Ærlig talt: Uetisk forskningsformidling?

Under pandemien ledet jeg et prosjekt der vi forsket på effektiv formidling av vitenskap. Vi gjennomgikk eksisterende forskning, gjorde intervjustudier og observasjonsstudier, og gjennomførte storstilte eksperimenter.

Basert på forskningen vår laget jeg en sjekkliste for effektiv formidling, oppsummert i akronymet TENK: tillit, emosjoner, narrativer og kreativitet. Vi må snakke til folks følelser, vi må fortelle historier heller enn å kun avlevere fakta, og vi må finne nye måter å si det samme på, for å fange folks oppmerksomhet og holde på den.

Teite Morgenbladet

Våren 2023 ga jeg ut boka TENK før du snakker – slik når du fram med budskapet om sjekklisten TENK. I de avsluttende kapitlene skrev jeg blant annet om hvorfor de som formidler falske nyheter, lykkes: fordi en slik formidling gjør akkurat det TENK-modellen sier man bør gjøre.

Jeg var godt fornøyd med at vi i forskningsprosjektet hadde funnet ut noe håndfast om hvordan vitenskap bør formidles for å nå bredt ut. Morgenbladet, derimot, var ikke like fornøyde. De anmeldte boka og skrev at, jo da, boka er godt skrevet og alt det der. Men de var ikke fornøyde med at jeg ikke hadde reflektert rundt konsekvensene av en slik formidlingsformel.

Jeg ble sur, så klart, og syntes Morgenbladet var teite. Men – så er det ikke fullt så svart - hvitt, da. Det er det sjelden.

Grenseløs forskningsformidling

Skal vi ha et forskningsbasert samfunn, må forskningsresultatene komme seg fram til dem som kan ha nytte av dem. Samtidig er den internasjonale forskningen på formidling ganske klar på at det å kun levere fra seg en bunke med fakta og tro at jobben er gjort, fungerer ganske dårlig.

Når vi formidler til forskere fra eget fagfelt, kan vi bruke et teknisk språk, og fylle på med detaljer, mens til forskere i andre fagfelt må
vi moderere oss noe. Til beslutningstakere og befolkningen for øvrig er ikke engang moderasjon nok. For å nå fram til folk med helt andre bakgrunner og interesser enn oss selv må vi både forenkle og eksemplifisere. Men hvor går grensen for hva vi kan tillate oss av formidlingsgrep for å nå fram med det vi har funnet ut?

Hva gjør det med et samfunn når forskere blir historiefortellere, og aktivt henvender seg til mottakerens følelser, heller enn å nøytralt formidle fakta?

Bør vi som forskere ta med oss våre idealer om objektivitet og en avmålt distanse til det vi studerer, inn i forskningsformidlingen, slik vi tradisjonelt har gjort, til tross for at det beviselig ikke fungerer så godt? Fordi vi skal være nøytrale? Risikerer vi å miste T-en vår på veien om det blir for mye ENK?

Eller er det mer uetisk å ikke bruke forskningsresultatene om hvordan kunnskap bør formidles, for å nå fram, når resultatene faktisk finnes?

Uetisk, jeg?

Akronymet TENK er nyttig for alle som har noe viktig de vil formidle. Men det har også en slagside. Det inneholder nemlig ingen F for fakta eller S for sannheten. Verken F eller S er blant nøkkelfaktorene for å lykkes i å nå fram med det man har på hjertet.

Jeg fortsetter å reise rundt og holde foredrag om hvordan flate fakta og lister med kulepunkter fungerer dårlig for å nå ut til andre med fag-informasjon. Jeg fortsetter å promotere hvordan følelser og historier og kreative formidlingsgrep er viktige for nå fram til mottageren.

Er det uetisk av meg?