De generelle reglene om taushetsplikt finnes i forvaltningslovens § 13. Spesielle regler for forskjellige yrkesgrupper finnes i spesiallovene, jf. f.eks. helsepersonelloven §§ 21 flg, og § 29.
Taushetsplikten skal bidra til å beskytte personopplysningene. Taushetsplikten gjelder opplysninger om ”noens personlige forhold”, dvs. opplysninger som går utover det som kan regnes som allment kjent. En pekepinn om hva dette er, finner vi i personopplysningsloven § 2 nr. 8. Der er ”sensitive personopplysninger” definert som opplysninger om «rasemessig eller etnisk bakgrunn, eller politisk, filosofisk eller religiøs oppfatning; at en person har vært mistenkt, siktet, tiltalt eller dømt for en straffbar handling; helseforhold; seksuelle forhold; og medlemskap i fagforeninger».
Taushetsplikten er ikke absolutt. Den kan oppheves eller settes til side på visse vilkår. Hovedunntaksregelen er at taushetsplikten oppheves ved at personen samtykker, eller ved at et overordnet forvaltningsorgan dispenserer fra taushetsplikten, dvs. foretar en vurdering av om taushetsplikten i det konkrete tilfellet kan settes til side, og deretter fatter vedtak om dette, gjerne med visse vilkår knyttet til.
Samtykket må overholde visse formkrav: Samtykket må knytte seg til et bestemt prosjekt eller en betemt bruk (”uttrykkelig”; den som gir samtykke må ha informasjon som gjør at han eller hun er fullt klar over hva de gjør og hva det innebærer (”informert”); og det må avgis uten noen form for påtrykk (”frivillig”). Samtykket må være gitt av en som er myndig, dvs. over 16 år (en grense som gjelder i forskningssammenheng) og ikke umyndiggjort eller midlertidig ute av stand til å samtykke.
Vurderingen av en søknad om dispensasjon fra taushetsplikt vil normalt omfatte hvorfor samtykke ikke kan innhentes; og en nytte-/ulempevurdering, dvs. en vurdering av hvor viktig forskningsprosjektet er for samfunnet og hvor stor ulempe det kan medføre for deltakerne; evt. også hvilke muligheter for å bøte på ulempene som finnes. En søknad om dispensasjon fra taushetsplikt må derfor inneholde opplysninger som belyser disse problemstillingene.
I tillegg er det en rekke lover som setter taushetsplikten til side i visse tilfeller og på visse vilkår.
Forskere har i utgangspunktet taushetsplikt om opplysninger som han/hun mottar som forsker. (Se også Personvern.)
Taushetsplikten følger enten av lov (forvaltningsloven § 13 e eller helsepersonelloven § 21), eller er selvpålagt, som regel i form av et løfte til informanten/respondenten.
Taushetsplikten gjelder overfor alle som ikke er medarbeidere i prosjektet. Forskeren kan ikke gi opplysninger til uvedkommende. Også forvaltningsorganer, politi og domstoler, og pårørende til myndige personer m.fl., regnes s om ”uvedkommende”.
Respekt for taushetsplikten kan være viktig for å sikre forskningens frihet. Dersom informanter ikke er helt sikre på at forskeren bevarer taushet om opplysninger de blir gitt under taushetsløfte, vil informantene kunne gi feilaktige opplysninger, eller nekte å gi opplysninger i det hele tatt. Et eksempel kan være en undersøkelse om ulovlig innvandring. Hvis de som stilte opp som informanter i undersøkelsen kunne risikere politianmeldelse, ville det være svært vanskelig å danne seg et korrekt bilde av omfanget av ulovlig innvandring.
Men taushetsplikten kan også i noen tilfeller hindre viktig forskning. Det kan skje dersom forskere unnlater å ta opp potensielt vanskelige temaer fordi det er mistanke om at informasjonen informantene vil gi kan medføre skade for informanter eller andre som berøres av forskningen.
Taushetsplikten kan også skape problemer i forhold til krav om etterprøvbarhet og forskerens rett til å dokumentere sine kilder og resultater. Krav om etterprøvbarhet er et helt sentralt forskningsetisk prinsipp, og betyr at forskeren må kunne gi andre forskere innsyn i sine data (jf punkt 30 i Forskningsetiske retningslinjer for samfunnsvitenskap, humaniora, juss og teologi).
Taushetsplikten kan komme i konflikt med plikten til å avverge lovbrudd. Etter straffeloven § 139 har man plikt til å avverge visse, nærmere definerte alvorlige forbrytelser, og at noen uskyldig blir dømt. Varslingsplikten omfatter ikke en gjennomført forbrytelse med mindre det er fare for gjentakelse. Det er vidt rom for skjønn med hensyn til hvorvidt det er fare for gjentakelse.
Forskningsetiske retningslinjer for samfunnsvitenskap, humaniora, juss og teologi, punkt 23 fremholder at forskeren må unngå å bli medskyldig i ulovligheter, selv om det kanskje skulle være til fordel for forskningen. Også her er plikten til å melde fra om kriminelle forhold begrenset til pågående eller fremtidige forbrytelser. Det kan imidlertid ofte være vanskelig å avgjøre hvorvidt det er en reell mulighet for at tidligere kriminelle handlinger man får kjennskap til gjennom forskning, vil gjentas, og dermed om man bør melde fra om disse.
Etter barnevernloven § 6‑4 annet ledd har ”offentlige myndigheter” og ansatte i offentlige myndigheter, opplysningsplikt til barnevernet når det er grunn til å tro at et barn blir mishandlet i hjemmet eller det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt, eller når et barn har vist vedvarende alvorlige atferdsvansker. Som ”offentlig myndighet” regnes også organisasjoner og private som utfører oppgaver for stat, fylkeskommune eller kommune.
Forskere er ikke regnet å være i denne kategorien. I dette tilfellet er taushetsplikten overordnet opplysningsplikten for forskerne.
Men utover den rettslige plikten kan det være riktig av forskeren å la hensyn til vern om enkeltpersoner, for eksempel barn, gå foran kravet om konfidensialitet overfor informanter. Rapporteringen om kritikkverdige forhold bør i så fall skje i en generell form, uten å oppgi enkeltindivider. Punkt 23 i Forskningsetiske retningslinjer for samfunnsvitenskap, humaniora, juss og teologi viser også til at slike konflikter kan forebygges blant annet ved å tydeliggjøre grensene for løfte om konfidensialitet.
I gråsonen mellom forskerens taushetsplikt på den ene siden, og forskerens opplysningsplikt, eventuelt vitneplikt, på den andre siden, kan spørsmålet om forskerens taushetsrett også være aktuelt. Forskning kan avdekke forbrytelser som ikke faller inn under varslingsplikten, som for eksempel at tvangsekteskap er inngått, at det har foregått omfattende mishandling eller en narkotikaforbrytelse.
Mens en forsker ikke har plikt til å forklare seg overfor politiet i en etterforskningsfase, vil situasjonen være en annen når saken kommer for domstolen. En forsker som er innkalt som vitne i en straffesak har i utgangspunktet plikt til å forklare seg overfor retten, jf strprl § 108. I en sak fra 1996 oppsto det et spørsmål om forskere i et forskningsprosjekt på heroinister og kriminell atferd var pliktige til å utlevere informantenes identitet i en eventuell senere straffesak. I den forbindelse avga Justisdepartementet en uttalelse, der de antok at en domstol som regel kunne pålegge forskeren å forklare seg, og at dette ville gjelde uavhengig av om taushetsplikten var selvpålagt eller som følge av forvaltningsloven. Saken ble også forelagt Den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og humaniora (NESH) for en uttalelse. NESH uttalte at det ville være problematisk å avgi taushetsløfte så lenge man ikke kan gi noen garantier i forhold til en eventuell vitneplikt. Men om forskere ikke kan love sine informanter taushetsplikt, kan det påvirke rekrutteringen av informanter på en negativ måte, og i verste fall hindre viktig forskning.