En del av vektleggingen av fritt informert samtykke i dagens forskningsetikk er en respons på den medisinske forskningen som ble utført på fanger mot deres vilje under Den annen verdenskrig. En del av denne forskningen kostet svært mange livet, og ble i Nürnbergprosessene beskrevet som forbrytelser mot menneskeheten. I tråd med dette er det rimelig å skjerpe kravene til (refleksjon rundt) fritt informert samtykke ved forskning på spesielt utsatte eller sårbare grupper, samt hvis forskningen innebærer noen form for risiko eller sensitiv informasjon (se konfidensialitet).
Selv om fritt informert samtykke slett ikke uten videre utgjør en tilstrekkelig betingelse for forskning på mennesker, er det rimelig å si at det i utgangspunktet utgjør en nødvendig betingelse, i tilfeller der forskningen kan tenkes å innebære noen form for risiko eller ubehag for dem det forskes på. Selv her er svaret slett ikke alltid gitt: Blant annet også forskningens art (biografisk forskning? testing av legemidler?), informasjonens art (sensitive opplysninger?), forskningens formål og sannsynligheten for suksess kan være relevante variabler ved en etisk vurdering.
Respekten for den enkelte er en viktig forutsetning for dette kravet. Respekt innebærer i denne sammenhengen ikke minst at mennesker behandles som autonome subjekter. Dette vil si at deres egne ønsker og oppfatninger ikke skal ignoreres på vegne av vitenskapen, uansett hvor store kollektive goder man forventer kan komme ut av forskningen.
Selv ut fra hensynet til forskningens eget beste vil fritt informert samtykke være av stor betydning. Forskning som ikke respekterer dette kravet, vil miste tillit og respekt, og dermed skade forskningens omdømme.
At samtykket skal være frivillig eller fritt, betyr at den det forskes på, ikke skal komme frem til sin posisjon ved en prosess preget av tvang eller press. Også situasjoner som ikke inkluderer noen direkte tvang kan innebære en uakseptabel svekkelse av dette kravet. Ved sin posisjon som forsker har man i mange sammenhenger en autoritet som stammer fra en generell respekt for vitenskap; og selv om dette er en legitim nok innstilling, er det viktig å være klar over at man med denne autoriteten kan få en makt som spiller med i folks avgjørelser også utover rimelige ideer om det konkrete prosjektets verdi. Dette gjelder ikke bare ved det første samtykket, men kan bidra til at enkelte nøler med å trekke seg fra et forskningsprosjekt også når de ellers opplever at for eksempel risiko eller ubehag overstiger det de hadde vært forberedt på å tolerere.
Også andre faktorer kan komplisere bildet. For eksempel kan det oppstå situasjoner der det er kjent at vektige personer i et miljø samtykker, og dette igjen kan av andre oppleves som ufrihet i forhold til eget valg, ikke minst blant unge. Dette til tross for at intet press utøves av forskeren.
Et eget spørsmål i denne sammenheng er bruk av incentiver. I noen sammenhenger kan for eksempel honorarer til informanter eller forsøkspersoner anses som en måte å utøve press på. Det kan derfor være viktig å skjelne mellom rimelig og urimelig påvirkning. Mennesker som befinner seg i en dårlig økonomisk situasjon vil kunne samtykke til forskning de ellers ikke ville blitt med på, fordi de trenger penger. Dette vil kunne utgjøre egne utfordringer ikke minst ved forskning på mennesker i fattige områder/land.
På den annen side finnes det også argumenter for å si at bruk av incentiver i mange sammenhenger ikke bare er akseptable, men en rimelig kompensasjon for at man som forsker legger beslag på andres tid. Kompensasjonen er da å forstå som en anerkjennelse av den andres innsats.
Videre kan et honorar i enkelte sammenhenger bidra til å holde forholdet mellom forsker og informant/forsøksperson ryddig. Det er ikke alltid så selvsagt for ikke-forskere å skjønne hvor linjen går mellom interaksjon i forskningsøyemed og begynnelsen på et mer personlig/vennskapelig forhold, med de fordringer og komplikasjoner det kan innebære. (Iblant kan det være vanskelig også for forskeren.) En økonomisk transaksjon kan tjene til å profesjonalisere relasjonen.
Mer generelt er det også viktig for at et samtykke skal være fritt, at forskeren der det er relevant legger vekt på å forklare forskningens relasjon til andre grupper. Ikke minst kan personer det forskes på, oppleve seg som mer eller mindre avhengige av, underordnet, eller sårbare i forhold til visse andre aktører eller enheter. Det er da viktig at forskerne informerer om forholdet forskerne og prosjektet har til disse gruppene. Forskning på ungdom, innsatte, eller ulovlige innvandrere bør for eksempel ikke finne sted uten at man forklarer for angjeldende gruppe relasjonene til opplevde maktfaktorer som henholdsvis lærere/skolestyre, fengselsstyre og politi. Dette gjelder selvsagt særlig der forskeren benytter disse instansene som kanaler for å komme i kontakt med den gruppen man ønsker å forske på. Det kan ofte i utgangspunktet være uklart for ikke-forskere hva som er relasjonene mellom forskeren og det omkringliggende apparatet.
At samtykket skal være informert, vil si at den det forskes på, ikke skal være uvitende om det angjeldende forskningsprosjektets metodikk/prosedyrer, formål, type forventede resultater og planlagte formidling. Informasjonen som skal gis, inkluderer også viten om forventede ubeleiligheter, ubehag og risikoer for den det forskes på.
Full informasjon vil normalt være uoppnåelig, av flere grunner. Å gi all informasjon i full detalj ville kreve enorme ressurser av tid og omstendelighet; i ytterste konsekvens ville et absolutt krav om innsikt tilsi at den det forskes på, selv måtte være forsker. (Dermed kunne historikere kun forske på historikere, psykologer kun på psykologer osv.) Videre ligger det i forskningens natur at ikke alt vites på forhånd; dette gjør at informasjon ofte vil angå sannsynligheter. Ofte vil det også være rimelig å komme med mer informasjon underveis, ettersom denne blir tilgjengelig for forskeren selv, slik at den det forskes på, har anledning til fritt å trekke seg ved relevante endringer. Endelig kreves særlig aktsomhet hvis man forsker på noen som ikke med rimelighet kan forventes å ha forutsetninger til å begripe hva informasjonen innebærer, det være seg barn, demente, eller kulturer uten et etablert vitenskapsbegrep de kan relatere seg til.
Stikkordet når det gjelder kravet om at samtykket skal være informert, er altså ”tilstrekkelig”. Hva det vil si å være tilstrekkelig informert, er noe som må vurderes fra tilfelle til tilfelle. En tommelfingerregel når man stilles overfor flere av disse utfordrinngene, er at de det forskes på, skal ha informasjon der ikke noe er utelatt som med rimelighet kunne antas å endre deres samtykke. Selv denne regelen har imidlertid sine unntak, for eksempel der man måtte finne at desepsjon som forskningsmetode er tillatelig.
Samtykket man oppnår, skal være eksplisitt. Det skal også være klart og entydig, med så lite rom for motstridende tolkninger som mulig. Der det lar seg gjøre, betyr dette også at samtykket bør være skriftlig. Ikke minst er det normalt vesentlig at samtykket innhentes på forhånd, det vil si før forskningen går i gang.
Selv om det kan være fristende med tanke på ønsket om å få med seg personer med minst mulig motstand, bør man som forsker ta seg i akt for å love ”for mye” eller glatte over spørsmål/innsigelser når det gjelder for eksempel resultater eller formidling av forskningsprosjektet. Ikke bare plasserer man seg da i en gråsone hvor man risikerer å føre mennesker bak lyset; også rent pragmatisk vil forventninger som viser seg å ikke bli innfridd, slå tilbake på forskeren selv i et senere stadium av prosjektet.