Av De nasjonale forskningsetiske komiteene
Publisert: 22. april 2009. Sist oppdatert: 25. april 2013.
Taushetsplikt er en måte å beskytte opplysninger på. For den som har taushetsplikt, betyr det to ting: Vi skal tie om det vi vet; og vi skal (aktivt) hindre at uvedkommende får kjennskap til opplysningene.
Taushetsplikten som følger av ulike lover omfatter ”noens personlige forhold”. Med dette menes vanligvis ikke opplysninger som er allment kjente, bare ”sensitive opplysninger”. Hva som er sensitive opplysninger er definert i personopplysningsloven § 2 nr. 8. Dette gir en
god pekepinn på hva som regnes som noens personlige forhold i forvaltningsloven.
Taushetsplikten kan oppheves eller settes til side. Dette kan bare skje etter samtykke, etter bestemmelser i lov eller etter dispensasjon fra taushetsplikt. Hvis opplysningene skal brukes til et nytt formål eller av andre enn dem som har samlet dem inn, er hovedregelen at den opplysningene gjelder skal gi samtykke til det. Hvis det ikke er mulig å få samtykke, kan en offentlig myndighet gi dispensasjon fra taushetsplikten. Ved bruk av pasientopplysninger til medisinsk og helsefaglig forskning, er myndigheten lagt til regional komité for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk (REK). Ved annen forskning kan det være Helsedirektoratet, Justisdepartementet eller andre.
Taushetsplikten kan settes til side ved samtykke, anonymisering, dispensasjon eller i egen lov.
Mer om taushetsplikt i Forskningsetisk bibliotek (FBIB)
Sitér denne siden slik:
De nasjonale forskningsetiske komiteene: "Taushetsplikt" (Sist oppdatert: 25. april 2013). De nasjonale forskningsetiske komiteene. [Online]. Tilgjengelig på http://www.etikkom.no/Forskningsetikk/God-forskningspraksis/Taushetsplikt/. [Lastet 25.mai 2013].