Genèveerklæringen

Genèveerklæringen ble første gang vedtatt av Verdens legeforening i 1948. Det var ment som en ny ed alle leger skulle avlegge etter endt utdanning, der de forpliktet seg til å vie sine liv til menneskehetens tjeneste. Eden kan leses som et svar på at leger hadde vært delaktig i forbrytelser mot menneskeheten under Nazi-Tyskland.

Om Forskningsetisk bibliotek (FBIB). Denne tema-artikkelen inngår i Forskningsetisk bibliotek (FBIB), en ressurs som tilbyr spesialforfattede artikler om forskningsetiske emner, skrevet av en lang rekke forskjellige eksperter. Til sammen skal artiklene tjene som introduksjon til de viktigste forskningsetiske temaene. Hver artikkel gir også tilgang til ytterligere ressurser, blant annet diskusjonseksempler/case.

Formålet er å bidra til refleksjon og debatt. De vinklinger og oppfatninger som presenteres i FBIB-artiklene uttrykker ikke nødvendigvis De nasjonale forskningsetiske komiteenes standpunkt; den enkelte forfatter står for sine perspektiver.

Av: Knut W. Ruyter, 2018

Verdens legeforening hadde stort behov for å ta avstand fra legers delaktighet i forkastelige helsetjenester og grovt uetiske medisinske eksperimenter og fastsette tydelig hva leger burde være forpliktet til å etterleve, også som en forsikring til alle som ville ha behov for legenes kunnskap og tjenester.

Den opprinnelige eden fra 1948 var særlig opptatt av å understreke at legens primære hensyn var til den enkelte pasients helse med krav til å «utvise størst mulig respekt for menneskeliv fra unnfangelsestidspunktet». Den gir et sterkt inntrykk, utformet i jeg-form, hvor den enkelte lege personlig lover å følge løftene som grunnlag for sitt fremtidige virke. Det ble særlig understreket at leger, selv om de skulle bli truet, ikke skulle bruke sine kunnskaper «på måter som strider med reglene for human adferd». De skulle også avlegge ed på at de ikke vil tillate «at religion, nasjonalitet, rase, partipolitikk eller sosial klasse kommer mellom mine plikter og mine pasienter».

Revidert i lys av moderne utvikling

Erklæringen har bare gjennomgått små endringer siden 1948, og de senere årene har den i liten grad blitt brukt som en ed ved avslutning av medisinstudiet og, som det het, før opptak som medlem av legestanden.

I 2017 ble imidlertid eden revidert betydelig og vedtatt av Verdens legeforenings 68de generalforsamling. Den reviderte teksten er i sin helhet gjengitt nedenfor.

Målsetningen var å revidere erklæringen «i lys av moderne utvikling innen medisin og medisinsk etikk» - og igjen gjøre eden funksjonell og anvendelig som et løfte for leger av i dag. Det ble gjennomført en omfattende høringsprosess under ledelse av den tyske legeforening. Det ble uttrykt håp om at det nye løftet (ikke lenger en ed) skal benyttes av alle leger over hele verden «for å styrke profesjonens bestemmelse om å opprettholde de høyeste standarder for ivaretakelse og omsorg av pasienters helse».

Det ble gjort flere substansielle endringer. Den første dreide seg om en erkjennelse av at eden manglet en anerkjennelse av pasienters selvbestemmelse og verdighet. I den nye erklæringen er det nå det første løfte som skal avgis: «Jeg vil respektere min pasients autonomi og verdighet.» Den andre endringen understreker at profesjonen ikke bare er styrt av den enkeltes samvittighet, men av en etisk og faglig standard som gjelder for alle leger, «i henhold til god medisinsk praksis» som det nå står.

Den tredje endringen handler om at respekten for lærere omformes til gjensidig respekt mellom lærere, kollegaer og studenter, og med et interessant tilleggsløfte om at leger også må ta vare på sin egen helse (i en tid med stort arbeidspress, store forventninger, konflikter osv.).

Det tas selvfølgelig også hensyn til at kollegaer ikke lenger bare er menn – eller «brødre» - som det sto i eden fra 1948. Henvisningen til «mine brødre» er fjernet.

Til slutt kan det også bemerkes at den nye eden har strøket henvisningen til at respekten for menneskeliv skal gjelde fra unnfangelsestidspunktet. Denne endringen blir ikke omtalt av legeforeningen selv og heller ikke i offisielle kommentarer, f.eks. fra den amerikanske legeforeningen (Parsa-Parsi 2017). Grunnen er imidlertid åpenbar. Den gamle eden er på dette punkt i strid med abortlovgivningen i mange land. Den nye eden fastslår kun «størst mulig respekt for menneskeliv» som ikke unntar aksept for selvbestemt abort.

Genèveerklæringen av 2017
Legens løfte

SOM ET MEDLEM AV DEN MEDISINSKE PROFESJON:

LOVER JEG HØYTIDELIG å vie mitt liv til menneskehetens tjeneste;

PASIENTENS HELSE OG VELFERD vil være mitt første hensyn;

JEG VIL RESPEKTERE min pasients selvbestemmelse og verdighet;

JEG VIL UTVISE størst mulig respekt for menneskeliv;

JEG VIL IKKE TILLATE at alder, sykdom eller funksjonshemming, religion, etnisk opprinnelse, kjønn, nasjonalitet, politisk tilhørighet, seksuell legning, sosial status – eller hvilken som helst annen faktor – kommer mellom mine plikter og mine pasienter;

JEG VIL RESPEKTERE enhver hemmelighet som er betrodd meg, selv etter pasientens død;

JEG VIL UTØVE mitt yrke på en samvittighetsfull og verdig måte og i henhold til god medisinsk praksis;

JEG VIL FREMME profesjonens ære og edle tradisjoner;

JEG VIL VISE mine lærere, kollegaer og studenter den respekt og takknemlighet som de har krav på;

JEG VIL DELE min medisinske kunnskap til beste for pasienten og for utviklingen av helsetjenester;

JEG VIL TA VARE PÅ min egen helse, velvære og evner for å kunne gi behandling og omsorg av høyeste standard;

JEG VIL IKKE BRUKE min medisinske kunnskap til å krenke menneskerettighetene eller borgerrettighetene, selv om jeg blir truet;

JEG AVGIR DISSE LØFTENE høytidelig, av fri vilje og på ære og samvittighet.

(Oversettelse ved Ingrid S. Torp og Knut W. Ruyter)

Referanser

Parsa-Parsi, Ramin Walter. «The Revised Declaration of Geneva. A Modern-Day Physician's Pledge», JAMA 2017: 318: 1971-2.

Ruyter, Knut; Jan Helge Solbakk; Reidun Førde (2007): Medisinsk og helsefaglig etikk. Gyldendal Akademisk