– Sannhetskriteriet var styrende for oss

Komitéleder Fredrik Engelstad ville tatt sin hatt og gått hvis ikke sannhet fikk den plassen han mente den fortjente, i 1993. Sannhetsnormen er fortsatt sentral i dagens retningslinjer.

Fredrik Engelstad på kontoret ved siden av en byste av Sokrates.
Fredrik Engelstad var den første komitélederen i Den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og humaniora (NESH). Foto: Elin Fugelsnes
Omslag med bilde av en vegg full av kulehull.
2023:2 Magasinet Forskningsetikk Magasinet Forskningsetikk er et uavhengig fagblad om forskningsetikk som utgis av De nasjonale forskningsetiske komiteene (FEK). ISSN digital utgave: 2387-3094

Én var urokråke og fremragende sosiolog, én rektor ved en barneskole. Én var veldig god på å få fram paradoksale trekk i menneskelige relasjoner, mens én hadde mange interessante forskererfaringer.  
 
Fredrik Engelstad sitter på kontoret sitt på Institutt for samfunnsforskning og dykker ned i mer enn 30 år gamle minner. Han skal tilbake til barneårene til Den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og humaniora (NESH).  
 
Nå maner han fram medlemmene i komiteen og hvordan de hver på sin måte bidro i arbeidet med å lage de aller første fagspesifikke forskningsetiske retningslinjene i Norge.  
 
– Komiteen hadde stor kompetanse, og jeg opplevde at det var veldig fruktbare og interessante diskusjoner, forteller Engelstad, som var komiteens leder.  

Refleksjon – ikke regler 

Spiren til arbeidet ble sådd i Stortingsmelding nr. 28 (1988–89) Om forskning. Regjeringen anbefalte at det ble opprettet tre nasjonale forskningsetiske komiteer, på hver sine fagområder. I 1990 ble NESH etablert, med oppgave å gi både prinsipielle retningslinjer og behandle kontroversielle forskningsprosjekter. 
 
– Veldig mye av arbeidet den første perioden gikk med til å diskutere retningslinjene, forteller Engelstad. 
 
Mens den medisinske forskningsetikken hadde vært etablert globalt i noen tiår, satte Norge i gang et nybrottsarbeid med sin forskningsetikksatsing på andre fagfelt. Engelstad styrte plogen sammen med sekretariatsleder og filosof Andreas Føllesdal, som nå er professor ved Institutt for offentlig rett ved Universitetet i Oslo.  
 
Begge trekker fram den medisinske forskningsetikken som et viktig sammenligningsgrunnlag – men ikke noe de nødvendigvis ville sikte seg inn mot. 

– Noe av det som var viktig og interessant, var å få avklart forskjellen mellom medisinsk forskning og forskning innen humaniora og samfunnsvitenskap, sier Føllesdal.  

Den medisinske forskningen hadde erfart atskillige grusomheter opp gjennom historien. Nürnbergkodeksen og senere Helsinki-deklarasjonen var utformet med disse overtrampene som bakteppe. Føllesdal var opptatt av at NESH ikke bare skulle kopiere dette arbeidet. 

«De fleste konklusjoner forblir foreløpige – vitenskapen kommer sjelden fram til endelige resultater eller sannheter. Dette gjelder i sterkere grad for humaniora og samfunnsvitenskap enn for de andre vitenskapene. Deres stoff er  menneskelige valg og handlinger, normer og institusjoner, verker og tradisjoner, språk, tanke og kommunikasjon. Innlevelse og fortolkning er en helt nødvendig del av forskningsprosessen.»

Forskningsetiske retningslinjer fra NESH, 1993

– Med en slik framgangsmåte ville man overse helt andre typer skade som kan oppstå i samfunnsvitenskapelig forskning – eller man kunne ende opp med å være overdrevent forsiktig. Var det for eksempel alltid nødvendig å ha samtykke fra forskningspersoner for å ivareta individenes og gruppenes behov? Det var ett av spørsmålene komiteen diskuterte, forteller han. 

Engelstad på sin side tok klart avstand fra et viktig trekk ved innretningen av den medisinske forskningsetikken: regler, lover og forhåndsvurdering av prosjekter.    
 
– Hovedutfordringene i samfunnsvitenskap og humaniora ligger i gråsonene. Retningslinjene skulle opprette et refleksjonsrom, ikke være et sett med regler som kunne brytes.  
 
For Engelstad og komitékollegene ble oppskriften å dissekere forskningsfeltet: Med allmennetisk refleksjon som utgangspunkt, tok de for seg forskerhverdagen. De løftet fram aktuelle forskningsmetoder og -prosesser og deretter dilemmaer forskere kunne komme oppi.  
 
Dette kokte de ned til et sett etiske normer knyttet til selve forskningsprosessen og til forskningens konsekvenser.  

Fornuft foran følelser 

Andreas Føllesdal minnes arbeidet som morsomt og givende, uten store konflikter.  
 
– Fredriks lederstil var viktig: lydhør, observant og reflektert i kombinasjon med en viss pragmatisme rettet mot å få til håndterbare retningslinjer. 
 
Han beskriver arbeidet i komitemøtene som et slags seminar.  
 
– Utgangspunktet var å få belyst tematikken så godt som mulig, men ikke spisset eller med økt temperatur. 
 
– Så arbeidet var litt konsensusdrevet? 
 
– Tanken var at her er det fornuftige folk med fornuftige perspektiver. Hvis vi finner ut hva hver av oss mener, blir vi beriket alle sammen. 
 
Filosof og etiker Knut Erik Tranøy ble også en viktig samtalepartner og veiviser for lederduoen i NESH. Tranøy hadde blant annet ledet et utvalg, oppnevnt av Hovedkomiteen for norsk forskning, som i 1981 kom med innstillingen «Forskning og etisk ansvar».  
 
– Tranøy var helt klart en foregangsmann og en viktig støtte i arbeidet vårt. Han hadde en enestående bredde i den forstand at han var filosof og samtidig veldig opptatt av medisinske eksperimenter på fanger i krigen og slikt, sier Engelstad.  

Å strebe etter sannhet 

Parallelt med utviklingen av retningslinjer behandlet NESH også enkelte saker om kontroversielle forskningsprosjekter. Ett prinsipp utkrystalliserte seg raskt i komitearbeidet. 
 
– Sannhetskriteriet ble styrende for Andreas og meg. Vi visste at vi aldri kom til å nå full innsikt i alle saker, men vi skulle strebe etter sannhet, sier Engelstad.  
 
Han underslår ikke at sannhet kan være «ganske kompliserte greier». For hva betyr det at noe er sant? Det spørsmålet har filosofer strevet med i mer enn 2000 år.  
 
Føllesdal husker godt kommentaren fra et av komitemedlemmene i en diskusjon om hva slags kunnskap man får fram i samfunnsforskning: 
 
– «Vi driver en slags sannhetsfamlende prosess.» Det var godt sagt, synes jeg. 
 
Betydningen av å jobbe med sannhet som rettesnor måtte også få en sentral plass i retningslinjene, argumenterte Engelstad. Han kan ikke huske at noen hadde store innvendinger – og godt var det.  
 
– Hvis sannhetskravet hadde vært strøket fra retningslinjene, hadde jeg sagt opp jobben, fastslår Engelstad med en latter. 

Jomfruelig mark 

I februar 1993 var NESH klar til å la arbeidet bli inspisert: Utkastet til de aller første retningslinjene ble sendt på høring til forskningsinstitusjonene, forskningsrådet og departementene.  
 
Invitasjonen til å si sin mening møttes med stort engasjement, og 50 instanser bidro med kommentarer og forslag. Før året var omme, presenterte komiteen det ferdige resultatet: 34 sider som skulle «hjelpe forskere og forskersamfunnet å reflektere over sine etiske oppfatninger og holdninger, bli bevisst normkonflikter, og styrke evnen til å treffe velbegrunnede valg».  

Hovedutfordringene i samfunnsvitenskap og humaniora ligger i gråsonene. Retningslinjene skulle opprette et refleksjonsrom.
Fredrik Engelstad

Og sannhetsnormen fikk den plassen Engelstad mente den fortjente. Innledningsvis slås det fast at forskningens grunnleggende drivkraft er søken etter ny og bedre innsikt. Kunnskap er et mål i seg selv – for forskningens viktigste forpliktelse er å søke sannhet.  
 
Neste skritt var å spre det glade budskap.  
 
– Det var mye spredning av arbeidet som skulle gjøres, i en slags jomfruelig mark. Jeg ble invitert til ulike fora for å diskutere retningslinjene. Det var morsomt, beskriver Engelstad.  

Må holdes levende 

Responsen var stort sett positiv, minnes han, og tror det hang sammen med retningslinjenes innretning: De var ikke regler som ble tredd nedover hodet på folk, men oppfordret til refleksjon – og det kunne vel ikke være så farlig? Enkelte kritiske røster var det likevel. 
 
– Noen mente for eksempel at forskningen i seg selv er så etisk at det kunne da ikke være nødvendig med noen retningslinjer. 
 
– Altså at forskningens natur var en slags garanti? 
 
– Det var noen som opplevde det slik, ja. Det er klart, hvis man er kjemiker og sitter på lab og skal bli kontrollert av fagfeller før man publiserer, så dreier det seg stort sett om objektive saksforhold. For oss i humaniora og samfunnsvitenskap ser dette helt annerledes ut. 
 
30 år etter beskriver Engelstad sitt eget forhold til de forskningsetiske retningslinjene som passivt. Forklaringen er ikke at han fortsatt har dem under huden, sier han – det skyldes mer typen forskning han driver med.  
 
– Jeg er ikke så tett på og kommer ikke i så mange dilemmaer som retningslinjene viser hen til, forklarer han. 
Men i det store og hele er retningslinjene «veldig viktige», ifølge «the founding father». 
 
– Samtidig er det avgjørende at man har en komité som ivaretar dem. Hvis for eksempel Universitetet i Oslo publiserte et forslag til retningslinjer, og så bare stod de på en plakat ... Det er ikke nok, man må ha noen som holder dem levende. 

På kjempers skuldre 

På et møterom i Kongens gate sitter Vidar Enebakk med den den fysiske manifestasjonen av det Engelstad snakker om: Fem hefter og mer enn 30 års arbeid med forskningsetiske retningslinjer. Enebakk er sekretariatsleder i NESH og har vært med på to av i alt fire revisjoner. Den siste medførte et dypdykk i de fire tidligere utgavene. 
 
– Det som slo meg, var at selv om de ser veldig forskjellige ut, er det stor grad av kontinuitet, både i selve innholdet og i oppbygging og struktur, fastslår Enebakk. 
 
Han gir honnør til den første komiteen, som klarte å lage et dokument som har stått seg gå godt. 
 
– Det er utrolig imponerende. For komiteer som kommer etter, blir det litt sånn standing on the shoulders of giants, beskriver han. 
 
Ifølge Enebakk står sannhetsnormen fremdeles sterkt og har fått ny betydning i en postfaktuell tid preget av alternative fakta og økt press på vitenskapelige institusjoner. Samtidig må retningslinjene være et levende dokument, så med jevne mellomrom trengs det tross alt en oppdatering.  
 
– Etikken må være tilpasset virkeligheten til enhver tid, understreker sekretariatslederen.  
 
Han peker særlig på betydningen av at retningslinjene reflekterer erfaringer NESH får gjennom henvendelser fra forskere og konkrete saker fra institusjonene. Enebakk trekker også fram tre andre faktorer som legger føringer for arbeidet: gradvis avdekking av feil og mangler, endringer i lovverk og ytre rammeverk, samt endringer i forskningspolicy både i Norge og resten av verden. 
 
– Når summen av anomalier eller erfaringer blir stor nok, er det på tide med en revisjon.  

Den beryktede jussen 

Etter å ha finlest alle utgavene av retningslinjer, ser Enebakk noen tydelige trender. De henger særlig sammen med det etter hvert mye omtalte skillet mellom juss og etikk: Den nye forskningsetikkloven i 2007 og senere revisjonen av samme lov i 2017 ga økt fokus på vitenskapelig uredelighet. Samtidig satte EUs personvernforordning i 2018 en ny ramme for arbeidet med personvern.  
 
– Begge disse lovene griper inn i arbeidet med retningslinjene på en måte som gjør at skillet mellom juss og etikk blir mer utydelig. Mange forskere og institusjoner sliter både med å forstå hva som er hva, og hvem som har ansvar for hva – forskerne selv, institusjonene, personvernombudet eller de ulike forskningsetiske komiteene, påpeker Enebakk. 
 
I den siste utgaven fra 2021 har komiteen forsøkt å rydde opp i denne forvirringen.  

2500 bokser 

For 30 år siden visste ingen hvordan de ferske retningslinjene ville slå an. I dag er ikke Enebakk i tvil om at de har sin plass i forskersamfunnet. Et tydelig eksempel på det er de 60 høringsinnspillene som kom inn under forrige revisjonsrunde. 
 
– Det viser at veldig mange opplever retningslinjene som viktige og legitime, og noe de ønsker å ha eierskap til gjennom å få dem tilpasset sine behov, konkluderer sekretariatslederen. 
 
Sannsynligvis sitter det misfornøyde bidragsytere rundt omkring i Norges forskerkontorer, oppgitt over at de ikke ble hørt. Men oversett, det har de ikke blitt, skal vi tro Enebakks beskrivelse av en revisjonsprosess.  
 
– Arbeidsgruppa satt med et regneark som inneholdt 50 kolonner med forsk-ningsetiske punkter og 60 rader med innspill. Alle kommentarer fra alle institusjoner ble drøftet. Vi lagde utkast til reviderte deler, som så ble systematisk vurdert av hele komiteen, punkt for punkt, ord for ord, komma for komma.  
 
Spenninger mellom ulike fag og personlige preferanser gjør det nødvendig å gi og ta for å finne kompromisser, for sammen å lage et produkt som kan fungerer for alle, forklarer sekretariatslederen.  
 
– Det er enormt krevende – men kjempegøy! oppsummerer Enebakk. 

Tre om NESH-retningslinjene

 

Nils Hallvard Korsvoll, leder i Akademiet for yngre forskere 

Retningslinjene er viktige, både som retningslinjer for oss forskere og for å formidle viktige forskningsetiske prinsipp utad.  
 
Jeg forsker på gjenstander og spørsmål knyttet til kulturminner og historisk materiale. Her er det mange ulike retningslinjer internasjonalt. Da er det veldig nyttig at NESH-retningslinjene gjør en sammenfatning for forskere i Norge gjennom punktet om kulturhistoriske kilder.  
 
Både jeg og Akademiet for yngre forskere er opptatt av institusjonenes ansvar. Dette ble litt sterkere vektlagt etter revisjonen av retningslinjene i 2020, men jeg syns fremdeles for mye ansvar legges på den enkelte forsker. 

Nils Hallvard Korsvoll.jpg

Geir Skeie, vitenskapsombud ved Universitetet i Stavanger 

Retningslinjene samler og klargjør sentrale prinsipper, regler og idealer for god praksis.  
 
Jeg bruker dem særlig som hjelp og støtte i arbeidet med konkrete saker som vitenskapsombud. De er også sentrale i forberedelse og gjennomføring av undervisning og veiledning om forskningsetikk.   
 
Retningslinjene er veldig bra, men de trekker kanskje et for skarpt skille opp mot naturvitenskap, slik at natur og andre levende vesener enn mennesker blir for usynlige i humaniora og samfunnsvitenskap. 

Geir Skeie (1).jpg

Margareth Hagen, rektor ved Universitetet i Bergen

Retningslinjene er gode referanser i spørsmål og situasjoner som skulle oppstå. De ligger tett opp mot det forskerfellesskapet generelt forstår som god vitenskapelig praksis.  
 
Jeg har brukt retningslinjene i mitt arbeid i universitetets redelighetskomite. Der har de bidratt til å strukturere min tenkning og mitt arbeid med forskningsetikk.  
 
Jeg synes retningslinjene er godt formulert og dekkende, men en mer kortfattet og poengtert tekst kunne kanskje økt kjennskapen til og bruken av dem.

Margareth Hagen2.jpg