Varseltrekanter om rase og forskningsetikk

Thomas Hylland Eriksen, professor ved Sosialantropologisk institutt, Universitetet i Oslo 

Dette omfattende, rikt illustrerte og grundige arbeidet vil bli stående lenge som den definitive boken om rase på norsk. Jon Røyne Kyllingstad har arbeidet med temaet i mange år, og Rase dekker feltet på en nøktern, autoritativ og innsiktsfull måte, med en fin balanse mellom norsk og internasjonal diskurs og praksis de siste to hundre årene.  
 
Det er umulig å yte en bok av dette omfanget rettferdighet i en kort anmeldelse. Derfor vil jeg, i stedet for å forsøke på en oppsummering, legge vekt på de vitenskapsteoretiske og forskningsetiske implikasjonene av Kyllingstads arbeid.  
 
Allerede i innledningen slår forfatteren fast at rase er en sosial og kulturell konstruksjon, altså at det per i dag er vitenskapelig uholdbart å dele menneskeheten inn i separate raser (og blandingsraser). Han minner likevel om at rase fortsetter å eksistere, i likhet med andre sosiale konstruksjoner som penger og lovverk, og kommer til uttrykk gjennom ekskludering og diskriminering i mange deler av verden.  

Rasevitenskap og politikk 

Kyllingstad viser at historien om den vitenskapelige rasismen er mangfoldig. Kant mente at afrikanere var uintelligente fra naturens side, men flere av hans samtidige hevdet noe annet. Frenologien, læren om skalleformens sammenheng med kognitive evner, var kontroversiell fra begynnelsen i 1790-årene, men mange seriøse forskere og filosofer (som Hegel) tok den på alvor. Debatten om monogenisme versus polygenisme – altså om alle mennesker har felles opprinnelse, eller om rasene var skapt separat – førte til splittelse i Londons Etnologiske Selskap så sent som i 1860-årene, lenge etter at slaveriet var avskaffet.  
 
Som Kyllingstad sier, kan man ikke unnskylde rasistiske tenkere på 1800-tallet med at de var «barn av sin tid». Det fantes alltid noen som insisterte på menneskets psykiske enhet, altså at det ikke fantes mentale forskjeller mellom rasene. Dette prinsippet er selvfølgelig en forutsetning for sammenlignende kulturforskning.  
 
Forskningen om rase har alltid vært sammenvevet med ideologi. I Storbritannia og Frankrike handlet mye av forskningen om forholdet mellom afrikanere og europeere; i USA var forholdet mellom hvite og ikke-hvite (inkludert både urfolk og svarte) i fokus, mens forskningen i Tyskland og Skandinavia dreide seg mye om forholdet mellom germanerne og andre europeiske grupper. Norske migrasjonsteorier var preget av slike hensyn.  
 
Kyllingstad trekker fram eventyrfortelleren P. Chr. Asbjørnsen, som i en opplysningsbok for barn konkluderte at den «æthiopiske race» bestod av «Negre, Kaffer og Hottentotter» og var den rasen som «mest nærme sig Aberne». Andre, som Ernst Sars, antok at de medfødte forskjellene mellom europeiske folkeslag var uviktige. Forskjellene mellom europeere og andre raser var derimot så betydelige at blanding ville skape bastarder, som «er daarlig gods, baade i aandelig og legemlig henseende». 
 
I samtlige tilfeller var raseforskningen et middel til å gi vitenskapelig legitimitet til en hierarkisk samfunnsorden der ulikhet ble betraktet som naturgitt og i all hovedsak uforanderlig.  

Detroniseringen av rasevitenskapen 

Kyllingstad tegner et bilde som utover i forrige århundre ble mer komplisert. Sammenlignende kulturforskning basert på grundig etnografi viste at forskjeller som hadde vært ansett som medfødte, var produkter av historie og kultur. Imidlertid levde ideer om slike forskjeller videre i respektable vitenskapelige miljøer. Skallemåling pågikk i Norge til langt ut i forrige århundre. Særlig samene ble parkert som «kortskaller» med begrenset potensial, men også vestlendinger ble regnet som mistenksomme kortskaller, og det ble hevdet at det var derfor de hadde en tendens til å stemme Høyre. 
 
Etter 1945 har det vært bred enighet blant forskere om at rene raser ikke finnes, og at medfødte forskjeller mellom grupper ikke påvirker kognitive evner. Ikke desto mindre fortsatte hard assimileringspolitikk overfor minoriteter i land som Norge, ut fra en tanke om at de avanserte nordmennene hadde en plikt til å sivilisere samer og andre minoriteter. Resultatet var i mange tilfeller et permanent kulturtap. 
 
De forskningsetiske og vitenskapsteoretiske implikasjonene av Kyllingstads arbeid har overføringsverdi også til andre felt. For det første er vitenskapen sammenvevet med samfunnsspørsmål og farget av rådende ideologi eller mentalitet. For det andre er vitenskapelig forskning ikke moralsk uskyldig. Det finnes ingen dom uten fordom, ingen forståelse uten forforståelse, som filosofen Gadamer uttrykker det. Verden er full av potensielle objektive fakta, og hvilke som velges ut, og hvordan de sorteres, er styrt av ikke-objektive kriterier.  

Rase i dagens Norge 

I de siste kapitlene tar Kyllingstad for seg rase i dagens Norge. Bildet er sammensatt, men det er verdt å merke seg at eventuell uenighet om rasebegrepet ikke går mellom humanistiske fag og naturvitenskap. Blant rasebegrepets skarpeste kritikere er biologer som Stephen Jay Gould og Jon Marks.  
 
I denne delen diskuterer Kyllingstad også den misvisende bruken av ordet etnisitet i dagens norske offentlighet. Etnisitet er rent faktisk en relasjon mellom to grupper som betrakter seg som kulturelt forskjellige, og som antar at de har ulik opprinnelse. Slik ordet brukes i politisk og journalistisk dagligtale, betyr det imidlertid det samme som rase, og etnisk norsk betyr i praksis hvit.  
 
Mye tyder med andre ord på at selv om vitenskapen lenge har vist at rasebegrepet er et blindspor, lever det videre i beste velgående i sosialt liv. Blinklysene på bilen viser ikke nødvendigvis hvor hjulene er  
på vei. 

Kyllingstads bok vil bli stående som et referanseverk. Den er omfattende, etterrettelig og velskrevet, og viser sammenhengen mellom særnorske forhold og verden utenfor på en forbilledlig måte. Den setter også opp noen varseltrekanter med høy relevans for vitenskapsteori og forskningsetikk generelt.