse forsøkskaninene også der?

Kilder:
Asgeir Lorås og Øyvind Steifetten: Dyreforsøk i et historisk perspektiv; Vaughan Monamy: Animal Experimentation; Wikipedia; Store norske leksikon; Life Magazine; Dyrevernalliansen; Mattilsynet