Publisering

Selv om det finnes unntak, er vitenskapelig publisering for de fleste forskere den viktigste prosessen for å spre egne forskningsresultater og ta del i andres.

Det å publisere resultatene av egen forskning, er i utgangspunktet en forpliktelse.

Et viktig forskningsetisk hensyn i publiseringsprosessen er at de og bare de som faktisk har deltatt i arbeidet, krediteres. Ulike fagområder har ulike tradisjoner for hvem som kan krediteres som medforfatter i en publikasjon.

Også formidling av forskning utover egne kollegers rekker, er en viktig side ved publisering.

Den nære forbindelsen mellom publisering og karriere som påvirkes blant annet av det norske tellekantsystemet, kan bidra til å motivere enkelte til forskningsetisk tvilsomme praksiser som selvplagiering  og ”salamisering” (det vil si som en salamipølse: oppdeling av arbeider i de minste publiserbare enheter) for å få lang publikasjonsliste.

Et annet viktig aspekt ved publisering, gjelder mulig gjenkjennelse av informanter. Dette gjelder spesielt i kvalitative studier hvor informantene er få. Gjenkjennelse av informanter er ikke nødvendigvis et problem, men det må avklares med informantene på forhånd hvordan dette skal håndteres.

Mer om medforfatterskap i naturfag og teknologi, medforfatterskap i medisin og helsefag, medforfatterskap i samfunnsfag og humaniora, tellekanter, referanser, fusk og plagiering og tilbakeføring av resultater i Forskningsetisk bibliotek (FBIB)