Medforfatterskap i matematikk, naturvitenskap og teknologi

Matematisk-naturvitenskapelig og teknologisk (MNT) forskning spenner så bredt i tilnærming, omfang og organisering at det er umulig å sette den på én formel. Her finner en alt fra enkeltforskeren til kollaborasjoner på flere tusen medlemmer. Dette påvirker selvsagt også formidling og forfatterskap.

Innledning

Om Forskningsetisk bibliotek (FBIB). Denne tema-artikkelen inngår i Forskningsetisk bibliotek (FBIB), en ressurs som tilbyr spesialforfattede artikler om forskningsetiske emner, skrevet av en lang rekke forskjellige eksperter. Til sammen skal artiklene tjene som introduksjon til de viktigste forskningsetiske temaene. Hver artikkel gir også tilgang til ytterligere ressurser, blant annet diskusjonseksempler/case.

Formålet er å bidra til refleksjon og debatt. De vinklinger og oppfatninger som presenteres i FBIB-artiklene uttrykker ikke nødvendigvis De nasjonale forskningsetiske komiteenes standpunkt; den enkelte forfatter står for sine perspektiver.

Vitenskapelig forfatterskap er viktig av flere grunner. Ny erkjennelse må publiseres, for å gjøres kjent både for offentligheten (som har betalt for forskningen) og for fagsamfunnet (som gis mulighet til å etterprøve resultatene). Forfatterne har krav på rettmessig anerkjennelse av sine bidrag. Det vil gi incitament til videre forskning og grunnlag for nye forskningsmidler og videre karriereutvikling. Omvendt vil urettmessig forfatterskap vanskeliggjøre vitenskapelig kommunikasjon og gi kreditt til noen som ikke fortjener det. Det kan igjen føre forskningsressurser på avveier, samtidig som det kan svekke motivasjonen til å drive høyverdig forskning.

De fleste vitenskapelige selskap og tidsskrifter har derfor etablert etiske retningslinjer for vitenskapelig publisering. Disse har tidligere vært forholdsvis generelle, men er blitt mer skjerpet i løpet av de siste par tiår på grunn av forskjellige brudd på forskningsetisk atferd. Vitenskapelige studier av publiseringspraksis og forfatterskap har også bidratt til konkretisering av retningslinjene.

Grunnleggende krav til vitenskapelig forfatterskap

En diskusjon av problematikken omkring medforfatterskap må ta utgangspunkt i de grunnleggende krav til vitenskapelig forfatterskap. I retningslinjene for vitenskapelig publisering under den internasjonale unionen for ren og anvendt fysikk (IUPAP 2005) heter det:

” Individual researchers should understand and scrupulously uphold high standards for ethical behavior in the conduct of research, particularly in relation to the verification and truthful reporting of data, the granting of proper credit, and referencing of the work of others in publication. Plagiarism of another's work is a form of theft and constitutes serious misconduct.”

Når det gjelder medforfatterskap, nøyer retningslinjene seg med å slå fast at medforfattere må ta fullt ansvar for arbeidet (underforstått: i henhold til retningslinjene sitert ovenfor) og ha gitt et signifikant bidrag til arbeidet:

“In publication it is essential that each co-author contributed significantly to the research reported and openly accepts joint responsibility for the work. If these conditions cannot be met, the person should not be included as an author.”

Hva en mener med signifikant bidrag, utdypes ikke nærmere. Dette kan oppfattes slik at det er opp til de enkelte fagområder og tidsskrifter å definere dette nærmere. Vi skal i det følgende se eksempler på hvordan dette er forsøkt løst på de ulike områder.

Kriterier for medforfatterskap

Innen fysikk er det nærliggende å gå til det amerikanske fysiske selskapet (APS 2002), som driver en betydelig publiseringsvirksomhet. Her heter det i retningslinjene:

Authorship should be limited to those who have made a significant contribution to the concept, design, execution or interpretation of the research study. All those who have made significant contributions should be offered the opportunity to be listed as authors. Other individuals who have contributed to the study should be acknowledged, but not identified as authors. The sources of financial support for the project should be disclosed.”

Det gis fortsatt ingen kvalitativ definisjon av hva en mener med signifikant bidrag, men bidraget er eksemplifisert til ”concept, design, execution or interpretation” av det vitenskapelige arbeidet. Dette refererer til de ulike stadier og elementer av forskningsarbeid og kan anvendes om både eksperimentelle og teoretiske studier. De amerikanske matematiske og statistiske selskaper (AMS 2005 resp. ASA 1999) krever som en hovedregel signifikante intellektuelle bidrag av alle medforfattere. Det åpnes for unntak, men da skal grunnlaget for dette angis. Forskjellene i formulering hos fysikerne og matematikerne er neppe av prinsipiell art, men heller uttrykk for forskjeller i arbeidsmetoder og publiseringstradisjon. Innen kjemi (representert ved det amerikanske kjemiske selskapet, ACS) er kriteriene for medforfatterskap nokså like de en har i fysikk. (ACS 2011)

Går en til biologi (for eksempel det amerikanske institutt for biologiske vitenskaper, AIBS), finner en mer detaljerte retningslinjer. Her har en lagt seg nær de retningslinjene som er utarbeidet for biomedisinsk publisering (den såkalte Vancouver-konvensjonen, adoptert av den internasjonale komitéen av redaktører for medisinske tidsskrifter, ICMJE). Vanvouver-anbefalingene starter med å definere en forfatter som en som har gitt ”substantive intellectual contributions” til det publiserte arbeidet. For medforfatterskap heter det:

"The ICMJE recommends that authorship be based on the following 4 criteria:

  • Substantial contributions to the conception or design of the work; or the acquisition, analysis, or interpretation of data for the work; AND
  • Drafting the work or revising it critically for important intellectual content; AND
  • Final approval of the version to be published; AND
  • Agreement to be accountable for all aspects of the work in ensuring that questions related to the accuracy or integrity of any part of the work are appropriately investigated and resolved. (ICMJE 2019, kapittelet Who is an author?)"

Det presiseres videre at administrativt og økonomisk ansvar alene ikke kvalifiserer for en plass på forfatterlisten:

”Examples of activities that alone (without other contributions) do not qualify a contributor for authorship are acquisition of funding; general supervision of a research group or general administrative support; and writing assistance, technical editing, language editing, and proofreading.”

Disse og andre bidragsytere som ikke tilfredsstiller kravene til forfatterskap, skal i stedet takkes i eget avsnitt eller fotnote (acknowledgement).

Noen problemområder

Det er ikke plass her til å gå inn på alle spørsmål som knytter seg til organisering og administrasjon av forfattersamarbeid. Vi skal nøye oss med å ta opp tre problemområder: rekkefølgen av forfattere, forfatterliste for store kollaborasjoner, og medforfatterskap og ”tellekanter”.

Rekkefølge av forfattere

Vi skal ikke forsøke å gi noen oversikt. Praksis varierer fra område til område, og innenfor det enkelte område, fra subdisiplin til subdisiplin. Mange forsøker å legge det prinsipp til grunn at rekkefølgen av forfattere skal gjenspeile betydningen av deres bidrag, slik for eksempel APS sier:

“Standards for determining the order of authorship vary widely from field to field.  In most fields, having the lead author position is considered most desirable and likewise would be indicative of having made the greatest contribution to the paper.  The lead author is often, but not always, the individual who took responsibility for writing the first draft.  However, traditions vary from field to field and collaboration-to-collaboration, so it is difficult to generalize.  If position on an authorship list is of concern to you, it may be wise to explore this issue early on in collaboration.”

Forfatterliste for store kollaborasjoner

De store kollaborasjonene innen moderne naturvitenskap har aktualisert en ny diskusjon av medforfatterskap. For eksempel vil flere av kollaborasjonene i partikkelfysikkeksperimentene ved den nye akseleratoren LHC i CERN telle opp mot 2000 deltagere fra om lag 150 forskjellige institusjoner verden over. Da reiser det seg en rekke spørsmål: Hvilken mening har en forfatterliste med 2000 navn? Er det rimelig å anta at alle disse har gitt så signifikante bidrag til de vitenskapelige studiene at de fortjener å stå som forfattere? Hvordan skal man kunne identifisere de ledende kreftene bak studiene? Hvordan skal man kunne benytte publikasjonslister for å evaluere yngre forskere for akademiske stillinger og forskningsbevilgninger? Dette er ikke nye spørsmål for fagfeltet, og en har hatt en gjennomtenkt og velbegrunnet praksis i en årrekke. Likevel har utviklingen mot stadig større kollaborasjoner og ikke minst spørsmål og kritikk fra fagfeller på andre områder ført til ny gjennomtenkning av problematikken.

IUPAPs kommisjon for partikkelfysikk (C11) har hatt to grupper i arbeid med disse problemene. Den ene har tatt for seg medforfatterskap, den andre spørsmålet om hvordan yngre forskeres innsats kan synliggjøres. Den første gruppen peker på at etablert praksis med alle kollaborasjonsmedlemmer på forfatterlisten er begrunnet i at planlegging, oppbygging, gjennomføring og analyse av eksperimentene strekker seg over lang tid (10-20 år) og krever multidisiplinær ekspertise, der alle ledd må være intakt for at kjeden ikke skal brytes. Gruppen har også foretatt en sammenlikning med publiseringspraksis innen store kollaborasjoner på andre fagområder, og foreslår supplerende publiseringskanaler som kan gi berettiget anerkjennelse til et mindre utvalg av forskere. Det understrekes imidlertid at det er de enkelte kollaborasjoners rett og ansvar å etablere en forsvarlig og hensiktsmessig publiseringspraksis, og at denne er omforent og kjent i kollaborasjonen.

Medforfatterskap og ”tellekanter”

Flerforfatterskap influerer direkte på ”tellekantene” i Kunnskapsdepartementets forskningsfinansiering, idet en deler på antall forfattere. Eneforfatterskap teller altså mer (for den enkelte) enn flerforfatterskap. Er alle forfatterne fra samme institusjon, får imidlertid institusjonen full uttelling. Det kan for øvrig diskuteres om ”tellekantordningen” fremmer internasjonalt forskningssamarbeid. Er det forfattere med fra andre land, reduseres forfattervekten tilsvarende. (For CERN-publikasjoner blir det å dele med 2000. Verken antall norske eller det totale antall CERN-publikasjoner kan kompensere for en slik reduksjon.) Også om en norsk forfatter fører opp en utenlandsk institusjon i tillegg til sin norske reduseres vekten tilsvarende.

Uavhengig av ”tellekantproblematikken” kan det være grunn til å spørre om det er slik at eneforfatterskap har høyere status enn medforfatterskap også rent omdømmemessig. Er det berettiget, og er det heldig? De fleste fagevalueringer innen naturvitenskap peker på at fagmiljøene er for små og at mange består av ”enmannsgrupper”, og det manes derfor til økt samarbeid. Det kan imidlertid se ut til at det finnes motkrefter til dette i form av både ordninger og holdninger.

Retningslinjer i endring

Som nevnt innledningsvis, er det en tendens til at de etiske retningslinjene for vitenskapelig publisering stadig gjøres mer detaljerte, bl.a. for å hindre brudd på forskningsetisk atferd. Ovenfor har vi sett at det er ulik detaljeringsgrad av reglene på forskjellige fagområder. En kan ta dette som uttrykk for forskjellige behov for konkretisering på de ulike områder. Det er neppe grunnlag for å si at dette skyldes forskjeller i forskningsetisk bevissthet, selv om dette har vært hevdet. Om det så skulle være slike forskjeller, ser de ut til å viskes ut i og med at retningslinjene over tid ser ut til å konvergere mot Vancouveranbefalingene.

Under alle omstendigheter vil det være delte meninger om hvordan slike retningslinjer skal utformes i detalj. Retningslinjene må inneholde klare normative elementer, samtidig som de må ha størst mulig aksept i forskersamfunnet. Det er heller ikke tilstrekkelig at de baseres på ”kvalifisert synsing”. Derfor er det viktig å ta utgangpunkt i vitenskapelige studier i vitenskapelig medforfatterskap, basert på bibliometri og spørreundersøkelser. Det foreligger ikke mye litteratur på dette området, men det er et forskningsområde i utvikling. Vi skal referere noen av disse og diskutere den betydning de kan ha for utformingen av retningslinjer for vitenskapelig forfatterskap.

E. Tarnow (2002) har undersøkt graden av uberettiget forfatterskap i forhold til forskjellige tidsskrifters retningslinjer. Han har bl.a. foretatt en spørreundersøkelse blant over 4000 av APS sine medlemmer der han ba dem angi hvor mange av deres medforfattere som kunne betraktes som uberettigede i henhold til tre forskjellige retningslinjer (APS, ICMJE, ”direkte bidrag”). For alle tre tilfeller økte prosentandelen uberettigede medforfattere med antall medforfattere og nådde metning for litt under hundre medforfattere, med henholdvis 23, 67 og 59% for APS, ICMJE, ”direkte bidrag”. En stor andel av de spurte (90%) opplyste at tilgjengelige retningslinjer ikke ble benyttet ved fastsettelsen av medforfatterskap. En tilsvarende undersøkelse Tarnow gjorde blant patologer viste liknende resultater.

Det kan neppe herske tvil om at undersøkelser av den type som det er referert til ovenfor vil være av betydning både for bevisstgjøring i forhold til eksisterende retningslinjer og for bevisstgjøring av behovet for videre utvikling av retningslinjene. De vil også kunne bidra til å hindre at det utformes regler som er så byråkratiske at de ikke får aksept i fagmiljøene.

Selv om det kan synes som om det er en tendens til konvergens i forståelsen av behovet for detaljering og skjerping av retningslinjer for medforfatterskap, vil en neppe få en uniform praksis for alle disipliner. Til det er arbeidsformene for forskjellige. Derfor er det viktig at retningslinjene for de ulike områder er kjent og forstått blant aktører og brukere.