Vedtatt av Den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og humaniora(NESH)2003
1. Verdien av internettforskning
Med internettforskning menes både forskning om fenomener på nettet (for eksempel internettkultur) og forskning som bruker nettet som et redskap i forskningen (for eksempel som en kanal for å komme i kontakt med informanter). Dette behøver ikke være det samme. Forskning om internettkultur kan skje gjennom intervjuer ansikt til ansikt, og forskning som bruker Internettet kan handle om fenomener som ikke utspiller seg på nettet.
Forskning på Internettet er verdifull både fordi den kan gi innsikt i en ny og viktig kommunikasjonskanal, men også fordi nettet åpner for muligheten til å studere kjente fenomener (for eksempel normdannelse, informasjonsspredning, kommunikasjon, gruppedannelser) på nye måter. Slik forskning er også verdifull fordi den gir kunnskap om hvilke rettsregler som gjelder, eller som burde gjelde, for Internettet.
2. Internettets mangfoldighet
Kommunikasjonen på Internettet foregår gjennom komplekse teknologiske systemer, og det er store forskjeller mellom disse systemene. Forskning på kommunikasjon på Internettet kan skje blant annet i forbindelse med elektronisk post, tekstbaserte flerbrukersystemer, diskusjonsgrupper, chatterom, i forbindelse med dataspill, internettsider, søkemotorer, meldingssystemer, e-postlister og nyhetsgrupper.
De teknologiske systemene varierer langs ulike dimensjoner. Man kan skille mellom kanaler som legger til rette for synkron kommunikasjon (tekstbaserte flerbrukersystemer, chatterom, online dataspill) og kanaler for asynkron kommunikasjon (e-post, diskusjons- og nyhetsgrupper, internettsider). En annen dimensjon er om kommunikasjonen i vesentlig grad foregår én til én (e-post, private rom og kanaler i tekstbaserte flerbrukersystemer og chatterom), mange til mange (diskusjonsgrupper, kommunikasjon i spill), eller én til mange (internettsider, nyhetsgrupper). Tilgjengeligheten til Internettets ulike kanaler varierer også, fra kryptert e-post til internettsider som kan leses av alle. Svært mange elektroniske fora er tilgjengelig for dem som ønsker det, men en del har regulert tilgang. I mange tilfeller er rettighetene man har i forumet, avgjørende for hvilken tilgang til informasjon man har. En annen forskjell mellom Internettets ulike teknologiske systemer er om data blir lagret permanent eller ikke.
3. Internettforskning er underlagt de samme etiske kravene som annen forskning
De alminnelige etiske kravene som gjelder for samfunnsvitenskapelig, humanistisk og juridisk forskning gjelder også for forskning på Internettet. [1] Derfor vil de forskningsetiske hensynene som er uttrykt i delene A til F være relevante i forbindelse med forskning på Internettet. Nettets egenart gjør imidlertid at det oppstår enkelte spesielle hensyn som man som forsker bør være oppmerksom på.
4. Vanskelighetene med å skille mellom offentlig og privat informasjon
[2]
Som hovedregel kan informasjon som man regner som offentlig fritt benyttes til forskningsformål. Det er imidlertid vanskelig å skille klart mellom hva som skal regnes som privat og hva som skal regnes som offentlig informasjon når det gjelder informasjon som er hentet fra Internettet. Én grunn til dette er at informasjon som er tilgjengelig for enhver som har tilgang til Internettet, kan være av svært privat karakter.
Selv om informasjon som er meddelt i et åpent forum er av privat karakter, vil en forsker som hovedregel fritt kunne benytte informasjonen til forskningsformål. Men forskeren må være oppmerksom på de aktsomhetshensyn som er nevnt i punktene 6 og 8.[3]
Forskere kan som hovedregel fritt benytte materiale fra åpne fora uten å innhente samtykke fra dem som har produsert opplysningene eller dem opplysningene gjelder. For eksempel kan en forsker fritt benytte opplysninger som er hentet fra dekningen som en nettavis har gjort av et saksforhold. Hensynet til respekt for deltakere i åpne fora tilsier likevel at forskeren bør informere deltakere om systematisk registrering (for eksempel opptak) eller rapportering av opplysningene når dette er mulig.
5. Internettfora med adgangsbegrensninger
Noen internettfora har adgangsbegrensninger. Siden informasjon som meddeles i slike fora ikke er tilgjengelig for enhver, tilsier hensynet til respekt for deltakerne at forskere ikke fritt kan bruke slik informasjon til forskningsformål. Slik informasjon bør som hovedregel derfor ikke benyttes til forskningsformål uten at forskeren innhenter deltakernes samtykke.
Det vil være en forskjell på om forskeren bare innhenter informasjon eller aktivt deltar i forumet. Forskeren bør gi seg til kjenne hvis han eller hun aktivt deltar i et forum med adgangsbegrensninger. Men det kan også være grunn til å gi seg til kjenne hvis man innhenter informasjon uten å delta aktivt i forumet.
Forskeren må uansett ta tilbørlig hensyn til eventuelle regler for atferd som måtte gjelde for forumet. [4]
Adgangsbegrensningene for forskjellige internettfora kan være mer eller mindre strenge. Jo strengere forumets adgangsbegrensning er, jo større vil deltakernes forventinger om beskyttelse være. Som forsker bør man være oppmerksom på hvor strenge kravene til adgang er for det forumet man studerer. Jo strengere adgangsbegrensningen er, jo større aktsomhet bør forskeren utvise.
6. Bruk av personlig og sensitivt materiale
Samhandling i digitale fora har ofte en flyktig karakter. Dette bidrar til å skape forventninger om at informasjonen er beskyttet. Folk kan være villige til å gi fra seg personlig og sensitiv informasjon i et internettforum som i prinsippet er tilgjengelig for enhver, uten at de dermed har ment at ytringene skal kunne spres videre.
Personer som det fremkommer personlige eller sensitive opplysninger om i et åpent forum har krav på at informasjonen i forskningssammenheng brukes og formidles på en tilbørlig måte. [5] Nålevende personer har også krav på å kontrollere hvorvidt sensitiv informasjon om dem selv skal kunne brukes til forskningsformål.[6] Mulighetene for å spore informantenes identitet er lettere ved bruk av digitale fora enn andre informasjonskanaler (se punkt 8). Forskere må anonymisere sensitiv informasjon som de gjør bruk av.
7. Om å innhente samtykke i digitale fora [7]
I retningslinjenes punkt 8 er det oppstilt en hovedregel om at forskningsprosjekter som forutsetter aktiv deltakelse skal settes i gang bare etter deltakernes frie og informerte samtykke. Forskeren må med andre ord selv vurdere relevante hensyn og avgjøre om det er nødvendig å innhente samtykke til et bestemt forskningsprosjekt eller ikke. Denne generelle hovedregelen gjelder også for internettforskning.
Det er flere vanskeligheter forbundet med å innhente samtykke i digitale fora. For det første kan en forespørsel om samtykke til deltakende observasjon virke ødeleggende på den samhandlingen som forskeren vil studere. For det andre er deltakelsen flyktig, noe som gjør at det kan være vanskelig å få tak i personene man ønsker samtykke fra i etterkant. For det tredje kan folk utgi seg for å være en annen enn den de er. Dette gjør at forskeren ikke kan være sikker på at samtykke er innhentet fra den man ønsker å innhente samtykke fra.
I tilfeller der det er nødvendig å innhente samtykke, stiller disse praktiske problemene krav til planlegging av forskningen. Innhenting av samtykke over Internettet krever også en større innsats for å sikre kvaliteten på samtykket. Det krever at man tar mer omfattende forholdsregler for å sikre at man ikke rekrutterer personer som ikke bør delta i undersøkelsen, for eksempel barn i undersøkelser beregnet på voksne. Videre kan det være en større utfordring å sikre at deltakerne i internettforskning har en adekvat forståelse av informasjonen, når denne bare formidles skriftlig over nett. I noen tilfeller kan disse problemene med å innhente samtykke tilsi at forskeren bør avholde seg fra å forske på forumet.
8. Bruk av sitater som er hentet fra Internettet [8]
Ved bruk av sitater fra Internettet i forbindelse med offentliggjøring av forskningsresultater bør forskeren ta tilbørlig hensyn til at det kan være mulig å spore informantenes identitet ved å foreta fulltekst søk på sitatene.
9. Barns krav på beskyttelse
Forskning om barn og unges bruk av Internettet bidrar til å belyse viktige sider av deres kultur og oppvekstvilkår. Slik forskning reiser spesielle utfordringer, fordi det er en del av barns aktiviteter som ofte unndrar seg voksenkontroll, og grensene mellom barns verden og voksenverden er mindre klar. Dette reduserer ikke kravene til å innhente foreldres samtykke til barns deltakelse i forskning, selv om det er praktisk vanskeligere. I noen tilfeller kan det være lettere å ivareta hensynet til barns krav på beskyttelse ved å foreta undersøkelser utenfor Internettet, for eksempel ved å intervjue barn ansikt til ansikt om deres bruk av Internettet.
10. Pseudonymer og konfidensialitet
Pseudonymer (‘nicknames’ eller kallenavn) er en viktig del av samhandlingen på Internettet. Ofte fungerer slike pseudonymer som vanlige navn, og de brukes gjerne på tvers av ulike fora og i ulike sammenhenger. Mange brukere har interesser knyttet til hvordan deres digitale identitet behandles. Forskeren bør ta hensyn til at informantene ikke nødvendigvis oppfatter at personlig informasjon er anonymisert, hvis forskeren bruker deres pseudonymer.
11. Krav om å tilbakeføre resultatene av forskningen
Mange av de mest interessante sosiale og kulturelle bevegelser på Internettet er bygget på normer om åpenhet, informasjonsfrihet og deling av resultater. I forbindelse med forskning om slike digitale fellesskap oppstår dermed et spesielt ansvar for å tilbakeføre resultatene av forskningen til dem som har deltatt.
NOTER
[1] Også de samme rettslige normene som gjelder for slik forskning gjelder også for forskning knyttet til Internettet. Når man gjør Internettet til emne for forskningen, så vil det ofte involvere mer enn én jurisdiksjon. Forskere må med andre ord være klar over at andre lands rett også kan komme til anvendelse.
[2] Skillet mellom bruk av såkalt privat og offentlig informasjon trenger ikke å være det samme i forskningsetisk forstand som i juridisk forstand. Rettslig sett vil et verk regnes som offentliggjort når det er gjort tilgjengelig på Internettet, men det betyr ikke nødvendigvis at en forsker etisk sett står fritt til å bruke det.
[3] Forskeren må også være oppmerksom på at det meste av materialet som gjøres tilgjengelig på Internettet er opphavsrettslig beskyttet, og at det derfor ikke uten videre kan videreutnyttes.
[4] Dette prinsippet er slått fast på en rekke forskjellige nettsider. Adgangsbegrensningen vil gjerne også representere en eksplisitt angivelse av de betingelsene som rettighetshaver angir for utnyttelse av materialet (se for øvrig fotnote 2). Begrensningene behøver ikke være angitt i klartekst på et nettsted, men på en annen måte, for eksempel som html-kode.
[5] Se punkt 13, 14 og 15 i retningslinjene.
[6] Se punkt 12 i retningslinjene.
[7] Se for øvrig punkt 8 i retningslinjene om krav om samtykke og personopplysningsloven §§ 8, 9 og 11. Som et rettslig utgangspunkt skal all behandling av personopplysninger basere seg på samtykke uavhengig av hva som er kilden for opplysningene.
[8] Se for øvrig åndsverksloven § 22.
-----------------
Den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og humaniora (NESH):
Ragnvald Kalleberg (Leder), Asta Balto, Alexander Cappelen , Anne-Hilde Nagel, Hanne Signe Nymoen, Helge Rønning, Jone Salomonsen, Per Schreiner, Anne Julie Semb, Ann Helene B. Skjelbred, Jan Tøssebro, Bjarte Vandvik
----------------
Micheline Egge Grung
Hilde W. Nagell
(sekretariatsledere)