For å være gode “forsøksinstrumenter” må dyreforsøkene kvalitetssikres slik at de er standardiserte og reproduserbare. Kvalitetssikring innebærer bl.a. en analyse av de kritiske punktene (de svakeste leddene) i et eksperiment. Identifikasjon av disse gjør det mulig å sette i gang tiltak for å unngå at eksperimentet svikter på disse punktene.
Kvalitetssikring innebærer også karakterisering av “testsystemet” (dyrene) og “testartikkelen” (substansen eller prosedyrene som dyrene skal utsettes for). Før dette er gjort er det umulig å gjenta et forsøk med det samme resultatet et annet sted i verden, f.eks. for å verifisere resultatene, eller etablere dyremodellen i et nytt laboratorium. En gjennomgang av vitenskapelige artikler som beskriver dyreforsøk, avdekker imidlertid at forskere er generelt mye flinkere til å karakterisere (og dermed standardisere) testartikkelen enn testsystemet (Smith et al., 1997). Dette er i seg selv ikke overraskende: Det er enklere å beskrive kjemikaliene enn de levende vesenene som inngår i eksperimentet. Problemet er jo at langt det største potensialet for variasjon i et forsøk ligger hos dyrene, med sine kompliserte biologiske systemer. Variasjonen vil oppstå dels på grunn av dyrenes iboende egenskaper (genotype, helsestatus) og dels på grunn av påvirkninger fra miljøet rundt dem (temperatur, vannkvalitet, fôring, oppstallingsforholdene, påvirkning av andre dyr og mennesker rundt dem, for å nevne noen). Situasjonen ser ut til å være omtrent den samme idag som den var på 90-tallet (i følge upubliserte analyser fra Forsøksdyravdelingen, Norges veterinærhøgskole), med et visst tegn til forbedring i tradisjonelle laboratoriemiljøer, men med stort potensiale for forbedring innenfor fiskeforskningen. Forsøksdyrlære er et ungt fag, og læringskurven er fortsatt bratt, spesielt for dyreartene som vi har kortest erfaring med. Dette inkluderer fiskeartene som utgjør over 90% av forsøksdyrene i Norge. Den varierende graden av “bambi-faktor” hos de ulike artene har også gjort sitt til å påvirke farten til forskningsinnsatsen når det gjelder raffinering av dyreforsøk.
Forsøksdyrorganisasjonen Scand-LAS har definert forsøksdyrlære som:
The scientific, legally approved and ethically acceptable study of animals for biomedical purposes (http://www.scandlas.org/definition-las.asp)
Definisjonen røper at dyreforsøk bør kvalitetssikres på minst tre ulike nivåer: de skal være lovlige, de skal være av høy vitenskapelig kvalitet og de skal være etisk forsvarlige. Det siste er naturlig nok det vanskeligste, men vitenskapelige standarder er heller ikke alltid lett å enes om. Enkelte (bl.a. mange europeiske land) fokuserer på “engineering standards” (f.eks. konkrete krav til burstørrelse) mens andre (f.eks. USA) heller mot “performance standards” (funksjonskrav, f.eks. tilstrekkelig plass for at dyrene skal trives).
Et eksempel på et område innenfor dyreforsøk som setter disse prinsippene på prøve er kirurgisk forskning. Dagens dyrevernlov forbyr andre enn veterinærer å sette bedøvelse på dyr og foreta kirurgiske inngrep. Den samme loven gir dispensasjon til de som har tillatelse til å drive dyreforsøk. Betyr det at alle som har fått tillatelse til å foreta dyreforsøk dermed er kvalifisert til å utøve kirurgi? Bør denne retten uansett forbeholdes de med medisinsk utdannelse (leger, veterinærer og tannleger)? Eller kan det tenkes at andre fagpersoner (biologer, dyreteknikere m.fl.) kan opparbeide minst like bra kompetanse gjennom arbeidserfaring (om nødvendig under tilsyn av en medisiner)?
Et verktøy som kan være nyttig på alle tre nivåer er en “cost-benefit”-analyse av et planlagt dyreforsøk. Slike analyser begynner å bli nedfelt i lovgivningen i flere land, og er en sentral del av forslaget til revisjon av EUs forsøksdyrdirektiv (Council Directive 86/609/EEC of 24 November 1986 on the approximation of laws, regulations and administrative provisions of the Member States regarding the protection of animals used for experimental and other scientific purposes). I Odelstingsproposjonen om Norges nye dyrevelferdslov (http://www.regjeringen.no/nb/dep/lmd/dok/regpubl/otprp/2008-2009/otprp-nr-15-2008-2009-.html?id=537570), som behandles i Stortinget våren 2009, står det at ‘ved vurdering av om tillatelse skal gis, skal det foretas en faglig og etisk vurdering av institusjonen og/eller den aktuelle aktiviteten’. At et dyreforsøk har nytteverdi, enten for andre dyr, mennesker eller miljøet bør være et absolutt krav før dyreforsøk tillates.
En “cost-benefit” analyse forutsetter inngående kjennskap til dyrenes evne til å oppleve (ikke bare reagere på) ubehag og smerte. Utviklingen av velferdsindikatorer for å besvare disse spørsmålene på vitenskapelig basis er et raskt voksende fagområde. Faget er dessverre preget av at det er enklere å identifisere negative indikatorer enn positive. Kan dyr oppleve glede, lek og tilfredsstillelse på et høyere psykisk nivå? På noen områder er debatten dessverre fortsatt preget av enda mer grunnleggende spørsmål: Kan fisk og nyfødte pattedyr oppleve smerter? Prinsippet om at tvil bør komme dyrene til gode, kan med fordel anvendes her, for det må være opplagt at et dyr som tilsynelatende er i harmoni med sine omgivelser er et bedre forsøksinstrument.
Publiseringen av “the 3 R’s” (Replacement, Reduction, Refinement) av Russell & Burch (1959) har gjort mye for å rette oppmerksomheten på dette: Human forskning er også god vitenskapelig forskning. Prinsippene er nedfelt i lovgivningen om dyreforsøk i mange land. Halveringen av antallet pattedyr som brukes i forsøk, som Norge opplevde på 80-tallet, kan delvis skyldes voksende oppmerksomhet på Reduction (Årsrapporter fra Forsøksdyrutvalget, Mattilsynet http://www.mattilsynet.no/fdu/om/arsrapporter). En mindre kjent men nyttig rettesnor kan være “de 3 S’ene” av Carol Newman: Good Science, Good Sense, Good Sensitivity (Öbrink & Waller, 1996).
Reduction kan imidlertid være et tveegget sverd (Hansen et al., 1999). Det er lett å anta at summen av lidelse blir redusert når antallet dyr reduseres (Festing, 1998, sitert i Hansen et al., 1999) og omvendt (Smith & Boyd, 1991, sitert i Hansen et al., 1999), i og med at smerte/lidelse oppleves av individet, ikke gruppen som helhet. Bruken av få dyr kan medføre at forsøket svekkes: For å bevare tilfredsstillende statistisk styrke (evnen til å konkludere med høy grad av sikkerhet at det er en reell forskjell mellom gruppene) må det være lite variasjon mellom individene i en gruppe. Som nevnt tidligere er dette alltid en utfordring med komplekse biologiske organismer som lever i et sammensatt miljø. Uten tilstrekkelig kontroll av denne variasjonen kan det være nødvendig å øke dosen av testsubstansen for å få en signifikant effekt, noe som er klart uønskelig å unngå fra et dyreetisk ståsted. Er det kanskje bedre å bruke flere dyr som utsettes for mildere bivirkninger (f.eks. antallet ganger de kaster opp) enn å bruke færre som vil lide mer (Ogilvie et al., 1989, sitert i Hansen et al., 1999)? Selv i forsøk som er tilsynelatende harmløse, kan ønsket om reduksjon føre til at dyrene brukes lengre enn de ellers vil ha blitt brukt om det hadde vært flere i forsøket, f.eks. i produksjon av antisera og andre biologiske produkter.
Et annet verktøy som brukes i økende grad for å evaluere dyreforøk er bestemmelsen av humane endepunkter. En diskusjon mellom forskerne, dyreteknikerne og ledelsen på dyreavdelingen før et dyreforsøk vil kunne identifisere kriterier for å avslutte et dyreforsøk uten at dyrene må delta i forsøket til de dør. Det bør være slutt på å “telle lik på mandagsmorgen”, som var vanlig praksis i mange dyreforsøk tidligere (van den Heuvel et al., 1990, sitert i Morton, 1999).
Formålet med bruken av dyr vil i mange tilfelle være utslagsgivende for en avgjørelse om det er riktig å benytte dyrene eller ikke. På få områder er dette mer tydelig enn når dyr vurderes brukt i undervisningen. Produkter som audiovisuelle hjelpemidler, tredimensjonelle modeller, simulatorer o.l. kan være fullstendige alternativer til dyreforsøk for noen studentgrupper og på noen stadier i utdanningen. De kan til og med være nyttige i opplæring av personer som skal utføre dyreforsøk, som tørrtrening for å unngå at de utsetter levende dyr for feil behandling. Undervisere har en moralsk plikt til å sette seg inn i tilbudene som eksisterer idag, og det er et stort behov for samlinger med informasjon om slike produkter, for å lette valget (e.g. NORINA-databasen, http://oslovet.veths.no/NORINA).
Av naturlige årsaker er det stor politisk og samfunnsinteresse for statistikken over antallet forsøksdyr i det enkelte landet. Norge brukte tilsammen over 5 millioner dyr i 2007 i forskningens tjeneste. Taylor et al. (2008) analyserte tallene fra 2005 og konkluderte at Norge bruker flest dyr pr. innbygger. Er et høyt antall forsøksdyr nødvendigvis et dårlig tegn? Kan det bare være et utslag av at landet har høy forskningsaktivitet? Ulike definisjoner av dyreforsøk kan også tenkes å spille inn. I 2007 førte ett forsøk (vaksineutprøving på fisk) til at antallet forsøksdyr økte med 300% fra året før. Vaksinen var allerede prøvd ut i småskalaforsøk på laboratoriet, og fiskene skulle vaksineres allikevel. Produsenten valgte et relativt stort antall fiskeanlegg for å forsikre seg om at vaksinens effekt under ulike kystforhold ble tilstrekkelig belyst. Bør forsøksdyrstatistikken utformes anderledes?
Et mindre dramatisk, men like relevant eksempel på de mange problemstillingene rundt dyreforsøk er oppstallingstiden for dyr som ikke dør eller avlives under forsøket. Det norske regelverket gir ikke maksimale oppstallingstider for de ulike dyrearter. Skal dyr som har lang biologisk levetid utnyttes lengst mulig? Et eksempel er såkalt fistulering av større husdyr som kuer, hvor det etableres en permanent åpning til magen eller tarmene gjennom huden, lik operasjonen bak en “pose på magen” hos mennesker. Åpningene gjør det mulig å hente ut nedbrytningsproduktene ved ulike steder i fordøyelsessystemet, og dermed få bedre kunnskap om hvor og hvordan næringsstoffer brytes ned. Perioden med direkte smerter er stort sett begrenset til en kort postoperativ fase. Skal man derfor utnytte dyrene i årevis, eller sette en ufravikelig grense for deltagelsen i forsøket – bør dyrene få slippe å være forsøksdyr etter en arbitrær periode? Da må man operere nye dyr, med nytt potensiale for smerteopplevelse eller mislykkede forskningsresultater. I noen tilfeller vil “kostnaden” hos dyret kunne reduseres ved å gi dyret adgang til beite eller andre mer stimulerende miljøer enn oppstalling i en bås.
Korrekt oppstalling av forsøksdyr er både en kunst og et fag som for få forskere vier mye oppmerksomhet under planleggingen av et eksperiment, i god tro på at dyreavdelingen vil ordne opp. Ikke bare vil antallet dyr i hver gruppe, og interaksjoner mellom miljøet og dyrene, være helt avgjørende for en korrekt statistisk behandling av dataene fra forsøket, men forholdene mellom individene vil ofte være kritiske. I noen tilfeller (f.eks. stimfisk) vil dyrene stresses av å bli oppstallet i unormalt små grupper, og de fleste dyreartene mistrives “på enerom”. Men det vil alltid være noen mobbeofre, som faktisk virker lettet når de fjernes fra en gruppe som har etablert (eller forsøker å etablere) en streng hierarkisk orden i buret, bingen eller vanntanken.
Kompetanse innenfor biomedisinsk statistikk er dermed en forutsetning, men altfor ofte en mangelvare, i dyreforsøk. Standardheving på dette området, og arbeid med å spre kunnskap om viktige elementer innenfor de 3 R’ene, er derfor et viktig mål for Norges konsensus-plattform for de 3 R’ene, Norecopa (www.norecopa.no).
Et økt antall forsøksdyr på en avdeling må følges opp proporsjonelt med menneskelige ressurser for å stelle dem. Spørsmålet “Hvor mange dyr kan en tekniker stelle i løpet av en uke?” kan være et varsko. Dyrene bør inspiseres daglig for tegn på sykdom, stress, mistrivsel eller ren kjedsomhet. Et faglig dilemma er at de nye kravene om miljøberikelse kan gjøre dette vanskeligere (dyr kan skjule seg i eller bak objektene som plasseres i deres bur eller tank). Eller har dyrene et behov for privatlivets fred? Dette kan være spesielt aktuelt i avlskolonier.
Utkastet til nytt EU-direktiv (http://ec.europa.eu/environment/chemicals/lab_animals/home_en.htm) foreslår en absolutt grense i tilfeller hvor dyr utsettes for sterke smerter over tid. Hvordan skal dette måles? De fleste systemer idag er kvalitative scoringssystemer som på det beste gir såkalte ordinale data (f.eks på en skala fra 1-10) med store muligheter for individuell fortolkning, hvis ikke hvert trinn kan defineres nøyaktig. Det beste er et system som genererer kontinuerlige data (Hem et al., 2001). “Score sheets” er nyttige hjelpemidler (Morton, 1999).
Et annet dilemma oppstår når man er mer spesifikk i sin spesifikasjon av forsøksdyrene, fordi dette kan føre til økt avl hos leverandørene for å kunne imøtekomme ønskene. Antallet overskuddsdyr som må avlives vil vokse, og selv om disse dyrene ikke er synlige i landets statistikk, vil de utgjøre store tall. Disse dyrene har levd under forhold som er minst like unaturlige som forholdene på en dyreavdeling.
Nesten alle laboratorieforsøk ender med at dyret avlives, om det er nødvendig for forsøket eller ikke. Dyrene i forsøksdyravdelinger er ofte i livslang karantene på grunn av importbestemmelsene. Er det uetisk å drepe dyrene (the ‘badness of killing’, Hansen et al., 1999)? Svaret vil delvis avhenge av filosofiske synspunkter. Peter Singer (sitert i Hansen et al., 1999) mener at dyr har interesse av å oppleve så mye glede og så lite smerte som mulig. Dersom man aksepterer at dyr mangler selvbesvissthet, er drap av dem ikke umoralsk så lenge de lever et behagelig liv og erstattes av nye dyr som lever like behagelige liv (”the utilitarian view”). Paul Regan (sitert i Hansen et al., 1999) mener derimot at dyr har rettigheter og at Singers synspunkt svikter fordi det ikke respekterer den moralske verdien av hvert dyr. Vi dreper ikke og driver heller ikke forsøk på mennesker selv om det vil gagne samfunnet, og derfor bør vi heller ikke gjøre det med dyr. Det er et paradoks at resultatene fra dyreforsøk forsvares ved at de kommer fra dyr som viser tilnærmet like reaksjoner som mennesker, samtidig som vi oppstaller og forbruker dem på måter som er fullstendig uakseptable for vår egen rase. Uansett er avlivingsmetoden noe som må diskuteres ved planleggingen av et dyreforsøk (Forskrift om forsøk med dyr av 15. januar 1996).
Gjenbruk av forsøksdyr skaper fort etiske dilemmaer. Forsøksdyrforskriften er relativt liberal og tillater gjenbruk, selv etter forsøk som må antas å ha medført lidelse, sålenge de nye forsøkene ikke medfører annet enn ubetydelig smerte eller ubehag. Ut fra det lille vi vet idag om hukommelsesevnen til dyr (inkludert fisk) er dette en potensielt svært belastende praksis. Det kan være fristende av flere grunner å anvende denne muligheten, spesielt i et land som Norge hvor de fleste laboratoriedyr må importeres. Angrep på flyselskap som har fraktet forsøksdyr har i enkelte tilfeller ført til at dyrene som skal importeres til Norge må utsettes for lengre transporttid gjennom transittland enn strengt nødvendig, fordi selskapet som flyr direkte ikke vil frakte dem. Hva er da verst: stresset forbundet med å transportere og akklimatisere nye forsøksdyr, eller å beholde dyr som allerede (på godt og vondt) er vant til dyreavdelingen? Er det å være et forsøksdyr et såpass stort avvik fra dyrenes naturlige behov at et individs opphold på en dyreavdeling bør reduseres til et absolutt minimum, eller kan vi skape levelige forhold hvor dyrene til og med trives? Det som er helt sikkert, er at forsøksdyrmiljøet trenger dialog mellom alle interessepartene rundt dyreforsøk: forvaltningen, industrien og de akademiske miljøene, samt dyrevernbevegelsen. Det er håp om at Norecopa, som representerer alle disse partene, vil bidra til økt kompetanse om hvordan norske dyreforsøk kan erstattes, reduseres og raffineres.