Lederforum 2023: Samarbeid er et forskningsetisk gode, og en utfordring

– Dere spiller en så viktig rolle i arbeidet med forskningsetikk, sa Helene Ingierd, direktør for De nasjonale forskningsetiske komiteene (FEK) da hun åpnet det femte Lederforum for forskningsetikk.  

Hun viste til forskningsetikklovens krav til forskningsinstitusjonene, og til FEKs nye Veileder om institusjonenes ansvar for forskningsetikk, der institusjonsledelse er viet et eget kapittel.  

– Tillit og forskningsetikk henger tett sammen. En rapport fra OsloMet som kom i fjor viser at 76 prosent av respondentene har ganske eller meget stor tillit til forskning. Men tilliten synker markant om det sås tvil om hvorvidt forskningen er uavhengig. Tilliten er avhengig av at forskningen opprettholder integritet.  

Tema for årets lederforum var samarbeid i forskningen, ifølge Ingierd henger det blant annet sammen med den politiske målsetningen om økt samarbeid.  

– Økt samarbeid er positivt, også forskningsetisk sett. Det er også et viktig forskningsetisk prinsipp at forskningen skal ha gode konsekvenser for samfunnet. Forskningen bør komme alle samfunnsgrupper til gode, og da er det viktig å inkludere perspektiver fra flere aktører. Samtidig ser vi at slikt samarbeid byr på en del utfordringer.  

Et viktig poeng er ansvarsfordeling, ifølge Ingierd.  

– Hvordan ivaretar institusjonene for eksempel sitt ansvar for at samarbeidsaktører kjenner til forskningsetiske normer? Hvilket ansvar tar de andre forskningsaktørene? Hvordan kan vi få til en god dialog for å møte disse utfordringene? 

Ingierd ga først ordet til Oddmund Løkensgard Hoel, statssekretær for forsknings- og høyere utdanningsministeren. Han var stedfortreder for statsråden, som dessverre var blitt syk. Løkensgard Hoel åpnet med å påpeke at Lederforum for forskningsetikk er en viktig arena. 

– Vi setter oss jo ned og ser på hva det er viktig at statsråden stiller på? Dette var åpenbart.  

Han påpekte at dette også er et tema han er personlig interessert i, som både politiker og forsker. Under hans eget doktorgradsarbeid, fortalte han, ble det debatt om hvorvidt forskningen – i hans tilfelle på målrørsla – var farget av hans eget positive utgangspunkt.  

Løkensgard Hoel understreket at forskningsetiske spørsmål angår oss alle, selv om ikke alle diskuterer akademisk frihet ved frokostbordet.  

– Livene våre og samtalene har ofte noe med forskning å gjøre, selv om vi ikke alltid vet det selv. Forskningsetikk sikrer gode vaksiner, at de som deltar i forskning ikke tar skade av det, og verner forskningen mot press, blant annet fra oss politikere. Hvis det vokser frem en mistanke om at forskning eller vitenskap styres av noe annet enn hensynet til vitenskapen, har vi et veldig stort problem.  

I departementene jobbes det nå mye med hvordan kunnskap kan tas raskere i bruk, fortalte Løkensgard Hoel.  

– Pandemien var den store vekkeren. Vi kan ikke møte neste krise med samme type dugnadsinnsats og improvisasjon som forrige. Forskning og kunnskap er det viktigste vi har i møte med de store utfordringene, sammen med et velfungerende demokrati. Vi må samarbeide mer og tettere på tvers av sektorer. Det er ikke uten risiko. Kierulf-utvalget slo fast at det også her i landet er økende press mot akademisk frihet. 

Dette har regjeringen allerede gjort noe med, sa statssekretæren og viste til endringene som kom i UH-loven i juni.  

– Nå vernes også de som utøver den akademiske friheten. Vi understreker også den enkeltes rett til å drive ikke bare forskning, men formidling av forskning.  

Også bedrifter og andre som bedriver forskning, må forholde seg til forskningsetiske retningslinjer, understreket Løkensgard Hoel og viste til standardavtalen for forsknings- og utredningsoppdrag som et godt utgangspunkt for samarbeid.  

– Dere i FEK er en uvurderlig vaktbikkje når det gjelder å følge med på det som skjer.  

Avslutningsvis påpekte statssekretæren at det er viktig med gjensidig respekt, og at det ikke er noe klart skille mellom politikk på den ene siden og forskning og vitenskap på den andre.  

– Det er et stort grenseland her. Vi må ikke komme dit at politikerne blir møtt med at «dette er fag», det har ikke du noe med, når de forsøker å diskutere vitenskap. Dersom vi som politikere derimot gjør noe som undergraver tilliten til forskning, skal vi få høre det. Det er viktig.  

Forskningsetikk en del av kvalitetsvurderingen

Direktør Mari Sundli Tveit i Norges Forskningsråd snakket innledningsvis om hvor viktig forskningsetikk er, også for å sikre viljen til å investere i forskning. Hun forklarte at dette er høyt på agendaen, ikke bare i Norge, men i Europa, blant annet i Science Europe, der Sundli Tveit er med i styret.  
– Jeg tror det er en økende forståelse for at dette med forskningsetikk, forskningsintegritet må deles mellom alle forskningsaktørene i Europa, også forskningsfinasiørene. Det å gjøre dette sammen er nøkkelen til å klare å holde den høye standarden i forskningen. 

Til tross for at hovedansvaret for forskningsetikk ligger på forskere og forskningsinstitusjoner, ifølge forskningsetikkloven, understreket Sundli Tveit at også Forskningsrådet har en viktig rolle. 

– Forskningsrådet skal informere og gjøre nødvendig informasjon lett tilgjengelig for forskningsrådets mange evaluatorer og for søkerne, slik at prosjektene som får midler gjennomføres etter gjeldende forskningsetiske retningslinjer. Det i seg selv er jo et stort ansvar og en stor mulighet for å bidra. Forskningsrådet stiller krav om høy forskningsetisk standard i de prosjektene vi finansierer og at prosjektene følger grunnleggende prinsipper for forskningsetisk praksis, forskningsintegritet og -etikk. Forskningsetikk inngår også i vurderingskriteriet for kvalitet som alle søkere blir vurdert opp mot. Dersom det er relevant, det er det veldig ofte, skal søkere også redegjøre for hvordan de forholder seg til etiske problemstillinger.   

Også kontraktene stiller krav til forskningsetikk, ifølge Sundli Tveit.  

– I kontraktene vi inngår, er det krav om at prosjektansvarlig skal følge blant annet etiske retningslinjer og anerkjente standarder for god forskningsetikk. Hvis det skjer brudd på etiske retningslinjer i prosjektperioden, og det meldes inn som avvik – umiddelbart eller som en del av rapportering til Forskningsrådet, vil det kunne være et kontraktsbrudd. Det kan føre til at prosjektet termineres.  

Forskningsrådet tar også flere grep for å møte økende kompleksitet i prosjektene.  

– Vi er i ferd med å styrke vårt helhetlige arbeid om forskningsintegritet og -etikk og vi har samlet oppgaven i avdeling for forsknings- og innovasjonssystemet. Vi har også opprettet en tverrgående ressursgruppe for forskningsintegritet og -etikk.  

Gruppen dekker alle fagområdene og har også representanter fra alle ulike utlysningstyper, samt ulike samarbeidsformer, fortalte Sundli Tveit. Hun trakk også opp noen forbedringspunkter de vil jobbe med fremover.  

– Flere aktører har etterspurt tydeligere krav til forskningsetiske refleksjoner i søknadsmaler, og tydeligere prosesser for ekspertenes håndtering av dem. Det er noe vi ser på.  

Forskningsrådet ønsker også spille en større rolle som støtteapparat for norske forskere internasjonalt.  

– En høy andel av forskerne fra norske institusjoner som fikk ERC Starting Grants i Horizon 2020 hadde ikke behandlet forskningsetikk godt nok i første del av søknadsprosessen, og måtte derfor gjennom en ekstra runde med etiske vurderinger. Gjennom å stille tydeligere krav til forskningsetiske refleksjoner i våre søknadsmaler, vil vi kunne styrke Forskningsrådet som treningsarena for Horisont Europa. Det tenker jeg er en veldig viktig rolle for oss.  

Dernest trakk Sundli Tveit frem behovet for å sikre at alle samarbeidspartnere tar ansvar for forskningsintegritet og -etikk, også de som ikke er omfattet av forskningsetikkloven.  

– Forskere har etterspurt rammeverk i prosjekter med brukermedvirkning og innbyggerinvolvering. Vi har deltatt i EU-prosjektet ProEthics som nylig lanserte et slikt rammeverk. Nå vil vi se på hvordan vi kan bruke dette som verktøy for søkere. 

Helt til sist nevnte Sundli Tveit at de jobber med en sjekkliste.  

– Vi skal utarbeide en forskningsetisk sjekkliste i samarbeid med De nasjonale forskningsetiske komiteene. Det tror jeg er veldig lurt, og det vil trygge forskerne i deres arbeid.  

– Den største trusselen er upublisert forskning 

Jan-Ole Hesselberg er programdirektør i Stiftelsen Damm, som hvert år fordeler 6,4 prosent av overskuddet fra Norsk Tipping til forskningsprosjekter. Så langt har de delt ut 6,3 milliarder kroner. Hesselberg tok for seg det han mener er den største trusselen mot tillit til forskning og forskingsetikk: Upublisert forskning, altså det at deler av resultater holdes tilbake, eller at alle resultatene holdes tilbake – og dermed ikke gjøres tilgjengelig for brukerne.  

– Hva er problemet med upublisert forskning? Det er ikke tilfeldig hvilken forskning som ikke publiseres. Det er resultater som kan skade kommersielle interesser eller forskningskarrierer. Vi ser at utfallsmål endres, eller studier blir ikke publisert i det hele tatt.

Som eksempel bruke Hesselberg en studie fra 2018 som så på 105 studier av virkningen av antidepressiva. Alle med unntak av én av studiene med positive funn, ble publisert, 50 prosent av de negative ble ikke publisert. I tillegg så forskerne at negative utfallsmål ble byttet ut med positive i ti av studiene med negative funn. De så også på såkalt spinn, der et negativt resultat presenteres som et positivt. Dette fant de i ti av studiene med negativt resultat.   

– Det vi sitter igjen med og bygger behandling på, er 72 positive studier, og fem med negative funn. Det finnes forskning som viser at dette med upublisert forskning blir bedre, men det er marginalt. Det er fortsatt et enormt problem.  

Hesselberg har selv vært med på en stor studie om kliniske studier i Norden som legger frem sine funn i disse dager. Her kommer det frem at kun 52 prosent av de drøyt 2100 studiene publiserte noe innen 24 måneder etter at prosjektet var meldt avsluttet. 22 prosent publiserer aldri resultater. Disse 22 prosentene omfatter studier med over 80 000 pasienter involvert. 

– Mange studier burde være registrert som ferdig, men er ikke det, så det er egentlig enda verre, påpekte Hesselberg.  

Han mener opplæring åpenbart ikke er svaret. 

– Dette har vært en del av opplæringsrammeverket i flere tiår. Likevel får vi disse problemene.  

Han mener derimot løsningene ligger andre steder.  

– Vi må slutte å belønne dårlig vitenskapelige praksis. Den digitale infrastrukturen må gjøre det mulig og enkelt å følge opp og dele resultater. Lovverket bør aller helst gjøre det nødvendig. I Storbritannia skal de innføre et krav om at resultater må publiseres innen 12 måneder, hvis ikke får du ikke søke om ny forskningsfinansiering, og det gjelder på institusjonsnivå. Vi vurderer å innføre det samme i Stiftelsen Dam. Vi holder allerede i dag tilbake deler av finansieringen til forskningen er publisert. 

I tillegg mener han flere sentrale aktører må ta et større ansvar.  

– REK følger for dårlig opp sluttmeldinger, Legemiddelverket følger for dårlig opp registreringene i databasene.  

Han understreket at samfunnet har mye å vinne.  

– Upublisert forskning forvrenger kunnskapsbildet og utsetter deltagere for fare. Det sløser bort milliarder av kroner. 

Noe trekker i feil retning 

På spørsmål fra Ingierd om hva Forskningsrådet gjør for å sikre at forskning publiseres, svarte Mari Sundli Tveit at hun mener opplæring er en grunnpilar, men likevel ikke nok.  

– Du må ha en grundig opplæring for å kunne håndtere dette gjennom et forskerliv. Det er også en forutsetning. Men så er neste spørsmål hvor mye støtte får du i utøvelsesfasen? Det er en del ting som kanskje drar i motsatt retning og skaper utfordringer, som salamisering osv. Det er noe med det jaget som har vært mot minste publiserbare enhet. Utenom doktorgradsarbeid er det ikke lagt opp til at du som forsker får fortelle en større historie. Jeg tror det er viktig med transparens og at man åpent deler data – da vet man at det kan etterprøves. Det vil jeg tro kan bidra til at du får publisert flere negative resultater, og det skal vi jo. 

Også Hesselberg trakk frem sider ved systemet som gjør det vanskelig å handle i tråd med forskerutdanningen.  

– Det er gråsoner her. Jeg har selv sittet i møte med anerkjente professorer som sier du må lage hypotesen, se på datasettet, og høre hvilken historie datasettet forteller deg. Jeg har jo lært i min ph.d.-utdanning om datafisking og problemene med det, jeg har lært om problemer med upublisert forskning etc., men når du er del av et system som belønner spektakulære, interessante resultater er det vanskelig å sitte som en enslig ph.d.-kandidat og jobbe mot dette systemet. Vi mener selvsagt, som en liten finansiør, at opplæring er veldig viktig, men det er ikke nok.   

– Samarbeidsaktører må forstå vår metode 

Dag Rune Olsen, rektor ved UiT – Norges arktiske universitet snakket om ansvaret han har som leder, og fulgte opp med å uttale at opplæring fungerer, men ikke alene.   

– Jeg har en fortid som forskningssjef ved Radiumhospitalet da Sudbø-saken sprakk. Det vi forsøkte å forstå var hvordan dette egentlig handlet om arbeid med kultur. Det som kanskje til syvende og sist er avgjørende, er hvordan vi i det daglige diskuterer forskningsetiske spørsmål ikke ut fra hva som er lovlig og ikke, men ut fra spørsmålet: er vi på trygg grunn når vi går tilbake til forskningens etos? Så må vi ha med oss at det vi sysler med som forskere er av betydning for resten av samfunnet, hvis ikke kunne vi bare holdt på for oss selv. De etiske diskusjonene må vi ha med oss, levende, og det er det som bygger kultur.  

En viktig del av opplæringen er, ifølge Olsen, metode. Drilling i metode skal bidra til å fjerne så mye bias som mulig.  

– Når man har valgt å gå inn for å undersøke noe, er det metoden vi har lært oss som skal sørge for at dette blir så sannhetssøkende som overhodet mulig. Så er det styrker og svakheter ved metoder. Når det ble snakk om kliniske studier, slo det meg at veldig mange tenker at når man skal undersøke om noe virker, skal vi forske for å få bekreftet det. Vi vil gjerne at verden skal bli bedre. Ah. Der er første feil! Ser du på Carl Poppers beskrivelse av en hypotetisk-deduktiv metode handler det ikke om å bekrefte, men falsifisere. Hvis du ikke lykkes med å falsifisere, kan du feste noe lit til at det dette var en bedre idé enn du kanskje hadde trodd. Men måten vi tenker på, står seg i det å utvikle ny kunnskap på en annen måte enn debatt i samfunnsliv, for eksempel. Det må vi også greie å kommunisere. Vi må forklare at dersom vi ikke kan stå ved arbeidet, har det vi leverer ingen verdi. Det betyr at vi ikke bare må lære opp oss selv, men oppdragsgivere etc.  

Olsen problematiserte videre begrepet anerkjente etiske retningslinjer.  

– Hva er det? Betyr det at de er omforente? Det er kanskje bryet verdt å diskutere hva disse anerkjente forskningsetiske retningslinjene er. Vi må innse at anerkjente nok er ulikt i andre land enn de nordiske. 

Og selv om vi har retningslinjer, løser de ikke alt, påpekte Olsen. 

– Skal forskere ved min institusjon inngå et samarbeid, er det slik at våre retningslinjer gjelder. Om det ikke er mulig, inngår vi ikke samarbeid. Men så er det ikke alt som er kontraktsfestet, så hvordan forholder vi oss da? Ta noe så enkelt som Vancouver-reglene. Det er ikke så lenge siden vi i Norge hadde et litt løsere syn på hva som utløste medforfatterskap. I andre land er det kanskje fortsatt litt likere Norge anno 1950. Hvordan ruster vi våre forskere i diskusjoner med andre om dette? Igjen er det viktig at vi arbeider med forståelsen av hvorfor dette er så sentralt. 

Olsen uttalte at han er helt sikker på at vi må samarbeide med andre aktører i samfunnet hvis vi skal klare å løse de store samfunnsutfordringene. I tillegg til å ruste forskerne, må vi dermed ruste våre samarbeidspartnere, sa Olsen.  

– Vi må skolere, for eksempel de vi samarbeider med i kommunene, for å få til en meningsfull dialog. Resultatene står seg fordi vi respekterer de forskningsetiske retningslinjene.  

Bård Mæland, rektor ved VID vitenskapelige høgskole spurte om Olsen egentlig oppfordret til å legge inn tid og rom til å reflektere rundt forskningsetikk i samarbeidsprosjekter, slik at det blir en del av forskningsprosessen. Olsen repliserte at han mener det er en veldig god idé. 

– Det står i vårt rammeverk at man skal følge anerkjente forskningsetiske retningslinjer, men det står jo ikke noe om hva det betyr.  

– Økende behov for forskningsetisk kompetanse 

Åse Gornitzka, prorektor ved UiO, mener forskningsetikk og -integritet er dypt innbakt i forskningspraksis og praksis for samhandling med samfunnet. Hun fortalte at de har en rekke strukturer for ivaretagelse av forskningsetikk og forskningsintegritet på UiO og viste til at det er viktig å se lenger enn til opplæring av doktorgradsstudenter. 
 
- Vi tror de som kanskje aller mest trenger en vibrerende samtale rundt forskningsetiske spørsmål er de fast ansatte som står i veiledertjenesten. Vi holder på å pilotere et tverrvitenskapelig kurs i forskningsintegritet. Det er en kombinasjon av nettkurs, og at personer fra ulike fagmiljøer møtes og reflekterer sammen. Det å sikre at sannhetsnormen følges i all forskning er en sentral del av vår standard for forskningsintegritet. 
Selv er Gornitzka statsviter, og hun fortalte at hun med det er mer opptatt av struktur enn kultur. Likevel ser hun at det er nødvendig å etablere en kultur for forskningsetikk.  

– Vi må blant annet være bevisst asymmetri i maktforholdene og hvordan det påvirker redelighet.  

Hun ser også et økende behov for forskningsetisk kompetanse.  

– Det er stor kulturell variasjon mellom land, fag- og forskningsfelt, samtidig er det stadig mer samarbeid på tvers av fag og land.  

Gornitzka trakk også frem den raske teknologiske utviklingen, blant annet innen KI, som et argument. Noe av tanken bak en egen standard for forskningsintegritet, er at denne kan være en støtte for forskerne når de møter andre kulturer. 

– I samarbeidsprosjekter kan våre forskere ta frem standarden og si, dette er det som gjelder for oss, if you don’t like it, lump it. 

Hvem bestemmer-dilemma 

Tanja Storsul, prorektor for forskning og utvikling ved OsloMet – storbyuniversitetet, fortalte om deres utstrakte samarbeid med næringsliv, offentlig sektor og sivilsektoren.  

– Vi har fire oppdragsforskningsinstitutter. Så har jeg blitt veldig begeistret over å lære om hvordan vi utvikler brukerinitierte prosjekter. Våre fagfolk går i dialog med brukermiljøene. De kan være en pasientgruppe, en gruppe sykepleiere eller et fastlegekontor, for eksempel. Sammen identifiserer de kunnskapshull, deretter rigges prosjektene av våre forskere. Vi har i tillegg prosjekter med medforskere. I et EU-prosjekt er ungdom med som medforskere. De er med på å rigge hele prosjektet og det første som skjer er at medforskerne tvinger prosjektet til å endre begreper. De skulle forske på ungt utenforskap, men de vil ikke omtales som «utenfor».  

De fleste samarbeidene er midt i blinken for OsloMet, sa Storsul.  

– Det handler om at vi skal være gode for samfunnet rundt oss. Gjennom utstrakt samarbeid med folk som i utgangspunktet er utenfor forskning får vi ny innsikt, andre perspektiver inn som vi kan belyse med kunnskap. Det gir oss også tilgang til kilder og data. I stor grad er det også topp i forskningsetisk forstand. Det bidrar til åpenhet og felles sannhetssøken. 

Men det er noen dilemmaer, fortalte Storsul.  

– Jeg har kalt dem «hvem bestemmer-dilemma». Hva er et forskningsresultat? Hvem skal ha rett til å publisere hva og bruke hvilken del av resultatene videre? Har man et randomisert kontrollert eksperiment, kan det være veldig tydelig, i andre tilfeller er det mer uklart og endrer seg underveis. Hvem kan bestemme at prosjektet skal endres eller avsluttes? Skal en samarbeidspartner kunne si at nå har vi fått vite nok, nå vil vi ta med oss pengene og gå en annen vei?  

Hun mener løsningen er å sikre forventningsavklaringer og å fastsette spilleregler.  

– I oppdragsforskning er kontraktene veldig viktige. Jeg har vært med på å si nei til kontrakter ved Institutt for samfunnsforskning hvis vi for eksempel fikk foreslått kontrakter som ikke tillot oss å publisere det vi kom fram til. Standardkontrakten er god, den bruker vi.  

Samarbeidsprosjekter er litt annerledes rigget.  

– Her lager man samarbeidsavtaler, også må man snakke om hvilke roller de ulike partene har fra starten av. Da får man også mest mulig ut av hverandre. Jobber man med brukere for å initiere prosjekter, handler det også veldig mye om rolleavklaring, hvilken rolle har man i hvilken fase? I langsiktige samarbeidsprosjekter må man ha en langsiktig samtale om roller, sa Storsul.  

Når det gjelder forskningsetikk, skjer det viktigste arbeidet gjennom forskningsetisk refleksjon i fagmiljøene, sa Storsul.   

– Mesteparten av forskningsetikken handler ikke om hva som er innenfor eller utenfor, men om hva som gir de solide, gode forskningsresultatene som man kan bruke videre.  

Ved OsloMet etablerer de nå lokale vitenskapsombud.  

– Det skal vi ha på alle enhetene våre. Det er en klok beslutning, fordi et lokalt vitenskapsombud kan gå tett på og være med på den lokale forskningsdiskusjonen.  

Skal gjøre verden mer bærekraftig 

Ellen Marie Forsberg er direktør ved NORSUS og er representant for forskningsinstituttene. NORSUS får 31 prosent av inntektene direkte fra næringslivet og jobber med bærekraftforskning med fokus på livsløpsanalyser. Forsberg viste frem utdrag fra strategien deres for 2024-2027. Den understreker at deres forskning «skal ha reell betydning for enkeltvirksomheter, samt samfunnet regionalt, nasjonalt og internasjonalt» og at den skal «samskapet med, og formidles til, brukere og interessenter». Samtidig er de helt avhengige av å holde høy kvalitet og høy forskningsetisk standard. 

– Det er eksistensielt viktig for oss. Vi samarbeider med bedrifter fordi de vil ha en nøytral og uavhengig forskningspartner. Hvis vi ikke anses som det, taper vi. 

De ønsker å drive med oppdragsforskning, blant annet fordi dette gjør forskningen relevant. 

– Vi ønsker ikke bare å levere en rapport, vi ønsker at de skal bruke vår forskning til å forbedre seg, for eksempel ved å redusere klimautslipp.  
Forsberg påpekte at det er en viss risiko i denne type forskning.  

– Det kan være selskaper vi har jobbet med i veldig lang tid. Vi forstår veldig godt dere produksjon, deres verdikjede og hvor det er størst potensial for reduserte utslipp etc. Men vi kan også få et slags innenfra-blikk. Det er et slags kognitivt bias. Vi får en felles forståelse.  

Noen ganger må de også drive litt «voksenopplæring», fortalte Forsberg. Særlig gjelder det overfor oppdragsgivere som ikke har drevet noe særlig med forskning før.  

– De har kanskje også lyst til å bruke rapporten bare for å vise hvor gode de er. Men vi er veldig klare på at vi ikke driver med grønnvasking. Slike prosjekter sier vi nei til. 

Utover dette ligger det en risiko i det å være avhengig av data fra oppdragsgiverne.  

– Vi er avhengige av data for å gjøre våre analyser. Vi har nesten aldri mulighet til å dobbeltsjekke disse, så vi er avhengige av at det er riktige data de gir oss. Jeg vet ikke helt hvordan vi kan gjøre noe med akkurat dette. 

Oppdragene deres må også i noen tilfeller være lukkede.  

– Vi får konkurransesensitive data og gjør forskning med dem. Vi mener det er riktig, fordi det fører til forbedringer. Vi foreslår å gjøre det åpent, og noen ganger får vi midler til å lage en åpen rapport uten sensitive data i tillegg, men vi mener det av og til er riktig å godta lukkede prosjekter. 

Ellers er det ikke ofte NORSUS-medarbeidere kommer i en situasjon der oppdragsgivere forsøker å påvirke metode og resultat, men også det kan skje, fortalte Forsberg. Selv er hun opptatt av å være hands on.   

– Vi jobber mye med forskningsetikk. Det har også litt med personlig interesse hos direktøren å gjøre. Når nye begynner hos oss, skal de lese våre etiske retningslinjer samt internkontrollrutiner for personvern, så har vi en samtale der vi snakker oss gjennom det. Da understreker jeg også hvor viktig dette er for oss. Det er også ofte tema på instituttmøter og seminarer. Så har vi utrolig mange uformelle samtaler om det i løpet av året, vi snakker om det i lunsjen, det er åpenhet og det lever.  

Direktøren er riset bak speilet 

– Jeg sier alltid «ha lav terskel for å komme til meg». Det skal være lov å snakke om det også når man gjør feil. I noen tilfeller oppstår situasjoner, da bistår jeg. Jeg kan bli riset bak speilet, vi kommer inn med direktør og retningslinjer. Det er viktig at forskerne føler at de har noen i ryggen. 

Standardavtalen er også et viktig virkemiddel, fortalte Forsberg. Kontrakter kan i det hele tatt være viktige, for eksempel for å vise at åpenhet om resultater var avtalen hvis oppdragsgiver til slutt ønsker noe annet. I løpet av forumet hadde Forsberg også fått noen ideer til hvordan de kan følge opp ytterligere.  

– Kanskje skal vi gjøre enda mer rundt dette med forskningsetikk i dialog med oppdragsgivere.  

Svein Frisvoll, direktør i Ruralis, problematiserte brukermedvirkning og viste til at forskningen kan bli brukt politisk, også i innretning av forskningsspørsmål og design. Han påpekte at de allerede ser dette for eksempel i vinkraftforskning, og lurte på om innlederne hadde noen gode løsninger.  

Tanja Storsul svarte at hun mener det er viktig at ikke all forskning innenfor et felt, er samarbeidsforskning.  

– Da kan vi bli låst i de forestillingene partene har med seg, og vi risikerer at det er viktige spørsmål som ikke blir stilt. At forskning brukes i en politisk prosess, er en del av våre demokratiske spilleregler og hvordan vi kommer fram til kollektive beslutninger. Men vi må ta innover oss at hvis forskning blir for nær, kan den miste noe av sin kraft som argumentasjon, fordi det går på uavhengigheten løs.  

Vil være med, ikke forskes på 

Dagens siste del dreide seg om forskningserfaringer fra kommune og næringsliv.  

Marit Hovdal Moan er prosjektleder Universitetskommune TRD3.0 oppvekst og utdanning, Trondheim kommune hun snakket om utfordringer i samarbeids- og innovasjonsprosjekter. 

– Stillingen min er delt mellom kommunen og NTNU. Jeg skal ivareta begge parters interesser i samarbeidet.  

Ifølge Hovdal Moan er det neppe hensiktsmessig å gå inn i samarbeidsprosjekter med kommunene med en forventning om at man skal ha en opplæringsrolle. 

– Det er store forskjeller på en forskningsinstitusjon og en kommune når det gjelder hva man bringer til torgs om forskningsetikk. Det er et hovedfokus for den ene parten hele tiden, ikke for den andre. Det er også store kulturelle forskjeller mellom en kommune og en forskningsinstitusjon.  

Samtidig påpekte hun at det er mye fagkompetanse i kommunene.  

– Det er mange fagmiljøer, kanskje særlig i store kommuner i dag, som har gjort seg erfaringer med samarbeid med forskere. Det sitter mye kunnskap i kommunene som man som forsker kan dra veksler på. Jeg tror man må ha det som utgangspunkt. Skal man jobbe godt sammen for å ivareta forskningsetikken, må man gå i dialog. 

Prosjektlederens andre budskap er at dialogen må løftes fra enkeltprosjekter til institusjonsnivå.   

– Dette er et lederansvar både i forskningsinstitusjonene og i kommuneorganisasjonen. Skal vi unngå at forskningsetiske problemstillinger blir et hinder for godt samarbeid, kan vi ikke slå oss til ro med å skulle ha gode etiske diskusjoner innenfor rammene av et enkeltprosjekt. Vi må tenke mer langsiktig, og vi må tenke på rammene. 

Aktører som FEK og Forskningsrådet har en veldig viktig rolle som sparringspartnere for å komme frem til løsninger som er mer strukturelle, mener Hovdal Moan. Hun ser stor interesse for samarbeidsprosjekter i kommunesektoren. 

– Kommunene får henvendelser fra forskningsmiljøer som vil forske, særlig på bakgrunn av langtidsplanen. Også fra kommunesiden ønsker man mer samarbeid med UH-sektoren. De ser at om man samarbeider fra starten av, er det enklere å ta forskningen i bruk.  

Hun nevnte også at KS satser på dette, gjennom Kommunenes strategiske forskningsorgan. En metode for å rigge for samarbeid, er universitetskommunesystemet. Trondheim er en av 15 slike, der det inngås en intensjonsavtale om mer samarbeid.  

– Mange kommuner er opptatt av dette at de ikke ønsker å forskes på, de ønsker å være med. Men: Jo tettere man kommer på hverandre, jo større blir potensielt de forskningsetiske utfordringene. Også i Trondheim kommune – en stor kommune – er det ikke et veldig sterkt mottaksapparat. Kommuner trenger å jobbe for å styrke seg internt, med tanke på kompetansebygging etc. for å være profesjonelle i ivaretagelsen av forskningsetikken.  

Må diskutere og kontraktsfeste grensene 

Hun hadde eksempler på hva som kan føre til uenigheter.  

– I hvilken grad skal man tillate at samarbeidspartner er med å definere tema, problemstilling eller utfallsmål. Denne type problemstillinger er interessante og veldig vanskelige. Vi har ingen gode svar i dag.  

Hun påpekte at det er selvsagt for alle parter at man ikke skal inn og styre forskningen, forskningens resultater også videre, men siterte samtidig fra BarnUnge21-strategien til Forskningrådet for å vise at det ikke alltid er så enkelt å finne grensene: 

– Når man her sier at «barn, unge og praktikere kan bidra gjennom å foreslå aktuelle problemstillinger og utfallsmål for forskning», da er man inne i et tåkelandskap. Hvor går grensen for forskningens frihet? Hvordan trekker vi den? Vi må gå i dialog for å finne grensene, deretter kan vi ta det inn i kontrakt. De diskusjonene har vi ikke gode rutiner for i dag.  

Kommuner og politikere kan for eksempel bestemme at et prosjekt skal gjennomføres i skolene. Samtidig skal forskere sikre et fritt og informert samtykke. Hvordan lar det seg forene? Spurte Hovdal Moan.  

– Vi må etablere strukturer som har dette som del av sin pågående dialog.  

Vil fremstå som en man kan stole på 

Forskningssjef i Telenor Research Dagfinn Myhre, fortalte om hvordan Telenor-konsernet jobber med forskning internt og i samarbeid med eksterne. 

– Vi har holdt på med forskning i 50 år. Telenor begynte å forske på digitalisering i 1967.  

Research-avdelingen har nær 40 ansatte forskere, de har blant annet brukt mobildata til å forutsi spredningen av Dengue-feber i India, og de forsker alltid på neste generasjon mobilnett.  

– Vi skal bidra til innovasjon og være en stemme i samfunnet basert på den kunnskapen vi utvikler. Vi har også forsket mye på kundeopplevelser, og der blir etikken veldig aktuell. Vi har forsket på egne ansatte, for eksempel på kulturforskjeller mellom Norge og Pakistan. Det har vi både brukt internt, men også publisert på sammen med eksterne partnere.  

Et prosjekt Myhre karakteriserte som «litt krevende» handlet om glasstaket – om kvinner i Telenor.  

– Det som var krevende var spørsmålet om hvor langt man kan komme i et slikt prosjekt, sett i forhold til noens forventninger.  

Telenor Research samarbeider både i store EU-prosjekter, særlig innen pilotering og teknologi, og med sine store kommersielle partnere. Det er mange som er interessert i Telenors enorme tilgang på data fra basestasjoner, blant annet.  

– Det kan være utfordrende. Vi har veldig mye data om kundene, vi jobber mye med dette med personvern. Vi er livredde for å trå feil, fordi vi ønsker å fremstå som en man kan stole på. Vi er nok mange steg unna grensen vi kan operere mot.  

De ble blant annet bedt om å levere mye data til helsemyndighetene og FHI under pandemien.  

– Da gjaldt det å ivareta personvernet. Vi aggregerer data på en måte som gjør det umulig å identifisere personer.  

De jobber selvsagt også med KI, et felt som trigger mange etiske og regulatoriske utfordringer.  

– Her er det noen grunnleggende spørsmål vi går gjennom: er mennesker i loopen, er i så fall autonomien sikret? Er det trygt og robust, er det rettferdig, er det enkelt å forstå, og hvem er ansvarlig? Det siste krever transparens.  

Eksterne partnere kan være med og sikre et høyt nivå 

Som en stor aktør har Telenor også et forskningsetisk ansvar utover egen forskningsavdeling, påpekte Myhre.  

– En ting er egen styring i eget selskap. Vi har fokus på interne rammeverk og trenes i dette hvert år. Vi trener på tvers av land, for det som er selvfølgelig i Norge er ikke selvfølgelig i andre land. Samtidig må vi som bestiller og finansierer forskning være bevisste vårt ansvar. 

Det handler særlig om å sikre uavhengighet, sa Myhre.  

– Vi har stor forskningskunnskap i selskapet. Svært mange har doktorgrad selv og kommer fra forskning. Så må vi passe på sikkerhetsperspektiver i våre internasjonale samarbeid, og den diskusjonen har vi stadig. Det er vanskelig. 

Han la til at samarbeid kan være lurt forskningsetisk sett. 

– Når vi publiserer forskning om oss selv, gjør vi det gjerne sammen med eksterne partnere, for det sikrer at vi holder et visst nivå. De andre ville satt foten ned hvis det ble for dårlig. Det er for eksempel forsket på hvorfor vi ikke lyktes i India. Den forskningen kunne vi ikke gjort selv, det hadde ingen trodd på. 

Helene Ingierd spurte om det var noe innlederne ønsket seg av FEK. 

– Jeg ønsker en mer bestandig arena der man kan diskutere disse spørsmålene på et overordnet nivå, for å sikre forskningsetikk i samarbeidsprosjekter, svarte Hovdal Moan. 

Det ble spilt inn at NHO og Abelia kunne være gode sparringspartnere i slike spørsmål.  

Et annet forslag var en sjekkliste med visse tematikker forskere bør være oppmerksomme på i denne type prosjekter.