Militær forskning

Av: Laila Bohkari, 2009

Innledning

Innenfor alle disse områdene kan man problematisere hvordan denne type forskning brukes i våre samfunn – og hvilken rolle den skal ha. Videre: Er der spesielle forskningsetiske aspekter ved militær forskning, eller bør det stilles særegne krav eller hensyn til denne type forskning, formidlingen av resultater fra denne type forskning eller hvordan disse resultatene brukes? Svarene på disse spørsmålene sier noe om hva slags samfunn vi ønsker, hvor satsingen ligger – og kanskje også noe om samfunnsdebattene som foregår. Forskningsetiske aspekter ved militær forskning dekker altså et bredt spekter av dilemmaer ikke bare om hva det forskes på, men også om hva denne forskningen brukes til (resultatene), og hva dette gjør med våre samfunn. I tillegg kommer spørsmålet om militæretikk, det vil si de moralske utfordringene som møter unge offiserer i deres yrke. Dette er ikke spørsmål som skal tas opp her (men jf Lunde 2006).

Hva bidrar forskningen til?

Et grunnleggende og tilbakevendende spørsmål er hva militær forskning skal og bør bidra til. Militær forskning kan ha som oppgave å forbedre eller bidra til mer effektiv militærteknologi, samt å føre til en dypere forståelse av militærfaglige vurderinger, eller av sikkerhetspolitiske aspekter ved konflikter og krig. Men skal målet være presise skudd, altså utvikling av høyteknologisk forskning og militær effektivitet, eller total nedrustning? Eller utelukker det ene ikke nødvendigvis det andre?

Krig eller fred?

Grunnleggende for forskningen må være at den skal være nøytral. Forskningsspørsmål formuleres innenfor fagets utvikling og skal ikke, mener enkelte, være styrt av policy, politikken som føres til enhver tid. Samtidig skal forskningen reflektere samfunnets ønskede utvikling, og skal ikke bryte med grunnleggende verdisyn. Men, skal det alltid være et mål at forskningen ikke skal bryte med allment aksepterte verdisyn? Og i så fall: Hva er samfunnets verdisyn? Statssekretær Jens Revold formulerte følgende i en tale til De nasjonale forskningsetiske komiteers samling (3.mars 2009): ”Et grunnpremiss er samfunnets tillit til forskningen. Forskningsbasert kunnskap danner grunnlag for samfunnsutvikling, beslutninger og prioriteringer. Derfor er det viktig at befolkningen stoler på at kunnskapen holder høy faglig og etisk kvalitet. Dette gjelder særlig når forskningen berører områder som er kontroversielle.” Altså kan det være områder der forskningen bør styres, spesielt på kontroversielle, sensitive områder. Men når bør dette skje, og hvem setter premissene for det?

Overføringsverdi og krav om resultater

Mye av den militærteknologiske forskningen blir brukt til både militære og sivile formål. Dette kan ha en god overførings- og synergiverdi. En sparer ressurser, overfører og kan potensielt dra nytte av hverandres kompetanse. Men, er det alltid etisk forsvarlig at teknologi utviklet først og fremst for militære formål overføres til sivile formål? Hva med teknologioverføringer fra militær forskning og utvikling til sivil industri? En utfordring her er spørsmål om utvikling av en teknologi der den ønskede bruken ikke lar seg systematisk atskille fra den uønskede bruken (såkalt ”dual-use”). Dette er spesielt problematisk når det gleder teknologi som lett kan brukes til kriminelle formål.

Mange av resultatene fra militærteknologiske og -faglige oppdrag kan ses å være prinsipielt konfidensielle. Hva om dette medfører restriksjoner når det gjelder publikasjon? Bør slike restriksjoner aksepteres? Hva om resultatene er av allmennverdi? Hvordan forholder forskere seg etisk til et slikt mulig dilemma?

Spørsmål om offentlig tilgang til forskningsresultater berører også spørsmål om vitenskapelig kvalitetssikring. Dersom deler av militærforskningen er unndratt publikasjon og dermed vanlig fagfellevurdering, kan forskningen da fortsatt gjøre krav på å levere vitenskapelige resultater? Videre: Hvem foretar den kritiske fagfellevurderingen i disse tilfellene?

Mye av arbeidet og forhandlingene om å forby klasevåpen gikk ikke bare blant statsledere, men også med forskningsinstitusjoner på hva slags type våpen som var utviklet – og med hvilken hensikt. Forhandlingene var derfor ikke bare av humanitær og diplomatisk art, men også av militærteknologisk art. I Dublin mai 2008 underskrev over 100 land klasevåpenavtalen. Dette var et resultat av en lang prosess (Oslo-prosessen) og forhandlinger med en rekke militærteknologiske, etiske og politiske vurderinger (se Convention on Cluster Munitions 2008).

Finansieringsbehov og samfunnsdeltakelse

Er det et problem hvis forskere, i en verden der de er mer og mer avhengige av store pengesekker for å få gjennomført sine forskningsprosjekter, mottar støtte fra regjering og det militære, og samtidig hevder at de som individer kan stille seg nøytralt til samfunnets politiske styre? Dette er potensielt et dilemma på flere arenaer, men hva om forsvarsindustrien er stedet der flest finansielle midler finnes? Disse spørsmålene er spesielt aktuelle på områder slik som nanoteknologi, der mange av de ledende internasjonale potensielle samarbeidspartnere er finansiert av Forsvaret (Schiager 2006). Vil eller kan forskere fortsatt i dag påstå at de ikke på noen måte er ansvarlige for den bruken andre gjør av deres kunnskap og funn? Hvor ligger vurderingene for hva som er uetisk bruk, og hvilke muligheter er der for at enkeltforskere eller en gruppe forskere kan trekke seg selv eller sin forskning ut dersom de føler at deres resultater kan bli brukt på det de anser som en uetisk måte?

Videre er det slik at mye av den militærteknologiske forskningen ikke bare har nasjonal forsvarsverdi, men også kommersiell verdi. Det synes åpenbart at dette kan skape interessekonflikter.

Finansieringsbehov og samfunnsdeltakelse genererer problemer på flere områder. For det første: Hva om de forskningsresultatene som frembringes, er kontroversielle for oppdragsgiver? Videre: Relatert til spørsmålet om samfunnsdeltakelse er spørsmålet om deltakelse i en pågående samfunnsdebatt. Forskere bør bidra til det offentlige ordskifte med vitenskapsbasert argumentasjon, også hva gjelder spørsmål av militærteknologisk og militærfaglig art. Gjelder dette alle spørsmål, eller finnes det områder som skal spares av hensyn til nasjonal sikkerhet?

Etiske retningslinjer

Forskningsetiske normer dreier seg blant annet om vern av enkelpersoner og samfunn. I følge Direktør Paul Narum har FFIs etiske retningslinjer blant annet den hensikt ”å fremme god og riktig atferd i henhold til gjeldende regler og retningslinjer”. (Jf FFIs Etiske Retningslinjer.) Forskningsprosjektets mål og metoder må ikke bryte med allment aksepterte verdisyn. Det stilles blant annet krav om at forskningsprosjekter ikke skal medføre diskutable militære/forsvarsmessige implikasjoner. Slike formuleringer gir imidlertid ikke alltid noe uproblematisk svar på hvem som skal gjøre disse vurderingene.

Relevant diskusjonseksempel: Stressforskning under langvarige militære operasjoner

Referanser

Convention on Cluster Munitions (2008). 

FFI: Etiske Retningslinjer. 

Lunde, Nils Terje: Militæretikk (Tapir akademisk forlag: 2006)

Schiager, Espen: ”Nanoforsvaret nærmer seg”, Forsvaret – Fellesoperativt hovedkvarter (30.05.2006).