Etikk og gamle skjeletter

Denne artikkelen tar i detalj for seg etiske dimensjoner ved forskning på menneskelige levninger.

Av: Berit Sellevold, 2009

Gamle skjeletter i Norge

Om Forskningsetisk bibliotek (FBIB). Denne tema-artikkelen inngår i Forskningsetisk bibliotek (FBIB), en ressurs som tilbyr spesialforfattede artikler om forskningsetiske emner, skrevet av en lang rekke forskjellige eksperter. Til sammen skal artiklene tjene som introduksjon til de viktigste forskningsetiske temaene. Hver artikkel gir også tilgang til ytterligere ressurser, blant annet diskusjonseksempler/case.

Formålet er å bidra til refleksjon og debatt. De vinklinger og oppfatninger som presenteres i FBIB-artiklene uttrykker ikke nødvendigvis De nasjonale forskningsetiske komiteenes standpunkt; den enkelte forfatter står for sine perspektiver.

I norske museer og samlinger finnes levninger av rundt regnet 12-15.000 individer fra jordfestegraver og kremasjonsgraver fra forhistorisk og historisk tid. Sett i internasjonal sammenheng er dette et forholdsvis lite antall funn. De fleste av de kremerte levningene, og ca. en halvpart av de ubrente levningene oppbevares i de arkeologiske forvaltningsmuseenes magasiner. Den andre halvparten av de ubrente levningene oppbevares i De Schreinerske Samlinger, dvs. skjelettsamlingen ved Institutt for medisinske basalfag (Avd. for Anatomi) ved Universitetet i Oslo.

Disse menneskelige levningene er innsamlet gjennom de siste 150 år. De fleste er fremkommet ved arkeologiske utgravninger, men en ikke ubetydelig del av (det ubrente) materialet er blitt samlet inn av medisinere som ønsket studiemateriale for spesifikke forskningsprosjekter. Blant annet finnes det levninger av nesten 1.000 samiske individer i De Schreinerske Samlinger.

Inntil forholdsvis nylig var det svært få offentlige debatter i Norge omkring menneskelige levninger og skjeletter, og omkring de etiske problemene knyttet til utgravning av graver, gravplasser og kirkegårder, forskning på menneskelige levninger, og oppbevaring av menneskelige levninger i museer og samlinger. Etter midten av 1980-tallet er dette forholdet endret i forbindelse med at Niilas Somby i 1985 ba om å få utlevert hodeskallen til den halshuggede Mons Aslaksen Somby, hans bestefars bror, fra De Schreinerske Samlinger, og at Aslak Jakobsen Hættas barnebarn i 1997 likeledes krevde å få utlevert kraniet til sin halshuggede bestefar. Anatomisk Institutt nektet å utlevere hodeskallene til familiene, og det ble en bitter kamp om de to kraniene. Etter grundige diskusjoner mellom Sametinget, Universitetet i Oslo og Kirke- og Undervisningsdepartementet ble Anatomisk Institutt til sist beordret av universitetets administrasjon til å utlevere kraniene til begravelse. Begravelsen fant sted i november 1997 (Schanche 2002; Bull 1996; Bull 2001; Sellevold 2002). Opprettelsen av Skjelettutvalget i 2007 er en direkte konsekvens av kampen om de to samiske kraniene.

I det følgende vil jeg spesielt se på de etiske dilemmaene omkring oppbevaring av, og forskning på menneskelige levninger i museer og samlinger, og se på hva som har skjedd i den senere tid når det gjelder slike samlinger, både i Norge og i andre land, blant annet når det gjelder utforming av etiske regler og retningslinjer, og praktiske tiltak som repatriering, dvs. tilbakeføring av levninger.

Etikk og dilemmaer

I de fleste definisjoner av “etikk” inngår en distinksjon mellom ”rett og riktig og ”galt”.  Men begrepene “rett”, “riktig” og “galt” forutsetter at det finnes en objektiv, ideell verden med et regelverk som definerer hva som er “rett”, “riktig” eller “galt”. Den virkelige verden er derimot ikke objektiv og ideell, og avgjørelsen av hva som er “riktig” eller “galt” avhenger av subjektive tolkninger. Likevel er det kanskje mulig å formulere noen allmenngyldige kriterier som kan være til hjelp når man står overfor etiske dilemmaer i forbindelse med menneskelige levninger.

Etiske dilemmaer oppstår når forskere og publikum har forskjellige etiske holdninger til menneskelige levninger. Saken kompliseres ytterligere av forhold som varierer fra akademisk frihet til de dødes rettigheter. For forskere er friheten til å søke etter kunnskap av den største betydning, også når det gjelder menneskelige levninger.  Den amerikanske antropologen Douglas Ubelaker har formulert det på følgende måte:

Studiet av menneskelige levninger kan gi informasjon om tidligere tiders kulturer og sivilisasjoner som ikke er tilgjengelig fra noen andre kilder. For nålevende mennesker som er etterkommere av tidligere tiders kulturer utgjør forskning på levninger en vesentlig lenke til fortiden, en måte å få innsikt i nåtiden, og gir til og med en mulighet for å få et glimt av fremtiden.  (“The study of human remains can generate information about past cultures and civilizations that is unavailable from any other source. For living people descended from those past cultures, the study of remains is a vital link to their past, a means of gaining insight into their present, and even offers the opportunity to catch a glimpse of the future.” ) (Ubelaker and Grant 1989), p. 250).

Arkeologer mener at det er deres vitenskapelige og etiske ansvar å fremme og bidra til bevaring av arkeologiske data. Graver og menneskelige levninger er uløselige deler av det arkeologisk frembragte kildematerialet til kunnskap om tidligere tiders kulturer og adferd fordi materialet kan gi direkte informasjon om sosiale strukturer og sosial organisering og også, om enn ikke like direkte, kunnskap om aspekter ved religion og ideologi. Antropologer, spesielt osteoarkeologer, på sin side, anser det som deres vitenskapelige og etiske ansvar å fremskaffe så mange biologiske data og annen informasjon som mulig fra de menneskelige levningene for å bidra til kunnskapen om våre forfedre og deres liv og levekår. Ut fra arkeologers og osteoarkeologers syn bør derfor både gravdata, gjenstander og de dødes levninger oppbevares på en slik måte at de kan være tilgjengelig for forskning.

For publikum, dvs. ”ikke-forskere”, har de dødes rettigheter og urbefolkningers kulturelle behov vært fremhevet som spesielle grunner til etiske overveielser (se for eksempel (Bahn 1984; Bahn and Paterson 1986). Mange befolkningsgrupper, særlig blant urbefolkninger, har store betenkeligheter om hvorvidt det er etisk forsvarlig å oppbevare og forske på menneskelige levninger, og om arkeologers, fysiske antropologers, osteoarkeologers og museers behandling av de dødes levninger. Mange urbefolkningsgrupper ønsker å gjenbegrave sine forfedres levninger.

Mitt eget ståsted er nødvendigvis subjektivt. Som privatperson er jeg preget av den protestantisk-humanistiske etikken som er grunnleggende i norsk kultur. Dette betyr at jeg deler publikums synspunkt, at menneskelige levninger må behandles med respekt for de dødes verdighet og med respekt for følelser og etiske holdninger hos slekt og venner av de avdøde. Dette synspunktet tilsier at menneskelige levninger bør gjenbegraves og ikke oppbevares og forskes på. Men på den andre side er jeg forsker, og jeg ser derfor situasjonen også fra et vitenskapelig synspunkt. De dødes levninger utgjør en enestående, unik og direkte kilde til informasjon og kunnskap om våre forfedre, og om fortidens liv, levekår og sosiale strukturer. Som forsker har jeg en etisk obligasjon til å bidra til å øke vårt kunnskapsunivers. I lys av dette ønsker jeg at menneskelige levninger må oppbevares og være tilgjengelig for forskning. Jeg mener at det er mulig å gjøre dette på en etisk forsvarlig måte, gitt gode etiske regler og retningslinjer for forvaltning av og forskning på levningene.

Etikkens relativitet

Opp gjennom historien, i alle land, og i forskjellige religioner, har det vært og er det forskjellige kulturelle overbygninger: Befolkningsgrupper har forskjellige holdninger til døden og til levningene av de døde. Dette betyr at etiske systemer er relative, både sett i forhold til individer og befolkningsgrupper, og i forskjellige situasjoner. Det er ingen ensartethet når det gjelder etiske holdninger til behandlingen av menneskelige levninger. En skjematisk fremstilling tydeliggjør dette.

Figur 1: Etiske aspekter

Etiske hensyn Likbehandling Identifiserte levninger Kronologi - tidsfaktoren Religiøs tilknytning Etnisk tilhørighet Bakgrunn for innsamlingen
Sterk Utbrent Navngitt individ Nylig avdød Jøder, muslimer Sterk og kjent tilhørighet Forskning
      Grav fra nyere tid      
      Etter-reformatorisk grav Protestantisk    
  Relikvie   Middelaldergrav Katolsk    
  Naturlig eller kunstig mumifisert          
Svak Kremert Anonymt individ Forhistorisk Hedninger, ukjent religiøs tilknytning Ukjent etnisk tilhørighet Nødutgravning

Figur 1 er et forsøk på å illustrere et mulig system for gradering av etiske hensyn, fra meget sterke hensyn til meget svake hensyn, gitt vilkårlige situasjoner og vilkårlige ”kategorier” av menneskelige levninger.

Jeg har valgt å se på seks vilkårlig valgte faktorer:

  1. behandlingen av den døde kroppen ved begravelsen,
  2. den dødes identitet,
  3. tidsrommet som har gått siden begravelsen,
  4. den dødes religiøse tilknytning,
  5. den dødes etniske tilhørighet,
  6. begrunnelsen for tilkomsten av levningene.

Behandlingen av den døde kroppen 

Når det gjelder behandlingen av den døde kroppen er det mitt inntrykk at det er store forskjeller når det gjelder etiske betenkeligheter i forhold til håndtering og forvaltning av, og forskning på henholdsvis ubrente levninger og kremerte levninger. I Norge har diskusjonene hittil dreid seg om ubrente levninger. Det har aldri vært diskusjoner om etikk når det gjelder brente levninger.

Mangelen på etiske betenkeligheter blant enkelte publikummere ble veldig synlig i en artikkel som sto i Aftenposten for ca 10 år siden (Sætran 1995) og i en nesten likelydende artikkel i samme avis for bare få år siden. Artiklene dreide seg om levninger av kremerte lik som ingen ikke hadde tatt seg bryet med å begrave selv om slektningene var blitt varslet både én og flere ganger. De ledsagende fotografiene i avisen viste et stort antall uavhentete urner som sto oppmarsjert på hyller i kjelleren i krematoriet. Men samfunnet har generelle etiske regler: alle mennesker har rett til en grav. Kirkegårdsloven av 7. juni 1996 sier at alle døde skal begraves. Hvis slektninger ikke tar seg bryderiet med å sørge for at en avdøds levninger blir gravlagt er det samfunnets ansvar å sørge for at levningene av nylig avdøde faktisk blir begravd (1996), og Staten vil til sist sørge for at levningene kommer i jorden; de uavhentete urnene med kremerte levninger blir gravlagt i en felles, umerket grav.

Jeg vil gjerne peke på at en lignende overgivelse av ubrente levninger er aldeles utenkelig.

Den dødes identitet 

Det er universell enighet om at de sterkeste etiske hensyn gjelder når levningene stammer fra en navngitt person. Det er allment akseptert at slike levninger skal gravlegges og definitivt ikke innlemmes i en skjelettsamling. Omstendighetene omkring kraniene til Mons Somby og Aslak Hætta er kjent (Bull 1996; Zorgdrager 1997; Bull 2001; Sellevold 2002), men fremdeles finnes det levninger av navngitte personer i skjelettsamlinger, også i De Schreinerske Samlinger ved Universitetet i Oslo. Dette er et etisk problem.

Kronologi 

Det synes også å være en generell enighet om at jo nærmere levningene er til oss selv i tid, jo sterkere er de etiske hensyn som må tas og som blir tatt. Publikum assosierer levningene av nylig avdøde med sine egne forfedre. Jo fjernere fra oss selv i tid, desto mindre er sjansen for at levningene stammer fra ens egne forfedre, og dermed er det færre etiske betenkeligheter ved å akseptere at de oppbevares i samlinger og forskes på.

Religiøs tilknytning

Forskjellige religioner har ulike syn på levningers hellighet. Noen av de større religionene tar på det sterkeste avstand fra enhver forstyrrelse av sine egne forfedres levninger, mens andre ikke har noen særlige betenkeligheter når det gjelder de jordiske levningene av døde mennesker. Blant dem som har de sterkeste betenkeligheter når det gjelder menneskelige levninger er for eksempel ortodokse jøder i Israel. De har bokstavelig talt kjempet korporlige kamper med myndighetene for å beskytte graver fra forstyrrelse, og har gått til ytterligheter for å forhindre bulldozere i å grave i gamle gravplasser. Midt på 1990-tallet vedtok Israels høyesterett et lovverk som forhindrer undersøkelser av menneskelige levninger fra arkeologiske kontekster (AAPA 1995).

Kristendommen som religion har ingen allment vedtatte etiske regler når det gjelder graver og de dødes levninger. I middelalderen var det bøter for å forstyrre eldre graver når nye graver ble anlagt. Størrelsen på boten var avhengig av nedbrytningsgraden på kroppen i den forstyrrede graven (Robberstad 1964). I dag finnes ingen slike regler. I Norge er praksis at hvis det forekommer forstyrrelse av en overgitt grav ved anleggelse av en ny grav, blir det gravd ekstra dypt for den nye graven, og eventuelle levninger fra den eldre, overgitte graven blir samlet sammen og lagt ned i bunnen av grøften under den nye graven (personlig meddelelse fra en ansatt i Gravferdsetaten, 27.09.01).

Innenfor kristendommen kan det være forskjeller mellom for eksempel katolikker og protestanter når det gjelder etiske regler vedrørende behandlingen av menneskelige levninger. I katolske land kan skjelettrester være åpent utstilt, spesielt når det dreier seg om relikvier. I for eksempel Italia, Portugal og Tsjekkia finnes hele rom som er dekorert med menneskeknokler.  I katolske land finnes det også ofte oppbevaringssteder for skjeletter, såkalte ossuarier eller beinhus, som er velkjente strukturer. For ikke lenge siden leste jeg en roman der handlingen foregikk i dagens Venezia. Et kort avsnitt handlet om at hovedpersonen besøkte sin fars grav på San Michele-gravplassen, som fyller en hel liten øy i lagunen. Mens han sto og betraktet graven tenkte han på at om noen får år ville hans fars ben bli gravd opp og flyttet til ossuariet, en fullstendig naturlig og vanlig fremgangsmåte i Italia som i andre katolske land.

I protestantiske Norge er situasjonen en ganske annen. I prinsippet er det ingen ossuarier, og ingen relikvier. Selv om Kirken deler publikums etiske holdninger når det gjelder gravforstyrrelser, har ikke Kirken noen eksplisitt formulerte synspunkter på spørsmålet om opprettholdelse av skjelettsamlinger. Å stille ut menneskelige levninger til offentlig beskuelse er imidlertid ganske fremmed for vår kultur selv om det kan finnes unntak, for eksempel i forbindelse med spesialutstillinger på arkeologiske museer.

Etnisk tilhørighet

Som når det dreier seg om religiøse systemer er det også forskjeller mellom etniske befolkningsgrupper. Noen etniske grupper har meget sterke etiske regler når det gjelder levningene av sine forfedre. Mange urbefolkninger rundt om i verden har kjempet, og kjemper fortsatt med myndighetene i sine respektive land for å få kontroll over levningene av sine egne forfedre. Jeg skal komme tilbake til spørsmålet om urbefolkninger nedenfor.

Bakgrunnen for innsamling; levningenes opprinnelse

Den siste kolonnen i Figur 1 dreier seg om opphavet til levninger som i dag oppbevares i skjelettsamlinger, dvs. om begrunnelsen for at levningene ble gravd opp og innlemmet i en skjelettsamling. De etiske sanksjonene er sterke hvis levningene er fremkommet gjennom det vi i dag anser som uetiske metoder (Schanche 2002). I dag betrakter vi oppgraving og innsamling av menneskelige levninger med henblikk på forskning som en uetisk aktivitet. Slik virksomhet pågikk i Norge i 1920- og 1930-årene da anatomer samlet inn hodeskaller fra kirkegårder i Finnmark for å få materiale til studier av blant annet samenes hodeform, på tross av meget sterke protester fra lokalbefolkningene (Kyllingstad 2004).

Hvis levningene i en skjelettsamling derimot stammer fra nødutgravninger er situasjonen en annen. Fra et etisk synspunkt er det lettere å forsvare utgravning av skjeletter når det dreier seg om nødutgravninger. Ved forskningsgravninger beslutter forskeren bevisst å forstyrre gravfreden, men ved nødutgravninger er forskerens rolle derimot å etterstrebe og å sikre en etisk behandling av levninger som fjernes, for eksempel i forbindelse med byggeaktiviteter. Hvis forskerne i slike tilfeller ikke tar ansvar for levningene kunne levningene kanskje bli betraktet som avfall og bli sendt til den lokale søppeldynge, hvilket naturligvis ville være høyst uetisk. Men selv om levninger fremkommet ved nødutgravninger kan anses å ha vært bragt tilveie gjennom mer etisk akseptable metoder enn levninger fra forskningsgravninger, vil naturligvis den påfølgende oppbevaring, behandling og forvaltning av levningene fra nødutgravninger være åpen for diskusjon.

Eksempler

Hvis vi anvender modellen i Figur 1 på spesifikke funn av menneskelige levninger blir relativiteten når det gjelder etiske hensyn ganske tydelig. Jeg har sett på fire funnkategorier i lys av denne modellen.

Mons Aslaksen Sombys kranium

Det første tilfelle er hodeskallen til Mons Aslaksen Somby (Fig. 2). Somby ble dømt til døden etter Kautokeino-opprøret i 1852 og henrettet ved halshugning (Zorgdrager 1997). Hodeskallen ble sendt til Universitetet i Christiania og innlemmet i skjelettsamlingen der. I dette tilfellet gjelder de sterkeste etiske hensyn: Det dreier seg om ubrent levning av en navngitt person som er død i relativt nye tid, og som har mange slektninger i live, og med en sterk etnisk identitet. Dertil kommer at levningene er tilkommet gjennom høyst uetiske metoder ved at hodeskallen ble konfiskert for å brukes som forskningsobjekt. Som figuren viser, er det sterke etiske hensyn som må vektlegges.

Figur 2:  Hodeskallen til Mons Aslaksen Somby

Etiske hensyn Likbehandling Identifiserte levninger Kronologi - tidsfaktoren Religiøs tilknytning Etnisk tilhørighet Bakgrunn for innsamlingen
Sterk Utbrent Navngitt individ Nylig avdød Jøder, muslimer Sterk og kjent tilhørighet Forskning
      Grav fra nyere tid      
      Etter-reformatorisk grav Protestantisk    
  Relikvie   Middelaldergrav Katolsk    
  Naturlig eller kunstig mumifisert          
Svak Kremert Anonymt individ Forhistorisk Hedninger, ukjent religiøs tilknytning Ukjent etnisk tilhørighet Nødutgravning
 

Skjeletter fra Hamar domkirkeruins kirkegård

Det neste tilfellet dreier seg om skjelettfunn fra den middelalderske kirkegården rundt Hamar domkirkeruin (Fig. 3). I dette tilfelle er de etiske betenkelighetene ikke på noen måte så sterke som tilfellet var med Mons Sombys kranium. Levningene er ubrente, men de er ikke særlig nær oss selv i tid: de er fra katolsk middelalder, ca. 700-800 år gamle. Individene er anonyme, og det er ingen kjente etterkommere. Dertil kommer at utgravningen i 1991-92 var en nødutgravning (Sellevold 2001). Likevel var lokalbefolkningen på Hamar bekymret over levningenes ”skjebne”. Det var mange sterke reaksjoner da utgravningene pågikk, ikke minst fordi arkeologene forstyrret gravfreden. Disse reaksjonene ble dempet etter hvert som det ble gjort klart at det var nødvendig å fjerne levningene for å kunne oppføre et vernebygg over ruinene. Imidlertid var det flere som mente at skjelettene ikke måtte sendes til Oslo men at de burde oppbevares på Hamar, eventuelt gjenbegraves. Levningene av de over 1.000 individene endte likevel til sist i Oslo, på Kulturhistorisk Museum, og de er nå lagret i De Schreinerske Samlinger.

Figur 3:  Skjelettene fra Hamar domkirkeruins kirkegård

Etiske hensyn Likbehandling Identifiserte levninger Kronologi - tidsfaktoren Religiøs tilknytning Etnisk tilhørighet Bakgrunn for innsamlingen
Sterk Utbrent Navngitt individ Nylig avdød Jøder, muslimer Sterk og kjent etnisk tilhørighet Forskning
      Grav fra nyere tid      
      Etterreformatorisk grav Protestantisk    
  Relikvie   Middelaldergrav Katolsk    
  Naturlig eller kunstig mumifisert          
Svak Kremert Anonymt individ Forhistorisk Hedninger, ukjent religiøs tilknytning Ukjent etnisk tilknytning Nødutgravning
 

Skjelettfunnene fra Søgne

Det tredje tilfelle jeg har valgt er skjelettfunnene fra Søgne (Fig. 4) (Sellevold and Skar 1999). Dette er de eldste funnene av menneskelige levninger i Norge, rundt 8.600 år gamle. De etiske betenkelighetene omkring dette funnet er svake: levningene blir ansett hovedsakelig å ha vitenskapelig verdi. Selv om levningene er ubrente er de anonyme og svært fjerne fra oss i tid. Dessuten fremkom levningene som tilfeldig funn. Det var altså ikke snakk om noen gravforstyrrelse.  Lokalbefolkningen i Søgne har ikke hatt noen innvendinger mot at funnet ble tatt hånd om av forskere, og det har ikke fremkommet noen protester mot å behandle skjelettrestene som et vitenskapelig materiale. Søgnefunnet oppbevares på Kulturhistorisk Museum. Jeg vet ikke om de etter hvert blir overlatt til De Schreinerske Samlinger for hittil er skjelettrestene fra Søgne på grunn av sin alder blitt betraktet som verdifulle museumsgjenstander og ikke som menneskelige levninger. Levningene er fra eldre steinalder, og er automatisk fredet under kulturminneloven.

Figur 4: Skjelettfunnene fra Hummervikholmen i Søgne

Etiske hensyn Likbehanding Identifiserte levninger Kronologi - tidsfaktoren Religiøs tilknytning Etnisk tilknytning Bakgrunn for innsamlingen
Sterk Utbrent Navngitt individ Nylig avdød Jøder, muslimer Sterk og kjent etnisk tilhørighet Forskning
      Grav fra nyere tid      
      Etterreformatorisk grav      
  Relikvie   Middelaldergrav      
  Naturlig eller kunstig mumifisert          
Svak Kremert Anonymt individ Forhistorisk Hedninger, ukjent religiøs tilknytning Ukjent etnisk tilhørighet Nødutgravning


Kremerte, forhistoriske levninger

Det siste eksemplet jeg har valgt å se på er kategorien kremerte, forhistoriske levninger (Fig. 5). Hittil har jeg ikke møtt noen – verken fra publikum eller det akademiske miljø – som har noen som helst etiske bekymringer når det gjelder slike levninger. Levningene er svært gamle, de stammer fra anonyme, hedenske individer, ingen kjenner deres etniske tilhørighet, og dessuten er de brente bena så sterkt fragmenterte at de ikke en gang er gjenkjennelige som menneskelige levninger for folk flest.

Figur 5:  Kremerte, forhistoriske levninger

Etiske hensyn Likbehandling Identifiserte levninger Kronologi - tidsfaktor Religiøs tilknytning Etnisk tilknytning Bakgrunn for innsamlingen
Sterk Utbrent Navngitt Nylig avdød Jøder, muslimer Sterk og kjent etnisk tilhørighet Forskning
      Grav fra nyere tid      
      Etterreformatorisk grav Protestantisk    
  Relikvie   Middelaldergrav Katolsk    
  Naturlig eller kunstig mumifisert          
Svak Kremert Anonymt individ Forhistorisk Hedninger, ukjent religiøs tilknytning Ukjent etnisk tilhørighet Nødutgravning
 

Etiske retningslinjer og regelverk

Behandlingen av menneskelige levninger i museer og samlinger er et viktig diskusjonstema i mange land. Hvem skal bestemme når det gjelder behandlingen av levningene? I flere land er det utformet etiske retningslinjer og etiske regelverk for å imøtekomme problemene ved interessekonflikter. Jeg har valgt å se på tre slike regelverk som er utformet av tre forskjellige interessegrupper, nemlig

  1. urbefolkningsgrupper
  2. museer 
  3. arkeologer / forskere

Urbefolkningsgrupper

Urbefolkningenes synspunkter er mest tydelig formulert av WAC - The World Archaeological Congress. Medlemmene av WAC har godtatt et sett regler som klargjør hvilke plikter medlemmene har overfor urbefolkninger. Disse er formulert i dokumentet The Vermillion Accord (Vermillion-overenskomsten) som er en sekspunkters erklæring, utformet av WAC’s første inter-kongress i 1989 som omhandlet temaet ”Arkeologisk etikk og behandlingen av de døde”. Representanter fra 20 land, fra 27 amerikanske indianernasjoner og fra urbefolkninger fra andre områder i verden samt humanosteologer, antropologer, arkeologer og etikkforskere deltok og diskuterte behandlingen av menneskelige levninger. I Vermillion-overenskomsten er respekt et sentralt begrep, både når det gjelder de dødes rettigheter og de levendes rettigheter.

De seks sentrale punktene i Vermillion-overenskomsten er:

  1. respekt for den dødes jordiske levninger;
  2. respekt for den dødes egne ønsker vedrørende begravelse;
  3. respekt for lokalsamfunnets og slektningenes ønsker;
  4. respekt for den vitenskapelige verdien av menneskelige levninger;
  5. enighet om behandlingen av menneskelige levninger;
  6. erkjennelse av at følelser er tillatt og må respekteres.

Viktig i forbindelse med det femte punktet i Vermillion-overenskomsten er at enighet om behandlingen av fossile, skjeletterte, mumifiserte og andre menneskelige levninger skal oppnås gjennom forhandlinger mellom partene, basert på gjensidig respekt både for de legitime ønskene gruppene har om en verdig behandling av forfedrenes levninger, og for de legitime behovene i forskning og undervisning.

Museene

Museenes synspunkter kommer til uttrykk i ICOMs Code of Ethics (Etiske regelverk) fra 1986 (ICOM er forkortelsen for The International Committee of Museums):

Museer som opprettholder og / eller bygger opp samlinger av menneskelige levninger og kultobjekter må sørge for at disse blir betryggende oppbevart og vedlikeholdt som arkivsamlinger i vitenskapelige institusjoner. Samlingene må alltid være tilgjengelige for kvalifiserte forskere og i forbindelse med undervisning, men må beskyttes mot sykelig nysgjerrighet. Forskning på slikt materiale, og oppbevaringen av det, må skje på en måte som er akseptabel ikke bare for forskersamfunnet men også for mennesker fra forskjellige trosretninger, og spesielt for medlemmer av berørte lokalsamfunn og etniske og religiøse grupper. Selv om det av og til er nødvendig å bruke menneskelige levninger og annet følsomt materiale i vitenskapelige utstillinger må dette gjøres med takt og med respekt for holdninger om, og synspunkter på menneskets verdighet som alle mennesker har. (”Where a museum maintains and / or is developing collections of human remains and sacred objects these should be securely housed and carefully maintained as archival collections in scholarly institutions, and should always be available to qualified researchers and educators, but not to the morbidly curious. Research on such objects and their housing and care must be accomplished in a manner acceptable not only to fellow professionals but to those of various beliefs, including in particular members of the community, ethnic or religious groups concerned. Although it is occasionally necessary to use human remains and other sensitive material in interpretative exhibits, this must be done with tact and with respect for the feelings of human dignity held by all peoples. (Sitert i: (Ubelaker and Grant 1989), p. 278.)

Nøkkelelementer i ICOMs Code of Ethics er at:

  1. skjelettsamlinger er arkivsamlinger i vitenskapelige institusjoner;
  2. de skal være tilgjengelig for forskning men ikke åpne for publikum; de skal omgis med respekt for holdninger om og synspunkter på menneskets verdighet.

Arkeologene

Vitenskapssamfunnets (arkeologenes) synspunkter kommer best til uttrykk gjennom fire punkter i de foreslåtte retningslinjene for SAA – The Society for American Archaeologists:  

  1. berettigelsen av både urbefolkningers og vitenskapens synspunkter;
  2. vitenskapelig betydning kontra nærhet i slektskap;
  3. gjennomføring av tilbakeføring av materiale i henhold til hver aktuell sak;
  4. kommunikasjon og konsultasjon.

Disse retningslinjene avviker ikke fra WACs retningslinjer.; et nøkkelbegrep for begge parter er ”gjensidig respekt”. Erkjennelsen av at både publikum og vitenskapssamfunnet har interesser i de menneskelige levningene er til stede både i WACs og i SAAs retningslinjer. Men SAAs retningslinjer er noe mer pragmatiske. Blant annet påpekes det at levninger som mangler funnkontekstopplysninger og arkeologiske data generelt sett har mindre vitenskapelig verdi enn omhyggelig dokumenterte funn. Dessuten fremheves det at fastsetting av kulturell tilknytning må være basert på bevismateriale som kan undersøkes og vurderes; kulturell tilknytning kan ikke avgjøres kun ut fra muntlige utsagn. Alle krav om tilbakeføring må vurderes fra sak til sak, og det må være en direkte forhandlingssituasjon mellom de angjeldende partene, ikke mellom talsmenn som representerer partene, hva enten disse er juridiske talsmenn, politiske talsmenn eller talsmenn fra byråkratiet. Direkte samhandling er grunnleggende når det gjelder å utvikle gjensidighet og tillit (Lovis, Kintigh et al. 1999).

Respekt, kommunikasjon og kompromiss er altså nøkkelbegreper, både i Vermillion-overenskomsten, i ICOMs etiske retningslinjer og i SAAs regelverk. De etiske synspunktene både hos urbefolkninger og hos vitenskapssamfunnet må respekteres. På denne bakgrunn kan man komme frem til kompromisser og finne løsninger på dilemmaer.

Tilbakeføring og gjenbegravning (repatriering)

Svært mange av de etiske reglene og retningslinjene dreier seg om de store bekymringene urbefolkninger har når det gjelder retten til å ivareta sin egen kulturarv og retten til å råde over sine forfedres levninger. En av de praktiske handlingene som har vært foreslått er tilbakeføring eller repatriering. Begrepet ”repatriering” er etter hvert blitt godt kjent for arkeologer og antropologer. Det betyr “tilbakeføring av menneskelige levninger og kulturgjenstander til pågjeldende urbefolkninger.” Tamara L. Bray fra The Repatriation Office of the Smithsonian Institution formulerer det slik når det gjelder nordamerikanske urbefolkninger:

Tilbakeføring forstås best i den brede historiske konteksten av verdensomspennende avkolonisering. Den gjenspeiler og er en fortsettelse av andre urbefolkningsbevegelser rundt om i verden der urbefolkningers rettigheter fremmes. Blant saker som vektlegges er retten til å kontrollere sin egen kulturarv og retten til gravfred. ….  Forskjellsbehandlingen av urbefolkningers graver og den tilsynelatende mangelen på respekt for dem som ble utvist av arkeologer ble oppfattet som sterke symboler på undertrykkelse og den utbredte rasistiske behandlingen av urbefolkningsgrupper. (“Repatriation may best be understood within the broader historical context of global decolonization. It parallels and is on a continuum with other indigenous movements around the world in which Native rights are being asserted. Among the issues being pressed are the right of control over one’s own cultural heritage and the right to the sanctity of the grave. ... The differential treatment of Native burials and the seeming disregard displayed by archaeologists toward them were seen as powerful symbols of oppression and the pervasiveness of racist practices for the Native community.”) ((Bray 1995), p. 2.)

USA

I USA har meningsforskjellene når det gjelder betydningen av forskning på gamle skjeletter og spørsmålet om tilbakeføring og gjenbegravelse av levninger av amerikanske indianere vært spesielt sterke. Men i USA har man kommet langt når det gjelder dette temaet: 16. november 1990 undertegnet president George Bush (den eldre) en lov som blant annet regulerer behandlingen av skjelettrester og levninger som oppbevares i samlinger som er helt eller delvis finansiert gjennom føderale bevilgninger. Loven heter ”The Native American Graves Protection and Repatriation Act”, bedre kjent gjennom forkortelsen ”NAGPRA” (McKeown 1995), p. 13), dvs. Loven om beskyttelse og tilbakeføring av amerikanske urbefolkningers graver.  Begrepet “repatriering” henviser i dette tilfelle til den lovmessig fastlagte tilbakeføringen av menneskelige levninger, gravgods, hellige gjenstander og gjenstander av kulturell betydning som befinner seg i museer og andre institusjoner, til amerikanske urbefolkninger som har kulturell tilknytning til disse levningene og gjenstandene.

NAGPRA har tre punkter som spesifikt dreier seg om graver og menneskelige levninger:

  1. å styrke beskyttelsen av nordamerikanske urbefolkningers graver på stammenes områder og på føderale områder;
  2. å stanse handelen med nordamerikanske urbefolkningers menneskelige levninger;
  3. å kreve at føderale museer og institusjoner skal lage oversikter over sine samlinger av nordamerikanske urbefolkningers menneskelige levninger og gravgods innen fem år [etter at loven har trått i kraft] og, om ønsket, å tilbakelevere levningene og gjenstandene til stammer som har kulturell tilknytning til materialet.

Med andre ord, museene ble pålagt å utarbeide detaljerte oversikter eller kataloger over sine samlinger av nordamerikanske urbefolkningers menneskelige levninger innen november 1985. Som følge av NAGPRA har det funnet sted flere tilbakeleveringssaker de siste 20 årene. I 1996 ble for eksempel en stor samling skjelettrester av inuitter utlevert til den lokale Alaska-befolkningen på Nunivak-øya, og levningene av de 150 individene ble gjenbegravd der.

NAGPRA regulerer altså nå forholdene i USA. Loven har bidratt til å etablere en ny etisk ramme for museene i USA når det gjelder deres forhold til urbefolkninger og andre minoritetsgrupper ((Bray 1995) p. 4). Det har foregått lignende prosesser i Canada og Australia.

Europa 

I Europa har spørsmål omkring forskning, tilbakelevering, gjenbegravelse og etikk ennå ikke fått samme oppmerksomhet som i USA, Canada og Australia. Med unntak av Skottland har få europeiske land hatt en offisiell politikk på dette området. Dette kan delvis henge sammen med at det er få urbefolkningsgrupper i Europa som har fremmet spørsmålet. Imidlertid pågår det diskusjoner i Europa. Blant annet var det for få år siden et symposium i Bournemouth i England med temaet “Etikk og behandlingen av menneskelige levninger: et europeisk perspektiv,” og på en av de nylig avholdte kongressene i The European Anthropological Association omhandlet en av sesjonene “Antropologi og etikk”.

England

I England har det foregått en interessant utvikling. I 2003 nedsatte The Department for Culture, Media and Sport en arbeidsgruppe, The Working Group on Human Remains, som skulle utforme en rapport til The Minister for the Arts om den legale status for menneskelige levninger i offentlige samlinger ved museer i England og Wales. Denne rapporten ble  ferdigstilt og offentliggjort 14. november 2003, og har dannet grunnlag for et ”consultation document” som gir retningslinjer for forvaltningen av menneskelige levninger i offentlige samlinger. Arbeidsgruppen nedsatte et underutvalg som utarbeidet en oversikt over alle menneskelige levninger i engelske og walisiske museer og samlinger, ”Scoping Survey of Historic Human Remains in English Museums”. Denne oversikten dannet grunnlaget for rapporten.

Den anglikanske kirken har også vært aktiv når det gjelder menneskelige levninger fra arkeologiske funnkontekster. Allerede i 2001 nedsatte The Church of England og English Heritage sammen et arbeidsutvalg for å utrede behandlingen av menneskelige levninger fra kirker, klostre og andre kirkeanlegg. Gruppens rapport, Consultation Document on Guidelines on the Treatment of Christian Burials in Archaeological Projects, har vært grunnlaget for utforming av et omfattende regelverk for behandlingen av menneskelige levninger og assosierte gjenstander fra lokaliteter som Kirken har ansvar for.

Sverige

Interessen for temaet varierer i de forskjellige land. I noen land er det ikke minoritets- men majoritetsbefolkningen som har krevd gjenbegravelse av skjeletter ut fra etiske hensyn. Dette synes å være tilfellet for eksempel i Sverige: forhistoriske levninger i Sverige blir som regel ikke gjenbegravd mens gjenbegravelse av middelalderske skjelettfunn og skjeletter fra etterreformatoriske kontekster ofte finner sted. Ubrente levninger blir ofte kremert før gjenbegravelse. Debatter i Sverige omkring de etiske forholdene vedrørende utgravning og oppbevaring av skjelettfunn har til tider vært ganske opphetet. Da Bonderup kyrka i Skåne skulle restaureres på 1980-tallet ble det en stor debatt omkring tre barneskjeletter som ble avdekket av arkeologene under gulvet i kirken: menigheten ville gjenbegrave skjelettene med det samme mens vitenskapssamfunnet ville at de skulle oppbevares på Malmö museum. Det ble arrangert et debattmøte der representanter fra høyeste hold i Svenska Kyrkan deltok sammen med representanter fra Riksantikvarieämbetet og fra menigheten. Forskere fra Norge og Danmark var også til stede. Innleggene er senere blitt publisert (Iregren and Redin 1995).  Spørsmålet om de tre barneskjelettene ble ikke løst på debattmøtet, men mange år senere ble skjelettene ført tilbake til kirken og gjenbegravd under kirkegulvet.

Danmark

I Danmark er ikke spørsmålet om gjenbegravelse av menneskelige levninger aktuelt i det hele tatt. Der synes det å være en generell enighet om å oppbevare arkeologiske skjelettfunn i samlinger som skal være tilgjengelige for forskning. Det finnes levninger av et stort antall inuitter fra Grønland i skjelettsamlingen på Antropologisk Laboratorium ved Københavns Universitet, men det er ingen planer om tilbakelevering, og heller ingen planer om gjenbegravelse av disse skjelettene. Alle inuit-levningene fra Grønland, som formelt “eies” av Grønlands Nasjonalmuseum i Nuuk, oppbevares i den antropologiske samlingen etter avtale. Et unntak er de velbevarte inuit-mumiene som ble tilbakelevert til Grønland der de er utstilt på museet i Nuuk (Crowo 1993).

Finland

I Finland ble en samling på 57 samiske hodeskaller som var oppbevart på universitetet i Helsinki, tilbakelevert og gjenbegravd ved Enare i 1995. Denne handlingen var et eksempel på den gryende bevisstheten i de samiske befolkningsgruppene om de mange levningene av deres forfedre som oppbevares i museer og samlinger.

Norge

Frem til 1960-tallet gjenbegravde norske arkeologer ofte menneskelige levninger med den begrunnelse at levninger av kristne skulle hvile på kirkegården ut fra etiske hensyn. Forhistoriske funn, derimot, var ikke omfattet av de samme etiske hensyn, og ble som hovedregel innlemmet i museer og samlinger, særlig hvis skjelettene og skjelettdelene var velbevarte (Næss and Sellevold 1990).

Noen ganger ble imidlertid etiske hensyn anført også når det dreide seg om forhistoriske, altså ikke-kristne, funn. De mest berømte eksemplene på denne praksisen gjelder levningene fra Oseberg- og Gokstad-skipene, som jo stammer fra hedenske individer fra vikingtiden. Vestfold Historielag ønsket å gjenbegrave levningene fra skipene, og dette førte til en opphetet diskusjon mellom to vitenskapsmenn, nemlig antropologen, medisinprofessor Kristian Emil Schreiner på den ene siden, og arkeologiprofessor Anton Wilhelm Brøgger på den andre. Brøgger støttet Vestfold Historielag, mens Schreiner ville beholde levningene for at de skulle være tilgjengelige for forskning. Schreiner måtte gi seg til sist og måtte utlevere levningene som ble lagt ned i de rekonstruerte haugene i 1930-årene. Som kjent er levningene i Oseberghaugen nå gravd opp igjen. Jeg har ikke registrert at det har vært noen diskusjoner omkring de etiske forholdene i forbindelse med gjenoppgravingen, og heller ikke om etikk i forbindelse med fornyet forskning på levningene.

Når det gjelder menneskelige levninger fra samiske kirkegårder og gravplasser i Norge har det skjedd meget gjennom de senere år. Dette er beskrevet og diskutert i det følgende.

Forvaltning av menneskelige levninger i Norge

Forvaltningen av menneskelige levninger i Norge berøres i forskjellige lover, forskrifter og retningslinjer. Etiske komiteer kontrollerer behandlingen av levninger av nylig avdøde når det gjelder disseksjoner og medisinsk forskning. Kirkegårdslovene regulerer begravelser av nylig avdøde og behandlingen og forvaltningen av nyere graver. Kulturminneloven omhandler utgravning og forvaltning av forhistoriske graver og graver fra katolsk tid, dvs. alle graver fra tiden før reformasjonen i 1537; disse er automatisk fredet under kml. Graver og menneskelige levninger fra samiske lokaliteter og fra graver på Svalbard har et eget vern. Et stort antall graver og menneskelige levninger er imidlertid uten juridisk vern. Dette gjelder levninger fra tiden etter reformasjonen og frem til gravferdsloven trer i kraft. Ingen lover eller regelverk beskytter disse levningene eller regulerer behandlingen og forvaltningen av dem (Sellevold 2009).

Selv om det ikke finnes noe eget etisk regelverk i forbindelse med forvaltningen av skjeletter og menneskelige levninger i museer og samlinger blir de etiske forholdene diskutert. For et par år siden vedtok Det norske museumsrådet retningslinjer som beskytter gjenstander i museumssamlinger.  § 5.3 i disse retningslinjene omhandler menneskelige levninger. Formuleringen er nesten identisk med ICOMs etiske regler som er sitert ovenfor:

  1. menneskelige levninger i museer og samlinger må behandles med takt og respekt;
  2. forskning på materialet må godtas ikke bare av de vitenskapelige miljøene men også av legfolk som kan ha forskjellige religiøse og etniske tilhørigheter.

Riksantikvaren og Universitetet i Oslo har utformet tillegg til museenes etiske retningslinjer. I 1986 beordret Den arkeologiske interimskommisjon en rapport om “Spørsmål vedrørende osteologi i norsk arkeologi. Med spesiell vekt på bevaring av det humanosteologiske kildemateriale”, den såkalte Osteologirapporten. Rapporten viste at de etiske forholdene omkring behandlingen og forvaltningen av menneskelige levninger ble tilfredsstillende oppfylt i museene men ikke i skjelettsamlingen på Universitetet i Oslo. Allerede før de nåværende etiske retningslinjene for museene ble gjort gjeldende hadde museene veletablerte regelverk som gjaldt alt kulturhistorisk materiale, inklusive menneskelige levninger. Skjelettfunnene i De Schreinerske Samlinger, derimot, hadde ingen slik beskyttelse. Osteologirapporten konkluderte med en anbefaling om at arkeologene skulle stanse innleveringen av funn til skjelettsamlingen på Anatomisk Institutt, og at de arkeologiske skjelettfunnene som befant seg i samlingen burde leveres tilbake til de arkeologiske forvaltningsmuseene (Brendalsmo, Müller et al. 1986).

Lønning-komiteen

I 1997 utleverte Universitetet i Oslo hodeskallene til Mons Aslaksen Somby og Aslak Jacobsen Hætta til familiene til begravelse. Etter dette utba Sametinget seg en oversikt over alle samiske levninger som ble oppbevart i De Schreinerske Samlinger. For å kunne lage denne oversikten var det nødvendig å granske hele samlingen og forvaltningen av den. I samarbeid med Samisk kulturminneråd utnevnte Universitetet i Oslo en tverrfaglig komité som skulle undersøke de etiske og juridiske spørsmålene omkring både samiske og norske skjelettlevninger. Et av komiteens mål var å utarbeide et grunnlag for å bestemme hvorvidt samiske skjelettrester skulle tilbakeleveres. Komiteen ble ledet av professor Inge Lønning og besto av representanter for Sametinget, Riksantikvaren, Universitetet i Oslo samt en uavhengig osteolog.

I april 1998 leverte komiteen en innstilling som beskrev situasjonen omkring skjelettsamlingen (Lønning, Guhttor et al. 1998). Med spesifikk referanse til behandlingen av samiske levninger ble følgende anbefalt:

  1. Det samiske materialet skal oppbevares atskilt fra andre skjelettrester i samlingen, og skal oppbevares i låste lokaler med begrenset tilgang;
  2. Sametinget eller Sametingets representant skal ha rett til å administrere det samiske skjelettmaterialet, og ha rett til å tilbakeføre levningene.

Lønningkomiteen fremsatte også foreløpige retningslinjer for en etisk behandling av menneskelige levninger; disse er senere blitt gjort gjeldende for De Schreinerske Samlinger.

Spørsmålet om gjenbegravelse ble ikke diskutert i Lønningkomiteens innstilling men ble overlatt til samene selv å bestemme. Fordi dokumentasjonen av funnene i samlingen ble ansett å være utilfredsstillende, anbefalte komiteen en total revisjon av samlingen for å identifisere det samiske materialet. En slik revisjon ville imidlertid være en svært kostbar prosess. Før den kunne iverksettes ville Universitetet gjennomføre en vurdering av skjelettsamlingens vitenskapelige verdi.

Den internasjonale vitenskapelige komité

I 1999 fulgte derfor Universitetet i Oslo opp Lønningkomiteens arbeid gjennom å utnevne en internasjonal vitenskapelig komité som skulle vurdere den vitenskapelige verdien av skjelettfunnene i De Schreinerske Samlinger. Den internasjonale komiteen ble ledet av medisinprofessor Gunnar Nicolaysen, og besto av to representanter fra de medisinske og biologiske fagmiljøene i Sverige og Danmark, en representant fra Riksantikvaren, en representant fra Sametinget, og en osteoarkeolog. Komiteens mandat var å vurdere den vitenskapelige verdien av samlingen som kildemateriale i et tverrfaglig perspektiv, samt å identifisere samiske levninger.

Den internasjonale vitenskapelige komiteen avleverte sin innstilling i september 2000 (Holand, Lynnerup et al. 2000). Komiteen konkluderte at samlingen har en potensiell vitenskapelig verdi. Før en slik verdi kunne evalueres måtte imidlertid hele samlingen gjennomgå en total revisjon i henhold til retningslinjene for revisjon som gjelder for universitetsmuseenes samlinger. Mer enn 1.000 funn av samisk opprinnelse ble identifisert i samlingen.

Revisjon av skjelettsamlingen

Våren 2005 meldte Kulturhistorisk Museum at en revisjon av De Schreinerske Samlinger var blitt gjennomført. En melding om revisjonen ble sendt til alle forvaltningsmuseene. Foreløpig har ikke denne revisjonen hatt noen som helst konsekvenser, og spørsmålet om den fremtidige disposisjonen av skjelettsamlingen er fremdeles ikke besvart. Ansvaret for å bestemme hva som skal skje ligger hos museene som har deponert skjelettmateriale i samlingen.

Men de samiske levningene er under Sametingets administrasjon. De var allerede skilt ut fra samlingen før revisjonen fant sted. Selv om samiske levninger fremdeles oppbevares i samlingen, er materialet flyttet til et avlukket rom med begrenset adgang. Dette anses som en midlertidig ordning; den permanente ordningen for samiske skjelettfunn er ennå ikke avgjort. Foreløpig er det bestemt at en samling skjeletter fra Neiden vil bli utlevert til samiske myndigheter.

Forskning på menneskelige levninger

Materialet av menneskelige levninger som i dag oppbevares i norske museer og samlinger består, som nevnt tidligere, av brente og ubrente levninger av mellom 12.000 og 15.000 individer. Levningene stammer fra alle tidsepoker, helt fra eldre steinalder og frem til våre dager. Blant disse finnes det minst 6.000 funn av brente ben som alle stammer fra forhistorisk tid (dvs. alle tider før ca. 1030 e.K.) med hovedtyngde på jernalderen (500 f.K. til ca 1030 e.K.). Nesten alle brente beinfunn befinner seg i magasinene på de fem forvaltningsmuseene.

Den langt største delen av de menneskelige levningene i museer og samlinger består av ubrente skjeletter: disse er fra middelalderen og fra nyere tid. Bare et lite antall av de ubrente beinfunnene stammer fra forhistorisk tid, faktisk ikke flere enn 3-400 funn.  De ubrente funnene er fordelt på flere institusjoner: ca. 1.500 – 2.000 funn befinner seg i Vitenskapsmuseet i Trondheim; mellom 500 og 1.000 funn er i Bergen Museums Naturhistoriske Samlinger; et forsvinnende lite antall funn av ubrente menneskelige levninger – antagelig mellom 100 og 200 – befinner seg i museene i Stavanger og Tromsø. En stor samling funn av ubrente menneskelige levninger som tidligere befant seg i Kulturhistorisk Museums magasiner er nylig blitt overført til De Schreinerske Samlinger som nå omfatter ubrente levninger av mellom 7.000 og 8.000 individer.

Alle menneskelige levninger er potensielle forskningsobjekter. Mens brente bein relativt sjeldent er gjenstand for forskning, er levninger fra ubrente begravelser svært interessante som forskningsmateriale.

Alle funn fra tiden før reformasjonen i 1537 er beskyttet av kulturminneloven; forskning på slike funn krever særskilt tillatelse. Men som nevnt ovenfor finnes det også en ikke ubetydelig mengde funn av menneskelige levninger som stammer fra tiden etter reformasjonen – det dreier seg om levninger av minst 2.000 individer. En stor del av disse oppbevares i forvaltningsmuseenes magasiner men det finnes også et antall kister med menneskelige levninger i krypter og gravkjellere i mange kirker rundt om i landet. De aller fleste levninger fra nyere tid stammer fra 1600- og 1700-tallet. Bortsett fra samiske levninger og levninger fra Svalbard som har eget vern, er nyere tids levninger helt uten juridisk vern, og i praksis er det ingen restriksjoner mot å bruke dem i forskning (Sellevold 2009).

I motsetning til tidligere er ikke dagens antropologer, osteoarkeologer og andre forskere hovedsakelig opptatt av skjelettmålinger. I de senere år er det utviklet mange nye analysemetoder, og det er vokst frem stor interesse for analyser av aDNA (”ancient DNA”) og for fysiske og kjemiske analyser av blant annet sporelementer og isotoper.  Det pågår for tiden flere nasjonale og internasjonale forskningsprosjekter, angående både aDNA, isotoper og sporelementer. I den senere tid har det kommet flere forespørsler fra utlandet om muligheten for å ta ut prøvemateriale fra norske skjeletter. De nye forskningsmetodene er imidlertid problematiske å ta stilling til fordi de er ”materialdestruktive”, dvs. de forbruker og ødelegger materialet.

Konklusjoner

Spørsmål om etikk og dilemmaer omkring håndtering og forvaltning av arkeologiske funn av menneskelige levninger, og om interessekonflikter mellom forskere og publikum, får større og større aktualitet. Arkeologer, osteoarkeologer og andre forskere ønsker å bruke levningene i sin forskning for å få kunnskap blant annet om menneskene og sosiale strukturer i fortiden. Medisinere ønsker å få kunnskap blant annet om sykdommer i forgangne tider, såkalt paleopatologi. Kildematerialet kan bidra til å frembringe informasjon som ikke kan oppnås gjennom andre kildematerialer. Av denne grunn ønsker forskere at levningene skal være tilgjengelige for forskning. Publikum kan imidlertid ha vektige bekymringer om etiske forhold omkring oppbevaring av menneskelige levninger i museer og samlinger, og om det etiske i å bruke menneskelige levninger som kildemateriale i forskning. Jeg har pekt på hvordan etiske hensyn kan være relative og situasjonsavhengige: etiske hensyn kan variere fra kultur til kultur, og kan variere mellom forskjellige kategorier av materiale.

Den økende politiske bevisstheten hos urbefolkninger rundt omkring i verden har blant annet resultert i utforming av retningslinjer og etiske regelverk for håndtering og forvaltning av arkeologiske funn av menneskelige levninger. I USA har diskusjonene ført til utforming og iverksettelse av et lovverk – NAGPRA – i 1990. I Europa pågår diskusjonene om disse sakene for fullt. Nøkkelord i diskusjonene om etiske hensyn er:

  1. konsultasjon eller rådføring
  2. informert samtykke
  3. kompromiss
  4. respekt
  5. verdighet
  6. anstendighet

I Norge er vi faktisk kommet langt i diskusjonene. Riksantikvaren, museene og administrasjonen ved Universitetet i Oslo har satt spørsmålet om håndteringen og forvaltningen av arkeologiske funn av menneskelige levninger på dagsordenen, ikke minst gjennom Universitetets fremstøt for å forsøke å løse etiske dilemmaer og utarbeide grunnlag for beslutninger om den fremtidige forvaltningen av sin skjelettsamling. Flere mål er oppnådd:

  1. Sametinget har fått ansvaret for de samiske levningene i De Schreinerske Samlinger;
  2. en revisjon av skjelettsamlingen er blitt gjennomført; dessuten, og ikke minst:
  3. i 2007 ble Nasjonalt Utvalg for vurdering av forskning på menneskelige levninger – Skjelettutvalget – nedsatt. Utvalget ble lagt under NESH, De nasjonale forskningsetiske komiteer for samfunnsfag og humaniora.

Det er meget tilfredsstillende at Skjelettutvalget nå er i funksjon.    

Referanser

AAPA (1995). "Resolution of the American Association of Physical Anthropology on Israeli Antiquities." American Journal of Physical Anthropology 98/4: 621-622

Bahn, P. G. (1984). "Do not disturb? Archaeology and the rights of the dead." Oxford Journal of Archaeology 3 (1): 127-139

Bahn, P. G. and R. W. K. Paterson (1986). "The last rights: More on archaeology and the dead." Oxford Journal of Archaeology 5(3): 255-271

Bray, T. L. (1995). "Repatriation: A clash of world views." Anthro notes. National Museum of Natural History Bulletin for Teachers 17 (1/2) Winter/Spring 1995: 1-16

Brendalsmo, A. J., I. H. V. Müller, et al. (1986). Spørsmål vedrørende osteologi i norsk arkeologi. Med spesiell vekt på bevaring av det humanosteologiske kildemateriale. Oslo, Den arkeologiske interimskommisjon

Bull, K. S. (1996). "Da forskerne tapte hodet." Kritisk Juss XXIII(4): 274-279

Bull, K. S. (2001). "Da forskerne tapte hodet - nok en gang." Kritisk Juss 2001 (28): 61-62

Crowo, J. (1993). Eskimoer endelig hjem . . . Aftenposten. 27.08.1993

Gravferdsloven: Lov om kirkegårder, kremasjon og gravferd (1996). Lov av 7. juni 1996 nr. 32

Holand, I., N. Lynnerup, et al. (2000). Vurdering av den vitenskapelige verdi av De Schreinerske Samlinger ved Instituttgruppe for medisinske basalfag, Det medisinske fakultet, Universitetet i Oslo. Oslo, Innstilling fra en internasjonal vitenskapelig komite nedsatt av Det akademiske kollegium 7. sept 1999

Iregren, E. and L. Redin, Eds. (1995). I Adams barn . . . En diskussion om etiska aspekter på museiförvaring och återbegravning av medeltida skeletmaterial. University of Lund Institute of Archaeology Report Series 55. Lund, University of Lund

Lovis, W. A., K. W. Kintigh, et al. (1999). Archaeological perspectives on the Native American Graves Protection and Repatriation Act; Underlying principles. World Archaeological Congress 4, Cape Town, South Africa, University of Cape Town

Lønning, I., M. Guhttor, et al. (1998). Innstilling fra Utvalg for vurdering av retningslinjer for bruk og forvaltning av skjelettmateriale ved Anatomisk institutt. Oslo, Universitetet i Oslo

McKeown, C. T. (1995). "Inside the Act. Confessions of a bureaucrat." Federal Archaeology Fall/Winter 1995: 12-17

Næss, J.-R. and B. J. Sellevold (1990). "Graver fra historisk tid: vitenskapelig kilde og forvaltningsproblem. Med vekt på 'kristne' graver fra middelalder." Collegium Medievale 3 (1990) Supplement: 1-40

Robberstad, K. (1964). Gamalnorske lovstykke. Oslo, Det norske samlaget

Schanche, A. (2002). Saami skulls, anthropological race research and the repatriation question in Norway. The dead and their possessions. Repatriation in principle, policy and practice. C. Fforde, J. Hubert and P. Turnbull. London and New York, Routledge. One World Archaeology 43: 47-58

Sellevold, B. J. (2001). From death to life in medieval Hamar. Skeletons and graves as historical source material. Oslo, Acta Humaniora nr. 109. Unipub Forlag

Sellevold, B. J. (2002). Skeletal remains of the Norwegian Saami. The dead and their possessions. Repatriation in principle, policy and practice. C. Fforde, J. Hubert and P. Turnbull. London and New York, Routledge. One World Archaeology 43: 59-62

Sellevold, B. J. (2009 a) Om retningslinjer for håndtering og forvaltning av skjelett- og gravfunn fra nyere tid. Rapport til Riksantikvaren. - NIKU Rapport 32. 

Sellevold, B. J. and B. Skar (1999). The First Lady of Norway. NIKU 1994-1999. Kulturminneforskningens mangfold. NIKU Temahefte 31. G. Gundhus, E. Seip and E. Ulriksen. Oslo, NIKU - Norsk institutt for kulturminneforskning: 6-11

Sætran, F. (1995). Mangler respekt for de avdøde. Aftenposten. 22.03.1995

Ubelaker, D. H. and L. G. Grant (1989). "Human skeletal remains: Preservation or reburial?" Yearbook of Physical Anthropology 32: 249-287

Zorgdrager, N. (1997). De rettferdiges strid. Kautokeino 1852. Oslo, Norsk Folkemuseum og Vett & Viten