Genmodifiserte organismer (GMO)

Genmodifiserte organismer (GMO) er planter, dyr eller bakterier som på en ikke-naturlig måte har fått tilført nytt arvestoff som ofte er satt sammen fra ulike kilder. Et overordnet etisk spørsmål er om mennesket overhodet har rett til å manipulere og modifisere andre organismer på denne måten, eller om det er ”å leke Gud”. Innenfor moderne biologisk og biomedisinsk forskning er bruken av GMO anerkjent som et uvurderlig verktøy for generering av ny kunnskap. Men også om man ikke har normative innvedninger mot genmodifisering, reiser det seg forskningsetiske spørsmål: Vet vi nok om hva vi gjør når vi innfører nytt DNA? Er sikkerheten ivaretatt? Har forskningen et etisk forsvarlig formål?

Av: Reidunn Aalen, 2010

Innledning

Om Forskningsetisk bibliotek (FBIB). Denne tema-artikkelen inngår i Forskningsetisk bibliotek (FBIB), en ressurs som tilbyr spesialforfattede artikler om forskningsetiske emner, skrevet av en lang rekke forskjellige eksperter. Til sammen skal artiklene tjene som introduksjon til de viktigste forskningsetiske temaene. Hver artikkel gir også tilgang til ytterligere ressurser, blant annet diskusjonseksempler/case.

Formålet er å bidra til refleksjon og debatt. De vinklinger og oppfatninger som presenteres i FBIB-artiklene uttrykker ikke nødvendigvis De nasjonale forskningsetiske komiteenes standpunkt; den enkelte forfatter står for sine perspektiver.

Siden 1970-tallet har forskningen utviklet metoder for å karakterisere arvestoffet (DNA), og identifisere gener fra en rekke forskjellige organismer og deres funksjon. Rekombinant DNA-teknologi, der arvestoff kombineres på nye måter og innføres i bakterier, planter og dyr, benyttes innen forskningen til å studere funksjonen av gener og proteiner. Mer anvendt forskning retter seg mot utvikling av nye produkter, det være seg bakterier som produserer enzymer eller legemidler, planter som gir høyere avkastning eller transgene (genmodifiserte) dyr som i fremtiden kanskje kan brukes til organtransplantasjon.

Risikoer

Da rekombinant DNA-teknologien ble oppfunnet tidlig på 1970-tallet tok sentrale amerikanske forskere selv initiativ til et ettårig moratorium for å vurdere risikoen ved teknologien og utvikle retningslinjer for sikker bruk. I dag er genteknologi lovregulert i alle industriland. Regelverket gir spesifikasjoner for hvordan forskningen skal utføres og hvordan laboratorier skal utstyres og sikres, alt etter fareklassen til organismene og genene man arbeider med. Lovgivningen skiller mellom innesluttet bruk og utsetting. Med innesluttet bruk menes arbeid med genmodifiserte organismer der det anvendes fysiske inneslutningstiltak for å begrense organismenes kontakt med mennesker og miljø. Innesluttingsnivået er vurdert ut fra vurderingen av risiko for miljø og helse hvis GMOen slipper ut. Vanlig molekylærbiologisk forskning krever et lavt sikkerhetsnivå, men arbeid med sykdomsfremkallende (patogene) organismer eller transgene planter krever høyere innesluttingsgrad.

Risiko knyttet til GMO kan drøftes med utgangspunkt i tre kunnskapsnivåer: a) erkjente usikkerhetsområder; b) erkjente risikoer og c) ukjente usikkerhets- og risikofaktorer. De to første erkjente punktene har et vitenskapelig grunnlag (Gillund et al., 2008). Et eksempel på erkjente usikkerhetsområder er at man ved innføring av nytt DNA i planter ikke på forhånd kan vite hvor i planten dette DNAet setter seg inn og hvorvidt det innsatte genet effektivt vil kunne skrus på og være funksjonelt (men man kan eksperimentelt finne ut av det). Erkjente risikoer kan f.eks. være at det er en viss beregnet risiko for at insekter blir resistente mot insekticider, gitt at insektene spiser på genmodifiserte planter som produserer insekticid. Ukjente faktorer er nettopp ukjente, men en indikasjon på at slike forefinnes ville kunne basere seg på frekvensen av uventede og uforutsette ”feil” ved GMOer. Et eksempel på et helt uventet resultat er genmodifiserte petunia-planter som ble sådd ut på friland ved Max Planck-Instituttet for planteforedling i Köln sommeren 1991. Plantene hadde fått satt inn et gen som ga dem rødfargete blomster. Helt uforutsett fikk en masse planter hvite blomster (Finnegan and McElroy, 1994). Forskning viste senere at genet for rødfarge fremdels var tilstede i disse plantene, men at det ikke lenger kunne skrues på. Dette skyldtes en modifisering av DNAet til det innsatte genet, og denne oppdagelsen bidro til utviklingen av et helt nytt forskningsfelt, nemlig utforskningen av hvordan modifisering og pakking av DNAet i cellekjernen kan forhindre at gener skrus på.

Etiske perspektiver

Noen mener det er prinsipielt galt å lage GMO—vi bør ikke ”tukle med skaperverket”. Andre er av den oppfatning at genmodifisering av organismer ikke skiller seg vesentlig fra naturlig forekommende genoverføring mellom organismer i naturen eller den plante- og husdyrforedlingen som mennesket har stått for gjennom historien. Etter oppdagelsene av lovene for nedarving av egenskaper (mendelsk genetikk) og især etter oppdagelsen av at arvestoffet er DNA (molekylærgenetikk), har man utviklet effektive foredlingsmetoder som har gitt økt avkastning, og nye, robuste sorter. Derfor bør det være sluttproduktet av foredlingen eller genmodfiseringen som vurderes, og ikke hvilken metode som er brukt til å tilføre en organisme nye egenskaper (Miller et al., 2008). Et tredje synspunkt er at usikkerheten eller eventuelle farer knyttet til genmodfisering må veies opp mot nytteverdien av den genmodifiserte organismen (Hug, 2008). Dette kan innebære å ta i bruk føre-var-prinsippet: I den grad det er vitenskapelig sannsynlig, men usikkert, om GMO kan føre til negative konsekvenser, skal tvilen komme miljøet og mennesker til gode (Bergmans et al., 2008). (Se også Bioteknologi og genteknologi og Embryo, stamcelle og foster.)

Ansvar

Hvilket ansvar har forskere som arbeider med utvikling av GMOer for kommersielt bruk, for å vurdere risiko, formål og bærekraft? De viktigste mulige anvendelsesområdene for genmodifiserte organismer er innen landbruket, med sikte på å øke avlingene (f.eks. gjennom økt motstand mot skadedyr og ugress) og forberede matvarene (holdbarhet, næringsinnhold), samt innen bioteknologisk framstilling av ulike forbindelser, f.eks. vaksiner eller enzymer. Det forskes også på å utvikle genmodifiserte dyr for såkalt xenotransplantasjon, dvs. overføring av vev eller organer fra dyr. Imidlertid er det ikke stor forskningsaktivitet på dette feltet og i Norge ble det i 2008 vedtatt å gjøre et midlertidig forbud mot xenotransplantasjon permanent (Ot.prp. nr 66 (2007-2008) ).

Hvert felt der GMO brukes krever spesifikk vurdering av sikkerhet for miljø og helse, og de fleste land har innført lovgivning og regelverk for å sikre dette. Men har vi et ansvar knyttet til bruken av GMO som går utover hensynet til sikkerhet? Den norske genteknologilovens formål er å "sikre at framstilling og bruk av genmodifiserte organismer skjer på en etisk og samfunnsmessig forsvarlig måte, i samsvar med prinsippet om bærekraftig utvikling og uten helse- og miljømessige skadevirkninger" (se genteknologiloven §1). De fleste andre land legger utelukkende vekt på konsekvensene for helse og miljø. Den norske loven er spesiell ved at den vektlegger "samfunnsmessig nytteverdi" og "bærekraftig utvikling". Dette betyr at Stortinget har ment at vi har en etisk forpliktelse til å utnytte denne teknologien slik at den ivaretar langsiktige og globale hensyn til mennesker og miljø. Dette må ses i sammenheng med at GMO for kommersielt bruk i stor grad utvikles og kontrolleres av store multinasjonale selskap som kritiseres av miljø- og antiglobaliseringsbevegelser for utelukkende å tenke profitt og at dette gir negative konsekvenser for produksjon av mat og medisiner, spesielt i den tredje verden (se f.eks. (Shiva, 2004)). Slik sett er bruken av GMO ikke bare gjenstand for etisk refleksjon, men inngår også i politisk kamp og samfunnsdebatt. Her har også forskere et ansvar for å delta.

Relevant diskusjonseksempel: Forskning på genmodifisert mais

Referanser

Bergmans, H., Logie, C., Van Maanen, K., Hermsen, H., Meredyth, M. and Van Der Vlugt, C.: Identification of potentially hazardous human gene products in GMO risk assessment. Environmental Biosafety Research 7 (2008) 1-9

Finnegan, J. og McElroy, D.: Transgene inactivation - plants fight back. Bio-technology 12 (1994) 883-888

Gillund, F., Kjølberg, K.A., Krayer von Krauss, M. og Myhr, A.I.: Do uncertainty analyses reveal uncertainties? Using the introduction of DNA vaccines to aquaculture as a case. Science of The Total Environment 407 (2008) 185-196

Hug, K.: Genetically modified organisms: do the benefits outweigh the risks? Medicina (Kaunas) 44 (2008) 87-99

Miller, H.I., Morandini, P. and Ammann, K.: Is biotechnology a victim of anti-science bias in scientific journals? Trends in Biotechnology 26 (2008) 122-125

Ot.prp. nr. 66  (2007-2008) Om lov om endringar i lov 9. februar 1973 nr. 6 om transplantasjon, sykehusobduksjon og avgivelse av lik m.m.

Shiva, V.: Patent på plyndring? om opphavsrett, etikk og nykolonialisme. Spartacus, 2004