Brev-bombe fra Einstein

Et brev signert Albert Einstein fikk enorm historisk betydning og skulle bli den ene store feilen han angret på.

Albert Einsten og Leo Szilard sitter på en veranda og ser på et ark sammen.
I forbindelse med en filminnspilling i 1946 gjenskapte Albert Einstein og Leo Szilard øyeblikket da de i august 1939 skisserte brevet til presidenten. Foto: Los Alamos National Laboratory's photostream / Flickr (CC BY-NC-ND 2.0)
Omslag med bilde av en vegg full av kulehull.
2023:2 Magasinet Forskningsetikk Magasinet Forskningsetikk er et uavhengig fagblad om forskningsetikk som utgis av De nasjonale forskningsetiske komiteene (FEK). ISSN digital utgave: 2387-3094

Da fysiker Leo Szilard begynner å diktere et brev til «F. D. Roosevelt, president i De Forente Stater», kikker stenograf Janet Coatesworth opp på ham i vantro. Da Szilard nevner «ekstremt kraftige bomber», kommenterer hun siden at hun tenkte: «Det overbeviste meg! Jeg var sikker på at jeg jobbet for en ‘gærning’.»  
 
Det hele topper seg da Szilard avslutter diktatet med «Yours very truly, Albert Einstein». Det går flere år før Coatesworth får klarhet i hva hun har bidratt til denne augustdagen i 1939, et brev som vil endre historien dramatisk.  

Tyskerne blir først ute 

Ungarske Szilard jobbet med kjernekraft i Storbritannia i en årrekke. Han forsket særlig på stoffene indium og beryllium. Allerede i 1934 søkte han patent på konseptet kjernefysiske kjedereaksjoner drevet av nøytroner, men han ba om at det skulle hemmeligstemples. Senere overdro han patentet til britiske myndigheter, av frykt for at det skulle falle i tyske hender.  
 
I 1936 formulerer Szilard sin bekymring i et brev til sin fagfelle, den anerkjente Lord Rutherford. Han spekulerer i hva konsekvensene kan bli om han lykkes med sine indium-eksperimenter:  
 
«... vi ville for første gang måtte se for oss den teoretiske muligheten for kjernefysiske kjedereaksjoner. (…) Det er svært usannsynlig at misbruk av kjedereaksjoner kan forhindres hvis de vil kunne frembringes og bli allment kjent i løpet av de neste par årene.» 
 
Gjennombruddet kommer fra Otto Hahn og Fritz Strassmann i desember 1938. Tyskerne gjør samme forsøk som Szilard, men bruker uran i stedet for beryllium. Når uran bombarderes med nøytroner, deler stoffet seg, det fisjonerer. I prosessen dannes nye nøytroner, og disse gir grunnlag for en kjedereaksjon.  
 
Året etter publiserer en tysk forsker artikkelen «Can Nuclear Energy Be Utilized for Practial Purposes?». Her står det at frigjøringen av energi i en slik prosess trolig vil gi en «ekstremt voldelig eksplosjon». Nå er det ikke lenger tvil om at kjernekraftens potensial er allment kjent. 

En overrasket pasifist  

Szilard er på denne tiden i eksil i USA og forsker ved Columbia University sammen med blant andre nobelprisvinner og eksil-italiener Enrico Fermi. De innser snart at forsøkene deres må oppskaleres. De trenger 50 tonn karbon og fem tonn uran. Og finansiering. Samtidig blir Szilard gjort oppmerksom på en ny bekymring fra kollega Eugene Wigner: Tyskland kan komme til å ta kontroll over Belgia, og dermed kolonien Kongo – verdens viktigste kilde til uran.  
 
Wigner og Szilard blir enige om å varsle belgiske myndigheter. De bestemmer seg for å involvere Szilards tidligere kollega kjendis-fysiker Albert Einstein, som også kjenner den belgiske kongefamilien. 
  
12. juli kjører Wigner og Szilard av sted til Long Island og spør seg frem til de finner Einsteins hjem. Over et glass iste på terrassen forklarer de situasjonen og Szilards siste beregninger for Einstein, relativitetsteoriens far. De legger ut om hvordan fisjon kan skape kjedereaksjoner som gir opphav til atombomber. E = mc2 betyr at masse kan omdannes til enorme mengder energi, og fisjon er den mest effektive måten å forløse denne energien på. 
 
Einstein, som har levd tilbaketrukket en stund og ikke fulgt fagfronten, responderer sakte med: «Det hadde jeg ikke tenkt på i det hele tatt.» Han vet at atomkraft er en teoretisk mulighet, men har ikke trodd det vil realiseres i hans levetid. 
 
Einstein er uttalt pasifist. Han går likevel med på å bidra til et brev til den belgiske ambassadøren, med kopi til den amerikanske utenriksministeren. Han og Szilard lager et utkast. Szilard er imidlertid litt usikker på planen. Etter noen sonderinger kommer han i kontakt med Dr. Alexander Sachs. Han er Roosevelts rådgiver og mener brevet må gå direkte til presidenten, han vil selv overlevere det.  
 
Og slik blir det. Einstein går med på den nye planen, dikterer et kort utkast på tysk og overlater til Szilard å utforme to versjoner: et kort og et langt brev. Einstein signerer disse, og brevet med Szilards utdypende tekniske beskrivelse overleveres Sachs. Slik blir Einstein stående som eneste avsender av brevet som skal få historiske konsekvenser. 

«En æra med ødeleggelser» 

Rådgiverens møte med Roosevelt finner sted først 11. oktober, ettersom presidenten har vært opptatt etter Tysklands invasjon av Polen. Sachs legger frem saken og blir bedt om å komme tilbake neste dag. Etter nok en gjennomgang avbryter presidenten og sier: «Alex, det du prøver, er å forsikre deg om at nazistene ikke sprenger oss i luften?» «Nettopp», svarer Sachs.  
 
Dermed går startskuddet for det som skal bli Manhattan-prosjektet, der mer enn 125 000 personer jobber for å frembringe verdens første atombomber. De færreste av dem vet at det er akkurat det de jobber med, prosjektet er strengt hemmelig. Albert Einstein, som er jødisk, tysk, pasifist og dessuten kjendis, får ikke sikkerhetsklarering til å bidra.        
 
Szilard deltar i det videre arbeidet, med mål om å kunne møte eventuelle tyske atomangrep med samme midler. Når bomben omsider er et faktum, endres også planene – nå ønsker USA å bruke bomben offensivt for å stoppe krigen. Szilard engasjerer seg for å stanse dette.  
 
I juni og juli 1945 signerer mer enn 150 forskere underskriftskampanjer som sendes til president Harry Truman der de ber ham om ikke å ta bomben i bruk mot Japan.  
 
I sitt brev skriver Szilard at den som tar bomben i bruk «kan måtte bære ansvaret for å åpne døren til en æra med ødeleggelser av et omfang man ikke kan forestille seg». Men oppropet ble ikke godt mottatt i politiske kretser, og nådde Truman først etter at bombene hadde falt. 6. august slippes Little Boy, og tre dager senere Fat Man. Anslagsvis 200 000 sivile blir drept. 

Én stor feil 

Einsteins respons på nyheten om bombingen var: «Ve meg!» (Vey Iz Mir). I 1946 startet Einstein og Szilard the Emergency Committee of Atomic Scientists. Komiteens mål var å advare publikum om farene ved atomvåpen og fremme fredelig bruk av atomkraft og verdensfred – for å sikre at atomvåpen aldri ble brukt igjen. I komiteens styre satt blant andre Linus Pauling, som Einstein senere skal ha betrodd følgende til, måneder før han døde i 1954: «Jeg gjorde én stor feil i livet, da jeg signerte et brev til president Roosevelt som anbefalte å lage atombomber.» 

Russell–Einstein Manifesto

  • Manifest skrevet av Joseph Roblat og oppkalt etter de første to som signerte, Bertrand Russell og Albert Einstein.
  • Publisert i 1955. Oppfordret verden til å “tenke på en ny måte”, ettersom atomvåpen nå truet menneskets eksistens. Forskere, og allmennheten, skulle derfor gå sammen og oppfordre verdens ledere til å “finne fredelige midler for å å løse alle uenigheter mellom dem”.
  • Manifestet oppfordret også til å avholde forskerkonferanser for å fremme disse målene. Den første ble avholdt I Pugwash, Canada i 1957 og ga navn til organisasjonen Pugwash. 

Kilde: pugwash.org

Utviklingen av atombomben har blitt stående som en milepæl i naturvitenskapelig forskning. En av forskerne på Manhattan-prosjektet, Joseph Rotblat, bestemte seg for å samle forskere i arbeidet mot farlige våpen allerede i 1944. Han fryktet for menneskehetens fremtid.  
 
Rotblat skrev et opprop mot atomvåpen (faktaboks) som ga utgangspunkt for Pugwash-bevegelsen. Organisasjonen samler fortsatt forskere til årlige konferanser i arbeidet mot atomvåpen. Den ble tildelt Nobels Fredspris i 1995 for sitt arbeid.  

Kilder: Genius in the Shadows: a Biography of Leo Szilard, The Man Behind the Bomb av William Silard; The Manhattan Project. The Birth of the Atomic Bomb in the Words of Its Creators, Eyewitnesses, and Historians av Cynthia C. Kelly; American Museum of Natural History; https://www.haaretz.com; www.snl.no