Ærlig talt: Å trene kjerneverdier er like viktig som å trimme kjernemuskulatur!
Hvorfor er det så vanskelig å lære forskningsintegritet? Én grunn er at moralen ikke (bare) styres av fornuften.
Bjørn Hofmann er professor i medisinsk filosofi og etikk ved Institutt for helsevitenskap ved NTNU på Gjøvik og Senter for medisinsk etikk ved Universitetet i Oslo. Våre andre faste spaltister er Norunn Myklebust, Elisabeth Staksrud og Jan-Ole Hesselberg.
En fersk kunnskapsoppsummering anbefaler fire konkrete tiltak for å fremme forskningsintegritet. For det første må vi ha gode retningslinjer og prosesser for forskning. Vi må også ha klare prosedyrer for håndtering av brudd på forskningsintegritet. God utdanning og opplæring i forskningsetikk er et tredje tiltak, og fortløpende monitorering og evaluering av integriteten et fjerde.
Forskningsetiske lærevansker
Dette er velkjente tiltak, men hvor virksomme de er, er ukjent. For eksempel viser det seg at kurs i forskningsetikk har liten og kortvarig effekt.
Tidligere har jeg skrevet i denne spalten om hvordan verdien av gode kurs i forskningsetikk undergraves av dårlige holdninger og handlinger i forskningsmiljøene. Denne gangen skal jeg se på hvordan våre moralske tilbøyeligheter kan være til hinder for å fremme forskningsintegritet.
Moralske forsvarsadvokater
Moralpsykologer har vist at moralske intuisjoner om hva som er rett og galt, kommer forut for etisk refleksjon. Det er intuisjonene, og ikke refleksjonen, som styrer beslutningene. Det er altså ikke slik at moralske dilemmaer fører til etisk refleksjon som leder til beslutninger.
Moralsk er vi mer som forsvarsadvokater, som finner gode argumenter for å forsvare våre handlinger, enn som dommere, som gjør en samlet vurdering på bakgrunn av nøye studerte fakta i saken. Mange som er tatt i forskningsfusk, gir omfattende forklaringer på hvorfor de handlet som de gjorde. Etikken er moralens etterpåklokskap – bokstavelig talt.
Fellesskapet først
En annen utfordring er gruppetenkning (group think), altså at en gruppe handler irrasjonelt eller umoralsk for å ivareta fellesskap og bevare harmoni. Det tok lang tid før ledelsen ved Karolinska Institutet ville reise spørsmål ved aktiviteten til Paolo Macchiarini – han ble jo ansett for å være en stjernekirurg og superforsker.
«Moralske stammer» er et relatert (men forskjellig) fenomen. Individer vil intuitivt velge det som er best for sin «stamme», for eksempel en forskergruppe, og ikke nødvendigvis for seg selv. Forskere kan for eksempel akseptere medforfattere som ikke har bidratt på deres publikasjon, uten at de selv har noen vinning av dette. Problemet oppstår når de ulike forskerstammene har ulike oppfatninger av hva som er riktig og galt. Da blir det «moralske stammekriger» – og vanskelig å samle seg om en felles moral.
Sett intuisjonene på agendaen
Det er altså flere grunner til at vi har forskningsetiske lærevansker. At vi i stor grad styres av våre moralske intuisjoner, synes å være en av dem. Da hjelper det kanskje lite om forskere gjøre edle og grundige refleksjoner i helgene, eller går på kurs.
Hva er egentlig effekten av å kultivere våre moralske intuisjoner gjennom refleksjon, retningslinjer eller karakterbygging? Derom strides de lærde.
Uansett er det viktig at vi som forskere tenker gjennom våre moralske intuisjoner – hvor de kommer fra, og hvordan vi begrunner dem.
Og neste gang du er ute og trimmer, kan du tenke på hvordan du skal trimme dine moralske tilbøyeligheter i tillegg til dine kroppslige muskler. Å trene kjerneverdier er like viktig som å trimme kjernemuskulatur!