Relevant kommentar om  tillit til vår tids eksperter

ASTRID DAHLGREN, førsteamanuensis ved fakultet for helsevitenskap, OsloMet og en del av forskergruppen informed health choices (ihc)

At befolkningen har tillit til forskere, fageksperter og myndighetenes råd, har vi sett nødvendigheten av i de siste årenes håndtering av pandemien. Men at den samme tilliten til eksperter kan føre til dårlige helsevalg når rådene som tilbys, ikke er til å stole på, har vært et tema for et stort forskningsfelt lenge før pandemien traff oss. Allerede på 90-tallet erklærte WHO at det å lære pasienter kritisk tekning er et av de viktigste folkehelsetiltakene i vår tid. 
 
I Expertparadoxen utforsker Emma Frans dette dilemmaet – mellom tillit og blind tiltro – men på et bredere felt og i hovedsak rettet mot allmennheten. Hva er en ekspert? Når bør vi lytte til eksperten, og hva er fallgruvene? Dette er spørsmålene Frans har satt seg fore å svare på.    

Et flytende begrep 

I bokas første del blir ekspertbegrepet utforsket. Hva er det som gjør at vi lytter til de ulike ekspertene vi har rundt oss, hva gir dem legitimitet, og ikke minst, hvordan kan vi vite at vi kan stole på dem?  
 
Som anmelder av en bok om eksperter kjenner jeg selv på et paradoks: at jeg nok er invitert inn fordi jeg ansees som en slags ekspert på temaet – samtidig som jeg har brukt mye av min forskerkarriere på befolkningsrettede tiltak for å fremme kritisk tekning i møte med «eksperter». 
 
Frans nevner flere veier til ekspertise, som erfaring, evne til å oppsummere kompleks informasjon, personlig egnethet (altså som et slags talent), øvelse og utdanning. Forfatteren forsøker dessverre i liten grad å avgrense begrepet innledningsvis. Samtidig brukes begrepet gjennom boka om både myndighetspersoner, fagutøvere og forskere. Dette gjør at jeg allerede fra start strever litt med den røde tråden, og forfatterens valg rundt innhold og eksempler.  
 
Til tross for den vide forståelsen blir ikke en av våre nyere tids eksperter innlemmet, nemlig pasienteksperten. Det er litt overraskende, særlig med tanke på den makt som har blitt overført pasientene fra helseprofesjonene og myndigheter som de «opprinnelige» ekspertene. Det vies også lite oppmerksomhet til de mer selvutnevnte ekspertene, som produktutviklere, influensere og andre kjendiser.  

Fallgruvene 

I bokens andre og tredje del utforsker Frans egenskaper ved oss mennesker som gjør at vi så lett går i fallgruver der vi stoler på eksperter mer enn vi kanskje burde, men også fenomener som «kunnskapsfornekting» der personer ikke aksepterer kunnskap det i all hovedsak er vitenskapelig konsensus om. 
 
Her nevnes eksempler fra politikken, som Donald Trump og evolusjonsfornekteren Julia Kronlid (visetalsmann i Sverige). Frans beskriver også egenskaper ved forskningens «natur» som kan påvirke tillit, for eksempel det at kunnskap forandrer seg. Dette er et selvsagt fenomen for en forsker. For dem som må forholde seg til at anbefalinger skifter med hensyn til hva som er sunt å spise, eller i hvilken grad vaksinasjon kan forebygge covid-infeksjon, er det derimot et vanskelig og ikke minst forvirrende konsept. 
 
Frans viser til flere eksempler fra forskningens historie der manglende informasjon og medvirkning har ført til at enkelte grupper har særlig dårlig tillit til forskere. Ett av disse er Tuskegee-eksperimentet, som er en av de mest omtalte skandalene innen medisinsk forskning i USA.  

For enkel analyse 

Jeg er enig med Frans i at det i mange tilfeller kan være en god ide å stole på de med faglig ekspertise. Samtidig savner jeg mer oppmerksomhet rundt at tillit til eksperter bør ta utgangspunkt i hva ekspertene baserer sine råd på, og ikke nødvendigvis hvem eksperten er.  
 
Statsledere, fagutøvere og forskere har ulikt utgangspunkt for sin ekspertise, vil drives av ulike motivasjoner og er underlagt forskjellige regelverk. Det er ulike forklaringer og ikke minst utfordringer knyttet til lojalitet til en statsledelse og underliggende styringsmakter, tillit til forskere eller for eksempel tillit til helsepersonell. Forfatterens analyse blir dermed litt for enkel. 
 
Del fire av boka er viet ideen om teknokratiet og dagens utfordringer knyttet til den demokratiske styringsformen. Temaet byr på aktuelle diskusjoner knyttet til statsledelse der klimaforandringer blir fornektet, og der politikere ikke alltid jobber forskningsbasert i håndtering av store helseutfordringer. For meg er dette likevel et litt pussig tilskudd til boka, og jeg synes temaet blir for stort til å kun berøres kort i et kapittel sortert under tittelen Expertparadokset.  

Men hva blir løsningen? 

Etter å ha lest boka til Frans kjenner jeg at jeg så inderlig ønsker en løsning eller noen råd for hvordan man kan unngå disse fallgruvene. Mange av disse spørsmålene har jeg balet med selv i eget forskningsfelt, og det ville vært spennende med noen nye perspektiver.  

Etter å ha lest boka ønsker jeg så inderlig en løsning eller noen råd for hvordan man kan unngå disse fallgruvene.  

Forfatterens løsning er en ti-punkts sjekkliste som skal hjelpe oss å vurdere om en forskers uttalelser er troverdige. Denne har relevante, gode punkter, men innholdet kunne vært tildelt mer plass i boka. Det ville for eksempel vært interessant å lese forfatterens analyse av hva medisinen mot «faktaresistens» er – altså enkeltmenneskers sterke overbevisning som selv ikke lar seg endre i møte med solid forskningsbasert kunnskap.  
 
Boka oppleves i stor grad å rette seg mot allmennheten. Da tenker jeg at den også burde belyst hvilke tiltak som er gjort for å få bukt med utfordringer både i selve forskningen og formidlingen av den. Tilbakehold av forskningsresultater og uhensiktsmessig fokus på resultater fra enkeltstudier er eksempler på områder det jobbes mye med, og som har betydning for folks tillit. 
 
Når det er sagt, bruker Frans interessante eksempler, og teksten er lettlest. Tross de nevnte mangler ved boka er den en relevant og oppdatert kommentar til de utfordringene vi står overfor i dagens informasjonssamfunn.