Ansvar

Som forsker har man i hovedsak to typer ansvar.
For det første har man et ansvar innad i forskermiljøet, som er rettet mot kollegaer, studenter og ledelsen i forskningsinstitusjonen man arbeider i. Dette ansvaret omfatter etterlevelse av normer for vitenskapelig redelighet, normer for sitatpraksis og henvisning til kilder og litteratur, samt normer om åpenhet og saklighet.

For det andre har forskeren et ansvar utad, overfor alle dem som ikke er en del av forskermiljøet, men som berøres av forskningen, direkte eller indirekte. Forskeren har for eksempel et ansvar for å unngå skade og alvorlige belastninger på dem som utforskes, og dette ansvaret er særlig sterkt i forhold til utsatte grupper. Man har ikke i tilsvarende grad et ansvar for å dokumentere en nytteverdi av forskningen for deltakerne. Ansvaret utad omfatter også individer og grupper som ikke står i fokus for forskningen, men som på en eller annen måte påvirkes av den. 

Selv om prosjektet er vurdert eller godkjent av en etisk komité, er det alltid forskeren som er ansvarlig for etterlevelse av forskningsetiske prinsipper underveis i prosjektet.

I medisinske og helsefaglige forskningsprosjekter er det alltid legen eller behandler som er ansvarlig for den behandlingen som gis.

Ved siden av etisk ansvar, har forskeren også et juridisk ansvar for å følge norsk lov og internasjonale konvensjoner. De mest relevante lovene i forskningssammenheng er: personopplysningsloven, helseforskningsloven, forvaltningsloven (taushetsplikt), kulturminneloven (skjelettforskning) og forskningsetikkloven. Se også: God forskningspraksis/Lover.

Mer om ansvar for den enkelte og forskningens verdier i Forskningsetisk bibliotek (FBIB).