Fusk og plagiering

Det kan være fristende å benytte seg av lånte fjær (plagiere/ikke oppgi sine kilder), pynte litt på ens forskningsresultater (forfalske) eller slett og rett selv oppfinne (fabrikkere) data uansett om dette strider mot grunnleggende og internasjonalt aksepterte regler for god vitenskapelig praksis.

Innledning

Om Forskningsetisk bibliotek (FBIB). Denne tema-artikkelen inngår i Forskningsetisk bibliotek (FBIB), en ressurs som tilbyr spesialforfattede artikler om forskningsetiske emner, skrevet av en lang rekke forskjellige eksperter. Til sammen skal artiklene tjene som introduksjon til de viktigste forskningsetiske temaene. Hver artikkel gir også tilgang til ytterligere ressurser, blant annet diskusjonseksempler/case.

Formålet er å bidra til refleksjon og debatt. De vinklinger og oppfatninger som presenteres i FBIB-artiklene uttrykker ikke nødvendigvis De nasjonale forskningsetiske komiteenes standpunkt; den enkelte forfatter står for sine perspektiver.

De fleste kjenner til saken om kreftforskeren ved Radiumhospitalet-Rikshospitalet i Oslo. I korthet erklærte en nedsatt granskingskommisjon i 2006 at forskeren bevisst hadde fabrikkert data (oppdiktet pasientmateriale) og dermed begått uredelig forskning. Til sammen 13 vitenskapelige artikler måtte trekkes tilbake. Universitetet i Oslo fratok i tillegg forskeren doktorgraden. Med denne saken var vitenskapelig uredelighet forsidestoff ikke bare i norske, men også i internasjonale medier. Ingen god situasjon for norsk forskning, hvis omdømme både på den hjemlige og den internasjonale arena fikk et tilbakeslag da saken først ble kjent. Rett før denne skandalen hadde verden vært vitne til avsløringen av den sørkoreanske kloningsforsker Woo Suk Hwang som vitenskapelig uredelig. Fra å være nærmest et ikon ble Hwang kjent som en storstilet fusker som fikk fengselsstraff. (Kaiser 2006)

Siden har det vært andre saker på forsidene av aviser mv. I Europa gjelder det bl.a. en rekke plagieringsaker i Tyskland omhandlende ministre. I Danmark har saken om omfattende uredelighet bl.a. i tilknytning til dyreforsøk av en ung og meget lovende hjerneforsker, Penkowa, trukket overskrifter gjennom flere år. Endelig kan nevnes vitenskapelig uredelighet utført over en årrekke av en anerkjent nederlandsk sosialpsykolog, Stapel. Det finnes mange andre store og kjente saker eldre som nyere. Disse avspeiler at uredelighet kan forekomme innenfor alle fag. Plassen tillater ikke å beskrive disse men via henvisningene kan man kort lese og få ytterligere informasjon om enkelte litt eldre saker; dels opplagte uredelighetssaker; dels saker hvor især skyldspørsmålet er mer tvilsomt. (Lundsgaard Hansen 2005). Det finnes også informasjon om nyere saker, herunder om norske saker på www.forskningsetikk.no

Definisjon

Fusk i forskning eller vitenskapelig uredelighet, som det kalles mer offisielt, defineres ofte som fabrikkering, forfalskning og plagiering (FFP). Det amerikanske Office of Science and Technology (OSTP) gjorde i 2000 denne korte definisjon til offisiell US-policy på føderalt nivå, mens eksempelvis universiteter i amerikanske delstater i mange tilfeller anvender en bredere definisjon.

Det finnes heller ikke i Europa noen allmenn akseptert definisjon. En del synes således at ovennevnte FFP-definisjon er for snever, eller med andre ord: Man fanger ikke opp all vitenskapelig uredelighet. Andre vil hevde at gråsonen blir for stor og at det derfor blir for vanskelig praktisk å håndtere hva som er vitenskapelig uredelighet med en utvidet definisjon. I stedet bør man konsentrere seg om de tilfeller, som helt sikkert faller innenfor en snever definisjon.

I Norge ble Lov om behandling av etikk og redelighet i forskning – forskningsetikkloven – vedtatt i juni 2006 med ikrafttreden juli 2007. Det nasjonale forskningsetiske komitésystem ble en del av loven og den førte til opprettelse av et nasjonalt utvalg vedrørende redelighet i forskning, Granskingsutvalget. Loven hadde for øvrig lenge vært på vei, men ble først en realitet i det umiddelbare kjølvann av ovennevnte sak om kreftforskning. Forskjellige holdninger til spørsmål om omfang og selvregulering kontra nasjonale regler osv. har nok medvirket til utsettelsen. Noen syntes ikke problemet var stort. Derfor skulle det ikke oppstilles store apparater. Det løser forskersamfunnet selv. Dette synspunkt synes dog å ha vært vikende de siste ca. ti år både i Norge og internasjonalt.

I forbindelse med det forberedende arbeid til loven var der en omfattende diskusjon om definisjonen skulle være snever eller bred. Med lovens ikrafttreden finnes nå en offisiell norsk definisjon. Denne lyder:

"Med vitenskapelig uredelighet menes forfalskning, fabrikkering, plagiering og andre alvorlige brudd med god vitenskapelig praksis som er begått fortsettlig eller grovt uaktsomt i planlegging, gjennomføring eller rapportering av forskning" (min kursivering).

Man anvender altså en bredere definisjon enn FFP og avgrenser samtidig i forhold til mindre god vitenskapelig praksis. Det er også verd å bemerke at loven opererer med såkalt subjektiv skyld.

God vitenskapelig praksis. Hva er så det? Heller ikke her finnes noen entydig definisjon - knapt nok innenfor de enkelte fag og slett ikke mellom ulike fag. Tradisjoner og fagkulturer er forskjellige.

Omfanget av uredelig forskning

Man kan skille mellom fusk på den ene side og snusk og sjusk på den andre siden eller mellom diskutabel forskning og rett og slett slurvet praksis eller sjusket håndverk. (Kalleberg 2003). En annen måte og uttrykke stort sett det samme på og som er mer på linje med internasjonalt anerkjente eller brukte begreper, er å skille mellom alvorlige brudd på god vitenskapelig praksis (uredelighet) og mindre alvorlig brudd. På engelsk «Questionable Research Practices»; på norsk tvilsom, kritikkverdig eller diskutabel forskningspraksis. Her er ikke tale om tydelige skillelinjer men om betydelige gråsoner. I tillegg kommer hendelige feil o.lign. som de fleste vil holde utenfor.

Hvor stort er omfanget av egentlig (alvorlig) vitenskapelig uredelighet, forutsatt man er enig om en definisjonen? Ingen vet omfanget med sikkerhet. Også her er det delte meninger. Noen mener at det er ganske få tilfeller av alvorlige saker, og at de alvorlige sakene kommer frem. Andre mener man kun ser toppen av isfjellet og at en del saker (inklusive alvorlige) feies under teppet fordi det nå en gang er mest behagelig. En sak oppfattes å kunne skade eksempelvis et universitets omdømme. Med stigende konkurranse om økonomiske midler er et dårlig rykte ikke akkurat det man trenger. Saker kan være juridisk kompliserte, arbeids- og tidskrevende, og ikke minst ubehagelige å håndtere fordi de ofte involverer kolleger. Mange beskyldninger om uredelighet dekker over forskjellige faginteresser eller kanskje desiderte personkonflikter.

Finland og Danmark er de to nordiske land som i lengst tid har hatt en form for nasjonal system eller nasjonal rapportering om kjente uredelighetssaker dekkende alle fagområder mens Norge har hatt et nasjonalt system for alle fagområder i ca. otte år. Definisjoner og måten å behandle saker varierer noe mellom de tre land men hvis vi primært ser på FFP (Forfalskning, Fabrikkering og Plagiering) blir utgangspunktet litt mer ens.

I Finland ble det i perioden 1998 -2014 rapportert om 165 saker, herav 87 som vedrørte FFP. I 22 av disse tilfeller ble det konkludert med vitenskapelig uredelighet.

I Danmark for perioden 1999-2014 var antallet saker 131 herav vedrørte 48 FFP. I 14 av disse ble det konstatert uredelighet.

I Norge for perioden 2008-2014 var antall kjente saker 67 hvorav 40 vedrørte FFP. Det ble konkludert med uredelighet eller alvorlige brudd på god praksis i 17 av disse.

Sakene fordeler seg på FF og P på følgende måte.

I Finland og Norge er saker om plagiering klart dominerende blant klagene om mulig uredelighet og enda mer dominerende når det gjelder konklusjon om vitenskapelig uredelighet. I Danmark utgjør saker vedrørende FF mer enn halvparten av FFP saker.

(Kilde: Egen sammenstilling på bakgrunn av årsrapporter fra nasjonale utvalg i de tre land).

Settes antallet av disse faktiske kjente saker hvor konklusjonen er uredelighet i forhold til antallet av forskere i de tre land er hyppigheten av uredelighet ganske lav. Meget tyder på at det ikke svarer til virkeligheten.

Innen det ble etablert nasjonale systemer var antallet kjente og behandlete saker langt mindre. Tallene peker i retning av at det kommer frem flere saker når det finnes et nasjonalt system enn når behandling alene er et lokalt ansvar

Likevel kommer ikke alle saker frem. Det gjelder for de tre land men også for mange andre land. Mørketallet er sannsynligvis ganske stort.

Hvor mange mistanker eller saker som kommer frem eller behandles er en indikasjon på problemet. En rekke undersøkelser, især utenlandske men også en enkelt norsk viser at omfanget av uredelighet og kritikkverdige handlinger er relativ høyt. Det skal vi se litt nærmere på.

Det finnes ingen eksakt viten om hvor utbredt vitenskapelig uredelighet er. For 30-40 år siden var den herskende oppfattelse at det var ytterst sjelden. Andelen av forskere som fusket ble i noen sammenhenger anslått til ikke å komme i nærheten av en promille.

I dag er synet på dette endret dels som følge av økt fokus grunnet en rekke meget omtalte saker dels som følge av en rekke empiriske undersøkelser eller spørreundersøkelser. Men viten om omfanget er som nevnt stadig sparsom.

Det er ikke uproblematisk å spørre forskere, om de selv har begått uredelighet. De som har faktisk har dårlig samvittighet er kanskje de siste til å innrømme det! Subjektive faktorer spiller inn. Men i mangel av andre anvendelige metoder er det likevel den mest utbredte sammen med spørsmålet om man kjenner til eller har mistanke om andre som har begått uredelige behandlinger. I sistnevnt tilfelle risikerer man for øvrig at den samme «sak» blir rapportert av flere forskere så også her er der metodiske problemer.

Det er grunn til å fremheve en amerikansk undersøkelse publisert i 2005. Her spurte man et stort utvalg av forskere midtveis i karrieren som hadde mottatt støtte fra NIH (National Institute of Health) om de innenfor de seneste tre år hadde begått uredelige handlinger eller QPR (diskutabel forskning). Typer av brudd på god praksis var ikke knytte direkte opp til definisjonen av vitenskapelig uredelighet. Likevel kan resultatet av undersøkelsen tas som uttrykk for at en rekke forskere innrømmet å ha begått (alvorlig) uredelighet. Et andel av de spurte forskere som var betraktelig større en antallet av kjente/behandlete saker skulle tilsi.

I denne undersøkelse ble det for øvrig konkludert at et stort omfang av diskutabel forskning (QPR) kan være mer skadelig for forskningens integritet enn de relativt få riktig store saker om alvorlige brudd på god vitenskapelig praksis som kommer frem i offentligheten. (Martinsson et al 2005).

I de senere år er det ofte blitt referert til en metaanalyse byggende på 21 surveys om utbredelsen av forfalskning og fabrikkering. (Fanelli,2009). Analysen viser at omkring 2 % av de spurte forskere innrømmet at de hadde vært uredelige (FF) og omkring en tredjedel, at de hadde begått diskutabel forskningspraksis. På spørsmålet om forskerne kjente til at andre forskere hadde forfalsket eller fabrikkert data steg prosentdelen til omkring 14, mens diskutabel forskningspraksis steg til over 70 %. Ganske skremmende tall som når det gjelder de alvorlige tilfeller kun vedrører FF men ikke inkluderer plagiering.

I 1996 gjennomførte De nasjonale forskningsetiske komiteer i Norge et studie som indikerte en tilsvarende situasjon for norsk forskning, idet forskere i mange selvrapporteringer vedgikk å ha begått uredelige eller diskutable handlinger. (Elgesem et al 1997). Det oppsto etterfølgende en ganske heftig debatt hvor en rekke forskere påsto at undersøkelsen tegnet et alt for pessimistisk bilde som var ødeleggende for forskningens omdømme. Det synes vanskelig å forstå i dag men var kanskje symptomatisk for datidens oppfattelse av omfanget og problemet som sådan. Det er for øvrig aktuelle planer om å gjennomføre nye norske studier. Det skal bi spennende å se hva disse bringer av ny viten ikke minst om utbredelsen av kritikkverdig forskning.

Diskutabel forskningspraksis kan være utelatelse av data, manglende oppbevaring av data, utelatelse av motsigende eller negative observasjoner, anvendelse av de samme data eller resultater i to eller flere publikasjoner uten å nevne dette, oppdeling av sammenhengende vitenskapelige artikler i små deler (såkalt "salamisering"), inndragelse av mange forfattere i publikasjoner hvor ikke alle de facto har bidratt til publikasjonen osv.

En rekke av disse tvilsomme praksiser kan henge sammen med et økt press/konkurranse. Det tales i den sammenheng om såkalte råtne incitamenter som kan virke fremmende for en uetisk eller kritikkverdig forskningspraksis. Det er også blitt fremført at kritikkverdig forskningspraksis kan virke ansporende for mere alvorlige brudd på god vitenskapelig praksis dvs. har man tatt første steg er det ikke så langt til mer grenseoverskridende steg.

Kritikkverdig praksis kan også være person relatert f.eks. utnyttelse av maktforhold mellom forskningsleder/veileder og stipendiat eler det kan dreie seg om utnyttelse av en fagfellevurdering, manglende opplysninger om interessekonflikter, misbruk av forskningsmidler etc.

Spesielt spørsmålet om medforfatterskap synes å være et viktig diskusjonsemne ikke bare i forhold til tvilsom forskningspraksis, men også i forhold til noen av de større uredelighetssakene, som sakene om den norske kreftforsker, Hwang eller Penkowa. Dette er ikke kun et problem som volder kvaler for universiteter, høyskoler, granskingsutvalg osv., men også for anerkjente vitenskapelige tidsskrifter som legger spalter til forskning som i forhold til forfatterskap kan være kritikkverdig. Den som vil ha del av æren, kan ikke unndra seg et medansvar for innholdet. Man har derfor strammet opp på reglene (revidering av Vancouveranbefalingene) for forfatterskap som innebærer at man skal ha bidratt aktivt til en publikasjon. For øvrig er det stor forskjell mellom fagområder. På det medisinske området eller inne for naturfag er det vanlig med mange medforfattere; på det humanistiske er det vanlig med kun én forfatter.

Hvorfor er vitenskapelig uredelighet skadelig?

Vi vet dessverre ikke så mye om hvorfor forskere snyter på vekten men vi vet at det skader tiltroen til publiserte forskningsresultater. Dermed blir forskningen mindre effektiv. Det skader også forskersamfunnets omdømme. Tilliten hos dem som finansierer forskning, kan bli svekket. Forsøkspersoner som stiller opp for forskningens skyld kan miste sin tiltro til den. Offentlighetens tro på at man kan stole på forskningen kan også bli svekket.

Fusk kan ha direkte skadelige eller fatale virkninger, hvis forskningen for eksempel vedrører behandlingsmetoder for pasienter, sikkerhet i forbindelse med anleggsprosjekter, miljøproblemer, osv. (Gustafsson 2005). Det kan også være problematisk hvis politiske beslutninger bygger på uredelig eller tvilsom forskning.

Endelig vil vitenskapelig uredelighet i mange tilfeller være desidert ukollegialt: tyveri av kollegers ideer, plagiering av andres forskningsresultater osv. En annen vinkel i relasjon til kolleger er at finansiering av uredelig eller tvilsom forskning skjer på bekostning av konkurrerende forskningsprosjekter som lever opp til krav om god vitenskapelig praksis. Det er særlig et problem når konkurransen er hård som følge av sterkt begrensede økonomiske midler.

Plagiering

Overskriften på denne artikkel er «Fusk og plagiering». Det kan indikere at plagiering ikke er så alvorlig som manipulering eller oppdiktning av data. Likevel er plagiering eksplisitt nevnt i forskningsetikklovens definisjon av vitenskapelig uredelighet og synes oven i kjøpet å være mer utbredt enn forfalskning og fabrikkering av data.

Litt «klipp og lim». Det kan vel være ikke være så alvorlig? Bruker man begrepet "låne", lyder det heller ikke så ille.

I følge Store Norske Leksikon er plagiat:

«Plagiat brukes om å ettergjøre andres verk på en utilbørlig måte og utgi dette som sitt eget. Plagiat er ikke et rettslig begrep og brukes ikke i åndsverkloven.

Uttrykket ble først brukt i denne betydningen av den romerske poeten Martialis (40-ca 102), som kritiserte Fidentinus for å resitere Martialis dikt som sine egne. Det latinske ordet 'plagiarus' betegnet i utgangspunktet en form for kidnapping, og å gjøre en fri mann til slave.

I de forskningsetiske regelverk brukes ordet 'plagiat' i en betydning som omfatter langt mer enn en ettergjøring som krenker andres opphavsrett.»

Oppfatter man ordet plagiat som synonym for kidnapping, eller menneske rov som det noen ganger omtales, får det straks en annen usympatisk og umoralsk klang.

Vi skal ikke komme inn på opphavsrettens regler om plagiering men alene se på plagiat ut fra en forskningsetisk betraktning. Selv om det er noe sammenfall er det også forskjeller mellom de to sett regler.

I de nasjonale forskningsetiske retningslinjene for samfunnsvitenskap, juss, humaniora og teknologi (NESH versjon fra 2006) heter det i punkt 28

«Plagiat av andres tekst, materiale, ideer og forskningsresultater er uakseptabelt og innebærer et alvorlig brudd på etiske standarder». '

Og videre:

«...å plagiere er, i forskningsetisk forstand, å stjele stoff fra andre forfatteres og forskeres arbeider og utgi det som sitt eget.»

Forskning bygger på andre forskeres arbeid. Å låne fra hinannen er som utgangspunkt helt legitimt. Man skal bare huske å angi at man har lånt, hvor man eksakt har lånt og behandle det man har lånt med respekt så å si.

Gjør man ikke det kan man i grov form uttrykke det slik: Først stjeler man andres arbeid, og så lyver man om det. Det kan altså være tale om tyveri og bedrager jf. NESH. Når man bruker disse termene, så klinger det straks annerledes. I vitenskapelig sammenheng kan det noen ganger være ubetinget uredelig.

Likevel synes plagiering noe ganger å bli talt ned. Det argumenteres med at det ikke er så slemt som f.eks. forfalskning og fabrikkering. Det gjelder kanskje ikke minst når en som er mistenkt for å ha begått plagiering skal forklare eller forsvare seg. Men det er ikke uten grunn at plagiering defineres som alvorlig brudd på god forskningspraksis og dermed som utgangspunkt regnes som vitenskapelig uredelighet.

Plagiering er alvorlig. Det er av det av flere grunner. Det strider grunnleggende mot forskningens sannhetssøken. Man gir ut noe som ens eget selv om man har det fra et annet sted, kilde etc. Det er forskningsetisk problematisk uansett om man har hentet det fra en offentlig hjemmeside, Wikipedia eller fra en annen forskers publikasjon etc.

Plagiat er også et alvorlig problem fordi det forekommer relativ ofte. Det er som tidligere nevnt med til å skade forskningen på flere måter. Det kan også skade kolleger eller forholdet til forskerkolleger hvis man tar æren for noe andre har brukt tid og krefter på å formulere eller komme frem til.

Blant de norske uredelighetssaker som Granskingsutvalget har kjennskap til, enten fra egen behandling eller via orientering fra institusjoner, har riktig mange vedrørt plagiering. Ikke minst er det viktig å bemerke at stort sett alle saker de siste ca. 8 år hvor det er konkludert med en form for vitenskapelig uredelighet primært har dreiet seg om plagiering. Det er altså god grunn til å sette fokus på dette selv om man helt tilbake på grunnskolen for å vite at man ikke får skrive av og på videregående skole belæres grundig om at man ikke får plagiere.

Det er for øvrig verd å bemerke at selv om en undersøkelse av en mistanke om plagiering ikke ender med en konklusjon om vitenskapelig uredelighet ut fra forskningsetikklovens definisjon (f.eks. manglende innfrielse av det såkalte skyldkrav) er eller kan plagiatet være like skadelig. Er det tale om alvorlig plagiat ut fra omfang eller innhold bør det reageres med for eksempel tilbaketrekning en berørt artikkel uansett om plagieringen ikke er gjort uaktsom eller bevisst. Øvrige sanksjoner dvs. mer personlige sanksjoner mot den som har begått plagiering vil alt annet like være mer vidtrekkende hvis det er tale om egentlig vitenskapelig uredelighet i lovens strenge forstand.

Når dette er nevnt skal det påpekes at ikke al tekstlikhet er lik med plagiering og at ikke al plagiering i forskningsmessig sammenheng bør benevnes som vitenskapelig uredelig eller oppfattes som like alvorlig. Det er forskjell.

Det skal tas alvorlig men man skal omvendt ikke skyte spurver med kanoner. Enhver tekstlikhet (f.eks. konstatert via et elektronisk tekstgjenfinningsprogram) bør vurderes konkret. Det vil i denne sammenheng si, at det bør utsettes for et forskningsetisk skjønn/vurdering. Er det tale om en enkelt hendelig feil, hvor omfattende er plagiatet, er det systematisk, er det søkt sløret, hvor er det plagiert fra, i hvilken sammenheng er det plagierte brukt etc.? Er det brukt i en avisartikkel eller i en vitenskapelig produksjon for å nevne eksempler som vil ha betydning for alvorlighetsgraden. Denne problemstilling er nærmere beskrevet i en antologi om forskningsetisk skjønn.

I mildere former kan plagieringen nærme seg snusk eller juks. Men det skal ikke mye til før det er tale om risiko for uredelighet. Selv om man omskriver noen setninger (for å få dem til å se ut som sine egne) eller bare har hentet informasjon fra nettet, utgjør det ikke i seg selv noen unnskyldning for å utgi det som ens eget.

Å følge god henvisningsskikk i henhold til anerkjente normer og praksis innenfor sitt fagområde, er et absolutt krav enten man studerer eller forsker.

I Norge har det vært flere tilfeller hvor plagiering er avslørt i forbindelse med universitetseksamener. Studentene stilte seg uforstående over til at det var tale om et (større) problem. Og hva verre er: De ansvarlige institusjonene iverksatte ikke umiddelbare sanksjoner. Plagiering synes i det hele tatt å være et stigende problem ikke bare i Norge, men i mange land. De fleste er enige om at lett tilgang til informasjon på nettet, og kanskje også oppfordring fra lærere til uten kildehenvisning å hente opplysninger fra nettet gjennom grunnskoleforløpet, kan være en viktig årsak.

Det finnes undersøkelser om utbredelsen, men reelt vet vi ikke hva internett betyr for omfanget av plagiering. Er antallet tilfeller plagiering steget markant? Vi vet at det "alltid" er blitt plagiert. Men vi kjenner ikke det tidligere historiske omfang eller med andre ord: Hvor mye ble det kopiert før internett?Det finnes mange myter og udokumenterte påstander om internettets rolle her, men få vitenskapelige fakta. Det er behov for forskningsbasert viten ikke minst når det gjelder plagiering i forbindelse med undervisning. Hvis dette er stigende, vil det så på sikt smitte av på omfanget av plagiering innenfor forskning?

Forebygging

Hva skal man da gjøre for å unngå å plagiere eller på annen måte begå uredelig eller tvilsom forskning?

Man skal følge god skikk. Så enkelt er det. Å sikre at god skikk følges er langt viktigere enn behandling av uredelighetssaker. Likevel bør de to sider redelighet og uredelighet begge ha oppmerksomhet.

De alvorlige saker må forfølges. Det sier alminnelig rettferdighetssans men også hensynet til skadevirkning for forskningen per se som tidligere er påpekt.

Behandling av alvorlige saker kan virke forebyggende. Man kan lære av disse, få frem systemsvakheter mv. som kan være nyttig for å fremme god skikk. Behandling av enkeltsaker kan kanskje også virke avskrekkende selv om det uansett alltid vil finnes forskere som vil ta snarveier som strider alvorlig med god skikk på linje med personer innenfor andre profesjoner.

Som nevnt tidligere er skadevirkningen av diskutabel forskning ganske betydelig. For øvrig kan det være bedre å bruke ord som kritikkverdig forskning. Det er indiskutabelt at forskning som ikke følger god skikk er kritikkverdig med mindre det er tale om hendelige feil etc.

Det kan ikke forventes at alle følger god skikk men det bør arbeides iherdig for at det ikke skjer som følge av uvitenhet, altså manglende kjennskap til hva som er god skikk. Det er her aktiv forebygging kommer inn i bildet.

Vender vi tilbake til plagiering, så vet vi alle at man ikke får skrive av, jukse eller plagiere. Det har vi som nevnt tidligere lært i skolen. Men hvor går grensen, hva er god skikk helt konkret i en vitenskapelig sammenheng når det gjelder henvisninger og lån fra andre eller fra ens egne tidligere arbeider, såkalt duplisering? Det finnes forskjellige nedskrevne retningslinjer for god akademisk skriving. Følger man disse går det neppe galt verken når det gjelder å unngå plagiering og/eller å følge god henvisningsskikk.

Det finnes som tidligere omtalt også forskningsetiske retningslinjer fra De nasjonale forskningsetiske komiteene som bl.a. har anbefalinger om redelighet (se hhv. NENT og NESH sine forskningsetiske retningslinjer). I tillegg finnes en rekke internasjonale retningslinjer. Disse bør man kjenne og følge. Et av problemene er at slike retningslinjer eller anerkjente normer mv. endres over tid, nye momenter kommer til i takt med utviklingen og diskusjoner i forskersamfunnet mv. Det er en av grunnene til at forskningsetikk bør være en del av livslang læring.

Men hvem har ansvaret for at god skikk følges?

Med forskningsetikkloven fra 2007 ble det slått fast at ansvaret for forebygging primært ligger på det lokale nivå dvs. hos universiteter, høgskoler, forskningsinstitusjoner og private virksomheter som driver med forskning. Forskningsetikkloven er under endring. I et foreløpig utkast til revidert lov blir det understrekt at den enkelte forsker har et selvstendig ansvar for å sette seg inn i hva som er god forskningsskikk og hva som ikke er. Litt firkantet uttrykt kan en forsker eller forskerstuderende altså ikke påberope seg at «jeg visste ikke dette var uredelig eller alle andre gjør slike uredelige handlinger».

Det selvstendige ansvar forutsetter at man rent faktisk får opplæring. Institusjonenes (især universiteters og høgskolers) ansvar for opplæring som del av forebygging av uredelighet bør da også helt eksplisitt nevnt i lovutkastet. Det er helt i tråd med at en viktig del av den forebyggende virksomhet bør skje i forbindelse med utdanning og veiledning slik at studenter og stipendiater blir kjent med hva som er god vitenskapelig praksis. Men også veiledere bør gis mulighet for å tilegne seg forskningsetisk kompetanse.

Et enkelt dags kurs i forskningsetikk er ikke tilstrekkelig. Forskningsetikken bør drøftes løpende som ledd i den samlete forskningsvirksomhet. Det bør være en åpen diskusjon. Det er god grunn til å prøve å gripe inn innen ulykken skjer. Det hviler et stort ansvar på institusjonene og den lokale ledelse for at dette skjer.

Mange lokale institusjoner (universiteter osv.) har nedsatt forskningsetiske utvalg og utarbeidet (forsknings-)etiske retningslinjer. På nasjonalt nivå er ansvaret for det forebyggende arbeidet lagt til de tre nasjonale forskningsetiske komiteer i samarbeid med Granskingsutvalget.

Der henvises til hovedsidene til forskningsetiske retningslinjer utgitt av De nasjonale forskningsetiske komiteene.

Mistanke og varsling

Men hva gjør en når først skaden er skjedd dvs. man har mistanke om at fusk finner sted? Pressen spiller en viktig rolle i avdekningen av mulig fusk. Men mistanke kommer også frem via varsling. Spørsmålet om varsling er ikke helt enkelt. Hvordan varsles? Kan man varsle uten selv å bli uglesett? Hva er risikoen ved å varsle spesielt som yngre forsker eller forskerrekrutt? Blir man tatt alvorlig som varsler? Finnes det et system for varsling? Hvem kan man snakke med om en mulig sak? Spørsmålene er mange. (Jf. også Varselsfunksjoner.)

I flere land har man regler for beskyttelse av varsleren eller "whistleblower". NENTs forskningsetiske retningslinjer kommer inn på dette og beskriver samtidig plikten til å varsle. En rekke universiteter og forskningsinstitusjoner har retningslinjer for hvordan man beskytter varslere, som for øvrig vil være omfattet av arbeidsmiljølovens bestemmelser om varsling. Uansett arbeidsmiljølov og lokale retningslinjer osv. viser erfaringen dessverre at det ikke er ukomplisert å varsle, og da slett ikke for en yngre forsker eller PhD-stipendiat. Det kan medføre langvarige negative konsekvenser. Ledelsen bærer et stort ansvar for å motvirke dette. Enkelte steder har man oppnevnt en uavhengig ombudsmann hvor en varsler fortrolig kan henvende seg i stedet for å være tvunget til å gå til institusjonens ledelse eller sin egen overordnede senest ved UiO. Da dette er forholdsvis nytt skal det bli spennende å se hvilke erfaringer man høster. En annen mulighet er eventuelt i fortrolighet å henvende seg til Granskingsutvalgets sekretariat for å få råd og veiledning.

Med forskningsetikklovens ikrafttreden ble det lovregulert at den lokale institusjon har hovedansvaret for å behandle konkrete mistanker om vitenskapelig uredelighet uansett hvordan man har fått kjennskap til saken. Med utkast til revisjon av loven legges det opp til at institusjoner også har likt til å behandle mistanke eller meldinger om mindre alvorlige brudd på god vitenskapelig praksis. Institusjonen skal altså selv behandle mindre alvorlige brudd mens man kan velge å la mistanke om den overgå til det nasjonale granskingsutvalget, hvis alvorlige brudd bli behandlet av Granskingsutvalget hvis man eksempelvis mener at saken er for tett på (spørsmål om inhabilitet) eller på annen måte for vanskelig å håndtere for den enkelte institusjon. Institusjonen kan også la seg bistå av Granskingsutvalget som en nasjonal ressurs. For øvrig legger utkastet til revidert lov opp til at Granskingsutvalget skal orienteres når institusjoner behandler konkrete mistanker. Det vil gi Granskingsutvalget bedre grunnlag for å gi råd i liknende saker og gi større viten om situasjonen i Norge som helhet forhåpentlig til glede for institusjoner og enkeltpersoner men også som et viktig grunnlag for internasjonale sammenlikninger og samarbeid.

Beskyttelse av varsleren og ansvarsfull behandling av den varsledes sak er en ting. En annen ting er rettssikkerheten for den anklagede. I en del tilfeller dekker en varsling kanskje snarere over faglig uenighet, personlige kontroverser eller kanskje langvarig fiendskap.

En anklage om å ha begått vitenskapelig uredelighet er i seg selv alvorlig. En påtale om at fusk rent faktisk er konstatert, vil ha vidtgående og kanskje livsvarige konsekvenser for den eller de berørte forskere. Det kan ses som grunnen til at forskningsetikkloven opererer med et strengt beviskrav. Man bør være svært restriktiv med å slå fast uredelighet i tilfeller der det kan være tvil. I henhold til loven kreves det i tillegg at de alvorlige brudd det er snakk om, skal være begått fortsettlig eller grovt uaktsomt.

Som nevnt kan anklager eller mistanke om vitenskapelig uredelighet være svært hemmende eller direkte skadelig for en forsker selv om det også finnes eksempler på at det ikke har fått de store konsekvenser. Forskningsetikkloven inneholder bestemmelser som gir forskere som urettmessig har fått sitt navn knyttet til en påstand om uredelighet, mulighet for å legge sin sak frem for det nasjonale granskingsutvalg for på denne måten å bli renvasket. Det gjelder eksempelvis medforfattere, kolleger eller andre som er berørt av påstandene.

Sanksjoner

Den konkrete behandlingen av saker om uredelighet kan som nevnt overdras til det nasjonale granskingsutvalg. Men når det dreier seg om sanksjoner i kjølvannet av konstatert uredelighet, vil ansvaret alltid være lokalt. Det vil alltid være arbeidsgiver (og/eller det universitetet som eksempelvis har utstedt en doktorgrad) som har sanksjonsmyndighet hvis det ikke er tale om en egentlig kriminell handling. Sanksjonering behandles ofte som en personalsak. Derfor vet vi ikke så mye om hvor det sanksjoneres – eller i gitt fall hvordan. I praksis kan sanksjoner være vanskelige å gjennomføre. Saker om vitenskapelig uredelighet kan gå langt tilbake i tid, og selve saken kan ta lang tid å få avsluttet. Derfor kan en forsker som er funnet skyldig i forhold til vitenskapelig uredelighet, være «over alle fjell" enten her i landet eller i utlandet.

Når det gjelder sanksjonering eller oppfølgning på en uredelighetssak er det ofte slik at «skylden» sjeldent alene bør legges på den som er funnet uredelig. Enhver institusjons ledelse bør i slik tilfeller spørre seg selv: Har vi gjort hva vi skulle, har vi gitt god opplæring, veiledning/mentoring, har vi løpende fokus på forskningsetikk/redelighet, har vi kjente retningslinjer, behandles varslere på en god/riktig måte, behandles anklagede på en ordentlig måte? I tillegg bør man avslutte i hvert fall en større sak med å oppsummere hva man har lært på godt og vondt og dermed overveie om det er behov for endringer, initiativer etc. Hermed er vi tilbake til spørsmålet om forebygging!

Dette aktualiserer for øvrig et spørsmål som drøftes i flere land og på tvers av land. Bør det være offentlig hvem som har fått påført predikatet «vitenskapelig uredelig»? og bør slik informasjon registreres i en offentlig (internasjonal) database? Skal det i så fall være en tidsgrense på informasjonen? Andre spørsmål kan reises uten at det her skal gis svar. Men en kan selv overveie hva man mener og eventuelle konsekvenser av svaret.

Selvregulering og internasjonal utvikling

Vitenskapelig uredelighet har alltid funnet sted. Men større saker og håndtering av disse har medført økt oppmerksomhet i en lang rekke land. Informasjon om konstatert uredelighet i et land spres raskt til andre land. Med stigende forskningsbudsjetter (eksempelvis som følge av EUs målsetning om anvendelse av 3 % av BNP til forskning) settes forskning mer på den politiske dagsorden, noe som også gir mer fokus på uredelig forskning. Forsker eller fusker de for offentlige midler?

Opp gjennom årene har det i mange land foregått en debatt om vitenskapelig uredelighet de facto er et stort problem, og mange har tvilt på om det er behov for annet enn selvregulering eller vitenskapelige kontrollmekanismer. Denne holdning synes som nevnt å være på vikende front.

Det synes som om det å fremme god forskningsskikk, og bekjempe fusk på nasjonalt nivå, har fått større oppmerksomhet internasjonalt og i en lang rekke land. Således ble den første Verdenskonferanse om forskningsetikk og uredelighet avholdt i 2007. Det er avholdt tre siden og en femte avholdes i 2017. Den annen verdenskonferanse førte til utarbeidelse av den såkalte Singapore erklæring eller som den heter på engelsk: Singapore Statement on Research Integrity. Den inneholder en rekke anbefalinger eller retningslinjer om hvordan man forskningsetisk bør agere i forskjellige sammenhenger. Det er altså retningslinjer som det er bred global enighet om hvilket ikke er enkelt å oppnå bl.a. som følge av kulturelle forskjeller.

OECD satte for noen år siden fokus på internasjonalt samarbeid om god forskningsskikk og håndtering av vitenskapelig uredelighet ved samarbeid på tvers av land.

Også i Europa har de gjennom de seneste 5- 8 år vært initiativer til fremme av god forskningsskikk. Det gjelder bla. European Code of Conduct. Et europeisk nettverk, ENRIO(European Network for Research Integrity Offices) er siden etablering i 2008 vokset fra å ha medlemmer i 7 -8 land til i dag å ha medlemmer fra omkring 25 land. Et tall som er i stadig økning. Endelig har EU også fått stigende fokus på redelig forskning (Research Integrity).

Foruten USA har de nordiske land vært blant de første til å etablere nasjonale ordninger for håndtering av mistanker om vitenskapelig uredelighet, primært innenfor helsefag, men senere innenfor alle fagområder. For øyeblikket finnes det nasjonale organer for håndtering av eller rådgivning om håndtering av mistanke om vitenskapelig uredelighet i ca. 15 europeiske land, men liknende ordninger synes å være på vei flere steder. I en lang rekke europeiske land finnes organisasjoner som har utarbeidet retningslinjer for god vitenskapelig praksis.

Relevant diskusjonseksempel: Plagiering i phd-avhandling?

Litteratur

Elgesem, Dag; Jåsund Kjetil og Kaiser Matthias: ”Fusk i forskning”. De nasjonale forskningsetiske komiteer. Skriftserie nr. 8. 1997

European Science Foundation/ALLEA (All European Academies) (2011):The European Code of Conduct for Research Integrity. Strasbourg, March 2011. 

Daniele Fanelli (2009), "How many Scientists Fabricate and Falsify Research? A Systematic Review and Meta-Analysis of Survey Data". PLoS One 4(5): e5738. Published May 29, 2009

Gustafsson Bengt; Hermerén Göran og Petterson Bo: Vad är god forskningssed. Vetenskapsrådets Rapportserie. Rapport 2005

Kaiser, Matthias (2006): ”Vitenskapelig uredelighet og forskningsetikk i Norge”. UVVU’s Årsberetning 2006 s. 18-21. 

Lundsgaard Hansen, Vagn (2005): God adfærd i Videnskaberne. UVVU årsberetning 2005 s. 20-33. 

Martinson BC, Anderson MS, deVries R. Scientists behaving badly. Nature 2005; 435:737-738

Nylenna M, Andersen D, Dahlquist G et al. Handling of scientific dishonesty in the Nordic countries. Lancet 1999; 354:57-61

Vinther, Torkild (2015). "Skjønnsutøvelse i stadfesting av plagiat". I: Hallvard Fossheim & Helene Ingierd (red.) Etisk skjønn i forskning. Cappelen Damm Akademisk. 

WCRI (2010). Singapore Statement on Research Integrity. 2nd World Conference on Research Integrity. Published 22 September 2010.