Forskningsetikk for samfunnsfag, humaniora, juss og teologi gjelder de verdier og normer fagene og dets utøvere kan virkeliggjøre, respektere og krenke (Tranøy 1995: 50). De særegne forskningsetiske forpliktelsene er til dels knyttet til denne forskningens spesielle rolle i samfunnet. Forskning innenfor disse fagområdene kan spille en viktig rolle ved at den har samfunnsmessige konsekvenser, for eksempel ved levering av premisser for politiske beslutninger. De spesielle forpliktelsene er dessuten knyttet til at man ofte forsker på mennesker. Forskningen vil på en eller annen måte preges av forskerens samfunns- og menneskesyn. Dette stiller særskilte krav til refleksjon rundt hvordan egne holdninger kan påvirke valg av tema, datakilder, og avveining av tolkningsmuligheter. I motsetning til for eksempel naturfagene, har forskere bare tilgang til dem som utforskes ved kommunikasjon (som ved intervju eller dokumentanalyse) og man må dermed forholde seg til personenes språk og kultur. Dette reiser spesielle krav om kunnskap og respekt for andre kulturer.
Mange av forskerens allmenne etiske forpliktelser dreier seg om normer som regulerer forholdet til andre forskere og studenter og forskningens streben etter sannhet og frihet. Disse kan vi kalle interne forpliktelser, fordi de i første rekke er rettet mot personer i forskermiljøet. I tillegg har forskeren etiske forpliktelser utad ovenfor de menneskene som deltar i forskningen, og andre personer og grupper som direkte berøres av forskningen. Ansvar for den enkelte strekker seg også til personer som ikke er direkte inkludert i forskningen, men som forskeren kanskje får opplysninger om, eller som berøres av forskningen på andre indirekte måter.
Historisk sett har forskningsetikken i stor grad blitt formet av utfordringer innenfor det medisinske fagområdet og til dels utfordringer innen naturvitenskap og teknologi. Dette henger sammen med at den fysiske og psykiske skaden forskning innenfor disse områdene kan påføre enkeltpersoner ofte er så åpenbar og alvorlig. Oppgjøret med de medisinske forsøkene som ble utført av leger på krigsfanger i konsentrasjonsleire under 2. verdenskrig satte søkelyset på de store og alvorlige skader forskere kan påføre forsøkspersoner, og bidro til å redusere misbruk av forsøkspersoner i medisinsk praksis. Men forskning innenfor kultur- og samfunnsfag kan også ha store og alvorlige konsekvenser, både for enkeltindivider og samfunnet. Eksempler på dette er Metropolittprosjektet i Skandinavia og Stanley Milgrams sosialpsykologiske lydighetseksperimenter i USA på 1960-tallet. Metropolittprosjektet skulle følge et antall gutter (født i 1953) i de skandinaviske hovedsteder i 20 år. Prosjektet møtte særlig innvendinger om manglende informert samtykke fra foreldre, usikkerhet om hensikten med prosjektet og dets nytte og spørsmål om oppbevaringen av sensitive personopplysninger. Milgrams eksperimenter tok sikte på å undersøke grenser for lydighet og mer bestemt hvor langt personer er villig til å gå med hensyn til å påføre andre smerte, dersom de blir bedt om det av en autoritetsperson. Eksperimentene ga verdifull kunnskap, men deltakerne var uvitende om sentrale sider ved undersøkelsen, og mange av dem fikk negative psykiske reksjoner da de skjønte hva de hadde vært med på.
Det siste eksempelet illustrerer en viktig forskjell mellom risiko for skade i henholdsvis medisin og kultur- og samfunnsfag: Mens faren for fysisk skade i kultur- og samfunnsfag som regel er liten, kan forskning i disse fagområdene medføre alvorlige psykologiske eller emosjonelle skadevirkninger, for eksempel dersom det tas opp sensitive temaer som vekker sterkt ubehag eller utløse traumer hos deltakerne, og dersom man ikke har gjort tilstrekkelig forberedelser eller tenkt på oppfølging av deltakerne i etterkant. Det kan også være en risiko for sosial skade dersom individer og grupper fremstilles på en måte som medfører stigmatisering eller diskriminering. De faktiske virkningene av forskning innenfor disse fagområdene kan være vanskelige å forutse, fordi det ofte dreier seg om komplekse sammenhenger, der virkningene inngår som en del av politiske prosesser, eller fordi det kan være vanskelig å forutse hvordan deltakere reagerer på spørsmål i en gitt intervjusitasjon. Dette reiser krav og nødvendiggjør hensyn gjennom hele forskningsprosessen.
En viktig forskningsetisk norm er knyttet til hensynet om at forskningen skal ha et formål og en verdi utenfor seg selv og forskerens egen krets. Forskning i kultur- og samfunnsfagene kan avdekke kritikkverdige forhold i samfunnet, bidra med korrektiver eller problematisere sentrale verdier og normer i samfunnet. Dersom forskningen er helt triviell, eller til og med skadelig, er det ikke rimelig å be folk om å delta. Innenfor enkelte fagområder kan det være vanskelig å synliggjøre bruksverdi og nyttefunksjoner, og mer generelt kan det være problematisk å enes om hva som er viktig og nyttig å utforske. Betydningen av fri forskning tilsier at normen om at forskningen skal ha en verdi ikke bør tolkes for snevert som et kortsiktig krav om dokumenterte nytteeffekter i alle forskningsprosjekter.
Når man skal forske på mennesker er det ofte vesentlig at man innhenter fritt og informert samtykke fra dem. At samtykket er fritt, betyr at det er avgitt uten tvang eller press. I relasjonen mellom forsker og deltaker vil det ofte være et element av påvirkning, men deltakere må gis en mulighet til å reservere seg fra forskningen uten urimelig press. At samtykket er informert, betyr at deltakerne skal informeres om formålet med forskningen, metoder som benyttes og følgene av å delta. Fritt og informert samtykkes skal forebygge krenkelser av personlig integritet. Kravet er særlig viktig der forskningen innebærer en risiko for belastninger for deltakerne, og der man skal behandle personopplysninger. Sensitive personopplysninger er opplysninger om for eksempel etnisk tilhørighet, politisk sympati, helse, religiøs eller filosofisk overbevisning, seksuell legning og lovovertredelser. I noen tilfeller vil informantene stille spesielle krav til forskeren med hensyn til kravet om fritt og informert samtykke. Eksempler er forskning der utviklingshemmede, rusmisbrukere, etniske minoriteter eller barn deltar som informanter. Barn og unge har særlige krav på beskyttelse. Det har vært en utvikling i lovverket og forskningen til å la barn høres på et tidligere tidspunkt. Det kan også være situasjoner som stiller spesielle krav til forskeren, for eksempel fengselsforskning der innsatte er informanter, samt annen institusjonsforskning. Her er det viktig at forskeren informerer klart og tydelig, og er ryddig i forhold til sin uavhengighet av institusjonen. Deltakende observasjon er et annet eksempel på en situasjon som stiller særlige utfordringer til kravet til fritt og informert samtykke. Praksisen med betaling av informanter kan også påvirke deltakerne i så stor grad at det kan reises tvil om samtykket er frivillig.
Forskning på sårbare grupper er særlig kontroversielt dersom siktemålet for forskningen ikke er å være til nytte for den gruppen som gjørs til gjenstand for den, eller dersom det er tvil om den vitenskapelige verdien av forskningen.
Kravet om konfidensialitet er viktig, og omhandler forskerens plikt til å behandle all informasjon de får om personlige forhold på en varsom måte, slik at uvedkommende ikke får adgang til opplysningene. Kravet omfatter taushetsplikten, men gjelder også mer generelt krav til oppbevaring og tilintetgjøring av for eksempel lister med navn på informanter. Forskningsmaterialet må vanligvis anonymiseres. Forskerens taushetsplikt går ut på at forskeren har en forpliktelse til å bevare taushet om sine kilder, det vil si identiteten til informantene eller opplysninger informantene gir (jf forvaltningsloven § 13). Det er hensyn til personvern som ligger bak disse kravene. Kravene om konfidensialitet og taushetsplikt kan komme i konflikt med et annet viktig hensyn, nemlig hensynet til etterprøvbarhet. Forskere har også varlingsplikt, det vil si en plikt til å melde fra om alvorlige ulovlige handlinger som enten finner sted eller er planlagt (jf straffeloven § 39). Også utover denne juridiske plikten kan forskeren komme i en situasjon der hun føler plikt til å melde fra, for eksempel ved avdekking av omsorgssvikt.
Det har vært en utvikling i forskningsetikken i samfunnsvitenskap og humaniora når det gjelder spørsmålet om hvem som omfattes av personvernhensyn. I Forskningsetiske retningslinjer for samfunnsvitenskap, humaniora, juss og teologi er hensyn til avdøde mennesker, som gjøres til gjenstand for forskning, for eksempel i biografier, inkludert. Videre gjelder forskningsetiske hensyn og krav når man utfører forskning på menneskelige levninger. Ved forskning på gjenstander og kulturminner bør man særlig være oppmerksom på behovet for bevaring, og vise aktsomhet der gjenstander og kulturminner har usikkert eller omstridt opphav.
Disse hensynene og kravene sikter altså mot å beskytte dem som deltar i forskningen og avgir data, samt andre som berøres av forskningen, mot urimelig press til å delta, eller ubehag og skade i løpet av forskningsprosessen. Prinsippet om at enkeltindivider ikke skal bli skadelidende gjelder også etter at selve forskningen er avsluttet, og ved formidling og bruk av de funnene som gjøres. Forskeren har ikke full kontroll over hvordan forskningsresultater tolkes og brukes. Likefullt har forskeren et ansvar, og bør vurdere mulige utilsiktede virkninger av forskningen, og forsøke å korrigere eventuelle misforståelser.
Mange av de overnevnte kravene kan begrunnes både etisk og metodisk: Det er uetisk å påføre andre mennesker skade, og samtidig kan det være vanskelig å rekruttere deltakere til forskningsprosjekter dersom det er slik at prosjektet vil påføre deltakerne skade. I andre sitasjoner kan etiske og metodologiske hensyn være vanskelige å forene: For eksempel kan kravet om informert samtykke i enkelte situasjoner føre til skjevhet i utvalget av informanter dersom det er personer i gruppen som mangler et begrepsapparat for å forstå forskningen. Etterlevelse av kravet om informert samtykke kan dermed også få uønskede forskningsetiske implikasjoner, fordi man da utelukker grupper fra forskning.
En konflikt som ofte dukker opp, er den mellom den samfunnsmessige verdien av forskningen på den ene siden og hensynet til enkeltindividet på den andre siden. Et prosjekt kan ha stor samfunnsmessig verdi, for eksempel ved å tilføre samfunnet ny og viktig kunnskap, men samtidig medføre stort ubehag for den enkelte deltaker. Mange forskningsetiske normer betraktes gjerne som prima facie normer, det vil si at man er bundet av dem hvis det ikke er andre hensyn som veier tyngre. Med andre ord: De gjelder ikke absolutt og uten unntak. Tvert imot må gyldigheten vurderes fra sak til sak ved at de sentrale etiske hensyn saken reiser avveies. Når respekten for menneskeverdet er i fare, må kanskje sannhetsforpliktelsen underordnes hensynet til menneskeverdet. Når det er snakk om andre typer skade, som for eksempel en gruppes omdømme i samfunnet, synes det å være større rom for en avveining, der prosjektets verdi, og dens eventuelle nytte for deltakerne vurderes i forhold til mulig skade. I en eventuell avveining bør forskeren kjenne til sentrale forskningsetiske normer, og samtidig ha en nærhet til det spørsmålet som berøres for å utvise godt skjønn.
Enkeltforskere og forskningsinstitusjoner kan be NESH om å vurdere de forskningsetiske sidene ved et bestemt forskningsprosjekt for bedre å kunne ivareta forskningsetiske hensyn. Enkeltforskere og forskningsinstitusjoner i Norge er ikke forpliktet til å få etisk godkjenning til forskningsprosjekter innenfor kultur- og samfunnsfagene. Ansvaret for at retningslinjene følges er derfor i stor grad overlatt til den enkelte forsker og institusjon. Dette er i motsetning til forskningsprosjekter innenfor medisin- og helsefag, som må ha godkjenning av en regional etisk komite. Ett unntak er tilfellene der NESHs og NEMs ansvarsområder overlapper. Et annet viktig unntak fra hovedregelen om at prosjekter innenfor NESHs fagområder er unntatt fra meldeplikt, er prosjekter som involverer behandling av sensitive personopplysninger. Forskningsprosjekter som forutsetter oppbevaring og bruk av personopplysninger, det vil si opplysninger som direkte eller indirekte kan knyttes til enkeltpersoner, er meldepliktige i følge personopplysningsloven av 1. januar 2001. Slike prosjekter vil som regel være meldepliktige til NSD, som er personvernombud for forsknings- og studentprosjekter. Enkelte prosjekter vil også være konsesjonspliktige til Datatilsynet.
Prosjekter som skal bruke helseopplysninger uten å innhente samtykke, må ha tillatelse fra en regional komité for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk (dispensasjon fra taushetsplikt).
Utviklingen i flere andre land går mot økt lovregulering. I 2004 ble en lov om forhåndsgodkjenning innført i Sverige (Etikprövningslagen). Loven krever at alle forskningsprosjekter som innebærer behandling av sensitive personopplysninger, eller som innebærer risiko for skade for deltakerne, legges frem til vurdering for en etisk nemnd.