Oppdragsforskning

Av: Arne Tostensen, Matthias Kaiser, 2015

Definisjon

Det er ingen entydig definisjon av oppdragsforskning. Mye av den forskningen som utføres, setter brukerinteresser i fokus og det meste av forskningen er finansiert fra eksterne kilder. Spiller det noen rolle om finansieringskildene er private eller offentlige? Hva er forskjellen mellom forskning som tar utgangspunkt i generelle brukerbehov og forskning basert på betalte oppdrag fra bestemte brukere?

En rapport om oppdragsforskning fra Forskningsetiske komiteer behandlet disse spørsmålene (Kaiser et al. 2003). Rapportens definisjon av oppdragsforskning fremhevet fire elementer:

1. Forskning som i hovedsak er finansiert av oppdragsgivere som eksterne finansieringskilder;
2. Oppdragsgiveren bestemmer prosjektenes tema og problemstillinger, men ikke øvrig faglig opplegg og metode;
3. Resultatene forventes å gi nytte for oppdragsgiveren selv eller andre brukergrupper spesifisert av oppdragsgiveren; og
4. Oppdragsgiveren får overført visse bruksrettigheter til forskningsresultatene etter avsluttet prosjekt.

Denne definisjonen er fremdeles gyldig og vid nok til å omfatte både forskning for innovasjon og markedsføringsformål i næringsliv og industri, samt forskning som grunnlag for utforming av samfunnsmessig politikk og tiltak.

En gråsone mellom forskning initiert av forskere og oppdragsforskning i snever forstand gjelder såkalt programforskning. Det betyr at visse tema gis prioritet fremfor andre og at det avsettes penger til formålet i et definert program. Slike programmer innebærer en viss tematisk styring av forskningen, men kan ikke karakteriseres som oppdragsbestemt.

Et viktig forskningsetisk aspekt gjelder hvilke bruksrettigheter som overføres oppdragsgiveren etter et avsluttet prosjekt. Hvor eksklusive kan rettighetene være? Kan de hindre offentlig innsyn i selve forskningsprosessen og dens resultater, og i så fall hvor lenge? Dette er spørsmål som særlig reises i forbindelse med patentering av forskningsresultater (se Forskningsetikk og patenter). Utsatt offentliggjøring i påvente av innvilget patent kan hemme annen forskning og svekke offentlighetens interesser.

Forskningens grunnleggende verdier kan være i fare når forskningsinstitusjoner er sterkt avhengige av én og samme oppdragsgiver, for eksempel et departement. Det kan medføre risiko for at forskerne ‘internaliserer’ oppdragsgiverens forventninger og at de dermed påvirkes i utilbørlig grad. Forskerne kan forledes til å se bort fra bruk av alternative metoder eller prøving av alternative hypoteser.

Offentlig sektor og det private næringslivet synes å innta lignende holdninger i rollen som oppdragsgiver. Forsøk på utilbørlig innblanding i selve forskningsprosessen eller i sluttrapporteringen forekommer gjerne når forskningsoppdraget skal tjene som underlag for politiske prosesser og beslutninger. Næringslivet er som regel primært interessert i forskningsresultater av høy internasjonal kvalitet, men unntak finnes, for eksempel farmasøytisk forskning der oppdragsgivere iblant oppleves som brysomme. Hovedfunnet fra 2003-rapporten var likevel at oppdragsforskning som regel ikke går på akkord med etablerte kvalitetskrav; oppdragsforskningen er bedre enn sitt rykte. Til tross for en grunnleggende god forskningsetisk tilstand i oppdragsforskningen, er det likevel utfordringer som gir grunn til forskningsetisk årvåkenhet.

Det er vanlig å skille mellom tre hovedfaser i oppdragsforskningen: (i) oppstartsfasen; (ii) gjennomføringsfasen; og (iii) formidlingsfasen.

Oppstartsfasen

Stadig flere forskningsoppdrag blir lagt ut på anbud med en oppdragsbeskrivelse som definerer tema og problemstillinger. Noen ganger foreskrives også tilnærmingsmåte og metodevalg selv om en slik rolleblanding er forskningsetisk uakseptabel. Men for at konkurranseforholdene mellom ulike anbydere ikke skal forvris, er anbudsteksten gitt. I forkant er det kun anledning til å stille oppklaringsspørsmål. Vinneren av anbudet, vurdert etter definerte kriteria så som kompetanse, faglig opplegg og metode, har i etterkant sterkt begrensete muligheter til å forhandle om justeringer av oppdraget fordi det angivelig strider mot lovgivning og forskrifter for innkjøp av tjenester. Dette formalistiske og rigide anbudsregimet har problematiske forskningsetiske aspekter hva gjelder rollefordelingen mellom oppdragsgiver og oppdragstaker.

Relativt mange forskningsinstitusjoner mangler gode rutiner for kontraktinngåelse med oppdragsgivere. Dette gjelder særlig enheter på universiteter og høyskoler, men også til dels i instituttsektoren. Derfor har Kunnskapsdepartementet utarbeidet en standardkontrakt for forsknings- og konsulentoppdrag (se referansen nedenfor). I den utstrekning den faktisk vil bli brukt (det er frivillig), avklarer den langt på vei forholdet mellom partene og kan tilpasses ulike situasjoner.

Som overordnet prinsipp gjelder at oppdraget skal gjennomføres i overensstemmelse med anerkjente vitenskapelige og etiske prinsipper, innbefattet akademisk frihet. Det innebærer blant annet at oppdragstakeren ikke kan pålegges at oppdraget fører frem til en bestemt konklusjon. Som hovedregel skal resultatene av oppdraget i etterkant gjøres allment tilgjengelig. Metodevalg og øvrig fremgangsmåte for gjennomføring av oppdraget skal fremgå av prosjektbeskrivelsen. Oppdragstakeren skal sikre den faglige kvaliteten på oppdraget og plikter å utføre arbeidet i samsvar med avtalen og med høy faglig standard. Det er oppdragstakerens rett og plikt å lede den faglige virksomheten i forbindelse med gjennomføringen av oppdraget.

Gjennomføringsfasen

Tvister kan oppstå også i gjennomføringsfasen, særlig om metodebruk, tolkning og analyse av data. At et forskningsprosjekt er bestilt og finansiert av en oppdragsgiver som definerer problemstillinger og tema, betyr ikke at tilnærmingsmåte og metode også bestemmes av oppdragsgiveren. Faglig opplegg og metodevalg er forskernes enemerker som det er forskningsetisk uforsvarlig at oppdragsgiverne begir seg inn på. Det vil undergrave forskningens uavhengighet og hindre forskernes mulighet til fullt ut å stå ansvarlig for resultatene.

Det er alltid forskernes ansvar å sikre at et forskningsoppdrag gjennomføres med adekvate metoder og data. Oppdragsgiveren bestemmer tema og problemstillingene for oppdraget, men har ingen rett til å blande seg inn i de faglige og vitenskapelige vurderingene. Det er viktig at forskerne hevder sin uavhengighet overfor oppdragsgiveren og at dette blir nedfelt i kontrakten.

Formidlingsfasen

I likhet med de foregående fasene, kan det i formidlingsfasen oppstå konflikter etter at selve forskningen er avsluttet. Stridsspørsmålene gjelder gjerne offentliggjøring. Skal rapporten overhodet gjøres allment tilgjengelig?  Hvem skal i så fall bestemme når offentliggjøringen finner sted? Er det forskningsetisk forsvarlig å redigere og endre tekstinnholdet i sluttrapporten? I hvilken form, hvor og på hvilken måte skal rapporten publiseres? Hvem har opphavsrett og eierskap til rapporten? Tvister angående disse og andre spørsmål står ofte sentralt i formidlingsfasen.

Et viktig spørsmål er hva som rapporteres, hvordan og til hvem. Konklusjonene er i utgangspunktet forskernes ansvar, men enkelte oppdragsgivere kan prøve å påvirke innholdet i sluttrapporten, gjerne under foregivende av kvalitetssikring. Noen prøver også å forhindre publisering. Men sluttrapporter som havner i en skuff, kan ikke kvalitetssikres på adekvat vis og strider mot vitenskapens etos (se Forskningens verdier).

Publisering av forskningsresultater er ønskelig av minst to vesentlige grunner. For det første kan det være viktige samfunnsinteresser knyttet til forskningsresultatene som ikke fanges opp av oppdragsgiverens særinteresser. Etterrettelighetsnormen tilsier at lojalitetsbånd overfor oppdragsgiveren må begrenses og at forskerne tar sitt samfunnsansvar alvorlig. Det vil ikke være i overensstemmelse med forskningsetikken at det legges bånd på forskerne i så måte. Offentliggjøring av forskningsresultater og forskernes mulighet til å delta i samfunnsdebatt med sine forskningsbaserte innsikter tjener et overordnet etisk samfunnsansvar. Forskningsresultater er i prinsippet offentlige goder.

For det andre er publisering et avgjørende virkemiddel i kvalitetssikringen. En praksis der publisering av resultatene ikke er hovedregelen, fortjener ikke uten videre status som forskning. Det bør altså ligge i de utførende enheters egen interesse å sørge for adekvat publisering av forskningsresultater, nettopp for å hevde sin status som seriøse forskningsinstitusjoner. Standardkontrakten for forsknings- og utredningsoppdrag stipulerer at offentliggjøring av forskningsresultater bør være hovedregelen.

Avsluttende spørsmål

Et viktig spørsmål er i hvilken grad forskning generelt bør være oppdragsbasert. Vil avhengighet overfor eksterne oppdragsgivere medføre forringelse av forskningens kvalitet over tid? Det synes rimelig å anta at økende avhengighet av eksterne finansieringskilder vil medføre bekymring hos forskerne. Disse spørsmålene henger sammen med en tiltakende kommersialisering av all forskning. Når visse store oppdragsgivere blir dominerende i oppdragsmarkedet (eller i noen markedssegmenter) i den grad at forskningsagendaen og prioriteringene blir påvirket, kan det true forskningens uavhengighet. For eksempel ble det nylig reist kritiske røster mot at tunge aktører i olje- og gassindustrien kanaliserer betydelige midler til oppdragsforskning om fossile brensler til fortrengsel av forskning på fornybare energikilder. At kunnskap gjøres til en handelsvare på et marked og at avhengigheten av markedet øker, er trender som kan true forskningens grunnleggende normer hvis de fortsetter uhindret og tar overhånd. Derfor er det viktig at det føres en løpende debatt om forskningens kommersielle avhengighet, dens upartiskhet og samfunnsansvar.

Relevant diskusjonseksempel: Oppdragsforskning

Referanser

Hallén, A. (2011), "Vilkårene for oppdragsforskning", Forskningspolitikk, nr. 3. 

Haraldsen, I. (2012), Oppdragsforskning – en balansekunst (intervju med Jan Paul Brekke, Institutt for samfunnsforskning), Oslo: Norges Forskningsråd. 

M. Kaiser, K. Rønning, K. W. Ruyter, H.W. Nagell og M.E. Grung: Oppdragsforskning – åpenhet, kvalitet, etterrettelighet; De nasjonale forskningsetiske komiteer 2003

Kunnskapsdepartementet (2011), Statens standardavtale om forsknings- og utredningsoppdrag, Oslo: Kunnskapsdepartementet. 

Lorentzen, H. (2011), "Anbudstyranniet", Aftenposten, 12. april. 

Tostensen, Arne (2012): Oppdragsforskning, penger og forskningsetikk. I: Fossheim, Hallvard og Helene Ingierd (red.), Forskning og penger. Oslo: De nasjonale forskningsetiske komiteene

Ødegård, E. (1988), Oppdragsforskning og ekstern finansiering: Trussel eller glede for universitetene? Endringer i universitetenes finansieringsgrunnlag og konsekvenser for forskningsvilkårene, Oslo: NAVFs Utredningsinstitutt.