– Et strålende trekk
Melketenner fra amerikanske barn ble et våpen i kampen mot atomprøvesprengninger. I dag bruker amerikanske historikere eksempelet for å åpne opp forskningsbegrepet.
Mennesker i hvite frakker på et rent og pent laboratorium. Akademikere som sitter bøyd over PC-en på kontorer bak lukkede dører. Slik ser vi gjerne for oss forskerne, men det er på tide å utvide perspektivet, mener de to amerikanske historieprofessorene Cyrus Mody og Lissa Roberts, som begge jobber i Nederland.
I Europeiske retningslinjer for forskningsintegritet omtales forskning som «søken etter kunnskap fremskaffet gjennom systematiske studier, analyser, observasjon og eksperimentering». Modys og Roberts’ inntrykk er at denne framstillingen gjennomsyrer akademia generelt.
Under en konferanse om forskningsintegritet og -etikk i Paris, ENRIO-konferansen, argumenterte de for at dette er en snever definisjon som ekskluderer mye og mange som også bør ses på som en del av forskningen. De viste til eksempler fra forskning med ulike mineraler.
– Vi mener alle institusjoner, foretak, enkeltpersoner, praksiser og ressurser som er involvert i forskningsprosessen, fra planlegging til bruk, bør inkluderes i begrepet. En slik definisjon krever også en revurdering av hvordan forskningsintegritet blir forstått og vurdert, understreket hun.
Ved å utvide perspektivet vil man se at de samme politiske og økonomiske kreftene opererer langs hele forskningskjeden, mener historieprofessorene. Krefter som oppmuntrer til fabrikkering, forfalskning eller plagiering av forskningsresultater, oppfordrer også til utnytting av arbeidere og samfunn som produserer materialer til forskning.
– Å konfrontere fusk separat vil derfor være å behandle symptomet, ikke årsaken, fastslo Mody.
Ikke noe de skulle ha sagt?
For å vise de uheldige konsekvensene av den rådende måten å betrakte forskning på trakk Mody og Roberts fram utviklingen av atombomben gjennom Manhattan-prosjektet. Prosjektet ble nylig filmatisert i kassasuksessen Oppenheimer.
– Filmen gjør akkurat det vi kritiserer. Den definerer forskningen på atomvåpen på en snever måte, og den fokuserer på en begrenset gruppe vitenskapelige forskere, fortalte Mody.
Han minnet om at i realiteten arbeidet rundt en halv million mennesker for Manhattan-prosjektet, ikke bare den håndfullen forskere som vises i filmen. I tillegg kom en rekke indirekte bidrag fra lokalsamfunnene.
– Mange jobbet i urangruvene. I tillegg bygde de boliger og anlegg, de fraktet raffinert uran og avfall, de driftet vannkraftverk som ble brukt til å separere isotoper, de lagde mat, vasket, reparerte og så videre.
Robert Oppenheimer og de fleste andre forskere mente at dette var bidrag fra ufaglærte folk uten noen ekspertise, og som ikke hadde noe de skulle ha sagt om utviklingen eller bruken av bomben. Slike avgjørelser skulle være forskerstyrte.
En slik holdning, hvor noen er forskere og resten er samfunn, gir mer makt til dem som vil ty til fornektelse, hemmelighold og fusk for å styre forskningen i retning egen politisk overbevisning, hevder Mody.
– Og ingen kan utfordre dem.
Globale integritetskjeder
Med utgangspunkt i at forskningen er en lang kjede av involverte parter og prosesser, lanserte historieforskerne også begrepet global integrity chains – globale integritetskjeder.
– En slik tilnærming krever at vi stiller spørsmål som: «Hvor kommer materialene som blir brukt i forskningen fra, og hvordan har de blitt skaffet til veie?», «Hvor kommer forskningsfinansieringen fra, og hvorfor er noen forskningstema viktigere enn andre?», «Hva blir forskningsresultatene brukt til?», sa Roberts.
– Svarene vil alltid innebære subjektive vurderinger, og kreve refleksjon og åpenhet om verdier både hos oss selv og hos de andre aktørene i globale integritetskjeder, utdypet hun.
Kampanje mot hemmelighold
Mody brukte de kjernefysiske materialene i Oppenheimer-historien for å illustrere hvordan en slik integritetskjede kan se ut.
Han fortalte om de store omkostningene utvinningen av uran hadde for gruvearbeidere både i Belgisk Kongo og for urbefolkningen i Canada og Vest-USA, særlig knyttet til høy forekomst av kreft. Enda verre var det for dem som arbeidet på uranmøllene. Uforsvarlig lagring av radioaktivt avfall berørte innbyggere i store områder rundt St. Louis i USA.
Forskningen som ble gjort på konsekvensene for arbeidere og samfunn, var imidlertid sparsom, uten medvirkning fra de som var berørt, og i noen tilfeller styrt av et ønske om å bevise at aktiviteten var ufarlig, påpeker Mody.
Da atomprøvesprengninger ble debattert på 1950-tallet, hevdet den etablerte forskeren Edvard Teller at det ikke fantes negative konsekvenser. Motstanderne mente prøvesprengninger var årsaken til høye forekomster av kreft, men Tellers påstander sto stødigere siden han var den eneste med tilgang til relevante hemmeligstemplede data. Forskere fra Atomic Energy Commission ble også nektet å publisere data som motbeviste Teller.
– Dette fikk en gruppe forskere og innbyggere til å starte en kampanje. De ba barn om å sende inn melketennene sine til analyse av radioaktive isotoper. I motsetning til Teller koblet motstanderne hans forskningen til samfunnet for å kunne gjøre data tilgjengelige. Det var et strålende trekk som direkte bidro til Den delvise prøvestansavtalen i 1963, fortalte Mody.
– Selektiv blindhet
Roberts viste hvordan mange av de samme utfordringene er relevante i dagens utvikling av ny, mer miljøvennlig batteriteknologi, der grunnstoffet mangan er sentralt.
En rekke ulike aktører er involvert i forskningskjeden, fra gruver og fabrikker til industriforeninger, statlige utvalg og militære innkjøpskontorer. Avstanden mellom forskerne, som hylles for suksessen, og dem som graver ut metallene, er stor.
– Det bidrar til en selektiv blindhet når det gjelder de faktiske kostnadene knyttet til forskningen, mener Roberts.
Tid for nye tanker
Hva er så neste skritt? Ifølge Mody og Roberts er historikere gode til å komme med eksempler som rokker ved etablert kunnskap, men mindre rustet til å foreslå praktiske løsninger for framtida.
De oppfordrer organer som driver med forskningsintegritet og -etikk til å diskutere en bredere tilnærming til arbeidet. Forskere på sin side må tenke gjennom hvem de faktisk er gjensidig avhengige av, og hvordan det bør påvirke de etiske refleksjonene deres, sier Mody til Magasinet Forskningsetikk.
– Et første skritt kan være å anerkjenne disse andre aktørene som forskere, og at de har en ekspertise og ekte kunnskap som er viktig i prosjektet. Deretter må vi tenke på hvilke forpliktelser dette innebærer.