Forskningens fotspor

I vår moderne historie er det to hendelser som har blitt stående som skjellsettende forskningsetiske vannskiller: Lidelsene og ødeleggelsene som atombombene påførte japanske sivile i Hiroshima og Nagasaki, og nazistenes medisinske eksperimenter på mennesker i konsentrasjonsleir. 
 
Oppgjøret med de grusomme medisinske eksperimentene bidro til at viktige etiske prinsipper ble meislet ut, for eksempel frivillighet og informert samtykke.  
 
Utviklingen av atombomben gjennom Manhattan-prosjektet fikk ingen like tydelig og enhetlig forskningsetisk konsekvens. Mens noen fysikere lot seg rive med av sterke krefters stødige kurs mot opprustning, opponerte andre tydelig.  

Farlig forskning 

En av disse var Joseph Rotblat som trakk seg fra Manhattan-prosjektet av moralske grunner og som senere engasjerte seg i kampen mot atomvåpen. I høst har mange av oss sett filmen Oppenheimer på kino. Der har vi også fått innblikk i de tiltagende kvalene til J. Robert Oppenheimer etter hvert som de mulige konsekvensene av arbeidet han ledet, gikk opp for ham. 
 
Siden disse skjellsettende hendelsene på 1940- og 50-tallet har den moderne forskningsetikken for alvor blitt etablert, organisert – og justert.  
 
I hovedartikkelen i denne utgaven av Magasinet Forskningsetikk spør vi om etikken fungerer bedre som beskyttelse mot potensielt farlig forskning – som kunstig intelligens – i dag enn da atombomben ble utviklet.  
 
Forskningen og forskernes samfunnsansvar har riktig nok blitt tillagt mer vekt, men fremdeles er det langt igjen til bevisstheten om dette ansvaret gjennomsyrer forskningsmiljøene. På veien er det viktig å ta med seg forskningens fortid, inkludert Oppenheimer-øyeblikk og Rotblat-erkjennelser.  

Samfunnsansvar på kryss og tvers 

Å ta samfunnsansvaret på alvor innebærer også en anerkjennelse av at forskning ikke bare handler om mennesker på et laboratorium eller kontor. Forskningen er en lang rekke aktører og prosesser, fra gruvearbeiderne som graver ut mineraler, til de som bruker forskningen eller blir påvirket av den.  
 
Dette fremheves av to amerikanske historikere i en annen artikkel i denne utgaven. Gjennom historiske eksempler som Manhattan-prosjektet viser de hvordan forskning kan ha store omkostninger for noen, mens andre hylles for suksessen.   
 
Med utgangspunkt i at forskningen er en lang kjede av involverte parter og prosesser har de to historikerne lansert begrepet globale integritetskjeder. Hva en slik tankegang bør bety for forskningsetikken, har de ingen fasit på. Men både forskere og organer som jobber med forskningsintegritet og -etikk, bør tenke gjennom egen praksis, oppfordrer de. 
 
Lignende perspektiver går igjen hos kildene vi har snakket med om forskningen på og utviklingen av kunstig intelligens: Veien å gå er tenking og samarbeid på tvers – av både fag, samfunnssektorer og stater.